skjult midlertidighet i akademia

Ingrid (56) er «fast midlertidig» ansatt og oppsagt to ganger

Ingrid Eftedal har jobbet som midlertidig ansatt i akademia i 20 år. Nylig fikk hun varsel om oppsigelse for andre gang på fire år. Hun hadde vært syk.

— Alle som er innom akademia skjønner at det er ganske rått her, sier «fast midlertidig ansatt» ved NTNU, Ingrid Eftedal.
— Alle som er innom akademia skjønner at det er ganske rått her, sier «fast midlertidig ansatt» ved NTNU, Ingrid Eftedal.
Publisert Oppdatert

Midlertidigheten i akademia er høy. Ved norske universiteter eller høgskoler har man paradoksalt nok enten ekstremt gode betingelser eller ekstremt dårlige betingelser, mener Ingrid Eftedal.

Seniorforskeren er såkalt «fast midlertidig» ansatt ved NTNU. Hun er også forskergruppeleder innen dykkermedisin, og avhengig av å hente inn eksterne midler til forskningen. Med en gang dette ikke er på plass, vil Eftedal få en melding om oppsigelse fra universitetet.

Det har skjedd en gang tidligere, og nylig skjedde det igjen.

— Det ene øyeblikket leder man en fungerende forskergruppe, det neste øyeblikket er man på Nav. Bokstavelig talt. Jeg har stipendiater og postdoktorer som trenger lønn. Det er et evig jag etter midler. Når det går bra går det veldig bra. Men den ene gangen det ikke lyktes ble jeg sagt opp, forteller hun til Khrono.

Nav fungerer ikke for akademikere

Å gå på Nav gikk greit, men rådene hun fikk på de obligatoriske kursene føltes irrelevante for henne.

— Det systemet fungerer ikke for akademikere, sier hun.

Eftedal har vært midlertidig ansatt de fleste av sine arbeidsføre år. Inkludert årene som stipendiat og postdoktor har det blitt hele 20 år. Som hun har skrevet i et innlegg i Adresseavisen, har hun de siste 10 årene hentet inn mer enn 30 millioner kroner til NTNU.

Hun mener at selv om pilene på midlertidighet i akademia går ned, er virkeligheten verre enn statistikkene viser.

«Den gruppen jeg tilhører, de «faste eksterne», er ikke med i universitetenes oversikter over midlertidige. I realiteten er dette midlertidige stillinger på linje med PhDer og post docs. Vi som fyller dem er bare litt eldre, og har – på papiret – litt flere rettigheter. Når midlertidighet drøftes, blir vi sjelden inkludert» skriver hun i innlegget i avisen.

Nå vurderer 56-åringen å kaste inn håndkleet.

— Vi som har disse stillingene vet at før eller senere klarer vi det ikke. Det er hardt å leve med. Man legger opp hele livet sitt rundt dette premisset. Jeg har verken bil eller hytte. Jeg må ha muligheten til å kunne leve på Nav. Det har vært et nomadeliv i alle disse årene, men nå har jeg lyst til å bo i Trondheim. Her har jeg familien min, sier hun.

Skjuler midlertidigheten i statistikken

Politikerne ønsker å få ned midlertidigheten i akademia, og på papiret har universitetene og høgskolene hatt en klar nedgang de siste par årene, men Khronos gjennomgang viser at hovedforklaringen på dette er at flere har blitt karakterisert inn i stillingen «fast midlertidig ansatt».

Dette forklarer faktisk 80 prosent av den nedgangen universitetene rapporterer på midlertidighet.

Jeg har verken bil eller hytte. Jeg må ha muligheten til å kunne leve på Nav.

Ingrid Eftedal, fast midlertidig ansatt, NTNU

Ved NTNU viser den offisielle statistikken 10,54 prosent midlertidighet, men tar man med de eksternfinansierte forskerne som er «fast midlertidig ansatt», blir midlertidigheten nesten fem prosentpoeng høyere, 15,3 prosent.

«Tidligere har det vært andre som ramlet av»

Nylig gikk ikke alt etter planen for Ingrid Eftedal. Hun ble syk.

— Da visste jeg at oppsigelsen kom.

i det øyeblikket vi mislykkes må vi helt ut, sier fast midlertidig ansatt, Ingrid Eftedal.
i det øyeblikket vi mislykkes må vi helt ut, sier fast midlertidig ansatt, Ingrid Eftedal.

Enn så lenge er ansettelsesperioden forlenget til juli på grunn av sykmeldingen.

— Nå er jeg veldig i tenkeboksen. Det kommer en ny søknadsfrist hos Forskningsrådet i februar. Ideelt sett burde jeg kastet meg på der. Det innebærer at jeg vil bruke alle helger og kvelder fram til fristen. Mest sannsynlig får jeg ikke tilslag, og hvis jeg gjør det er jeg over 60 år neste gang jeg blir sagt opp. Orker jeg det?

— Alle de andre som er i samme situasjon er jo også kjempeflinke. Selv om vi er venner, konkurrerer vi om det samme. Jeg vet ikke om jeg har energi til det. Tidligere har det vært andre som ramlet av. Denne gangen var det meg.

Drømmeyrket

— Det er vanskelig å se for seg at lignende arbeidsbetingelser ville blitt godtatt i noen annen bransje. Hvordan havnet du her, og hvorfor har du holdt ut så lenge?

— Jeg var en ung og optimistisk doktorgradskandidat. Jeg tenkte alltid at jeg skulle bli forsker. Det var drømmeyrket mitt.

Eftedal tok en postdoktor i Frankrike, og så fikk hun seg fast jobb ved St. Olavs hospital i 10 år — nettopp fordi midlertidiglivet ikke virket fristende som småbarnsmor.

— Men så ble jeg dratt tilbake til forskningen. Barna mine var blitt eldre, og jeg merket at det var dette jeg ville gjøre, forteller Eftedal.

På det tidspunktet fantes det kun ett eneste professorat innen dykkermedisin i Norge.

— Det var fint å vite at det fantes muligheter for fast jobb en gang i framtiden. Så skjedde det som kan skje i akademia. Professoratet ble lyst ut, fordi han som hadde stillingen gikk av med pensjon. Flere ble innstilt, men så ble plutselig stillingen trukket tilbake av strategiske grunner. Jeg tenkte «hva gjør jeg nå?»

Finnes ingen faste stillinger

Hun bestemte seg for å «holde liv i forskningsområdet» på den måten hun kunne. Og slik har årene gått.

— Alle som er innom akademia skjønner at det er ganske rått her. Det blir gjerne møtt med at det er slik også i andre land, men det bør ikke være en grunn for oss til å fortsette sånn, sier Eftedal.

— Hva skal til for at du får en ekte fast jobb i akademia?

— Det er ikke mulig per nå. Den ene stillingen innen dykkermedisin ble jo trukket. Vi er noen som har holdt forskningsfeltet flytende av ren vilje, men flere har gitt seg underveis.

Eftedal håper at hvis hun bestemmer seg for å søke jobb andre steder vil potensielle arbeidsgivere ha forståelse for at hun ble sagt opp.

— Det ser jo ikke helt bra ut for utenforstående.

Hvis du mislykkes er det rett ut

— Du har hentet inn over 30 millioner til NTNU de siste årene. Det må da være mer enn de fleste?

— Ja, vi som er faste midlertidige har mer tid, fordi vi ikke underviser. Vi henter nok inn mer først og fremst på grunn av dette, men i det øyeblikket vi mislykkes må vi helt ut.

— Er det noen fordeler ved å bli kalt «fast», selv om du egentlig ikke er det i ordets rette forstand?

— Den ene grunnen til at jeg sa ja den gang var at jeg da ville få muligheten til å ta imot ph.d-stipendiater. Da må man vise at man har en ansettelsesperiode ut over løpet. Det er viktig å kunne si at jeg kan hente inn midler til dem. Det er dette som gjør at vi kan drive med forskning, sier hun.

Bør se til instituttsektoren

Å ansette folk «fast midlertidig» går ikke bare utover de enkelte forskerne, mener Eftedal.

— Det fører til kortsiktighet i forskningen. Det forsvinner hele tiden kompetanse. De ferske har en stor drivkraft, men de mangler den erfaringen, kompetansen og det nettverket som vi eldre har.

— Hvordan skulle du ideelt sett ønske at det var?

— Å ha flere faste stillinger er selvfølgelig det viktigste, men universitetene bør også se til instituttsektoren, som har en buffer. Når noen i en periode ikke klarer å finansiere seg selv 100 prosent, blir de holdt flytende av fellesskapet. Den typen solidaritetstenkning kunne jeg ønske at universitetet i litt større grad hadde, sier hun.

NTNU venter flere oppsigelser

HR- og HMS-sjef ved NTNU, Arne Hestnes har skrevet svar i Universitetsavisa på Ingrid Eftedals innlegg og skriver blant annet at han tror at oppsigelsene vil øke i takt med nedgangen i midlertidigheten:

«Det er relativt lett å pynte på overflaten og utstede avtale om fast ansettelse i stedet for midlertidig ansettelse. Men det er dessverre stor sannsynlighet for at synkende midlertidighetstall vil føre til flere oppsigelser av fast ansatte eksternfinansierte forskere. Da er vi ikke kommet særlig lenger.»

Powered by Labrador CMS