Debatt ● ragnar kristoffersen
Å stille spørsmål om forskningsetikk er ikke maktarroganse
Det er flere etiske spørsmål knyttet til Andreas Ribe-Nyhus' doktorgradsavhandling, mener forsker II, Ragnar Kristoffersen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Andreas Ribe-Nyhus tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har gitt uttrykk for når jeg kommenterer noen spørsmål knyttet til forskningsetisk utvalg ved Nord universitet og deres kommentarer til problematiske sider ved forskningsetikken i Ribe-Nyhus’ doktorgradsavhandling.
Å stille spørsmål ved forskningsetikken i en avhandling som gir nærgående og mer eller mindre stigmatiserende omtale av mulig identifiserbare personer, er ikke maktarroganse eller hersketeknikk. Det er tvert imot et uttrykk for en oppriktig bekymring for om disse personenes personvern er tilstrekkelig ivaretatt. Det er heller ikke et forsøk på å kneble Ribe-Nyhus eller en påstand om at avhandlingen dermed er uten verdi.
Det ville vært mer konstruktivt for debatten dersom Ribe-Nyhus hadde kommentert hva som er feilaktig gjengitt eller galt i etikkutvalgets kritiske kommentarer (...)
Ragnar Kristoffersen, forsker II
Khrono-oppslaget Ribe-Nyhus kritiserer gjengir i hovedsak innholdet i etikkutvalgets vurdering av forskningsetiske utfordringer i hans avhandling. Det ville derfor vært mer konstruktivt for debatten dersom Ribe-Nyhus hadde kommentert hva som er feilaktig gjengitt eller galt i etikkutvalgets kritiske kommentarer enn å tilskrive journalisten og meg usanne motiver om å «stilne» hans stemme.
Ribe-Nyhus hevder at rapporten til etikkutvalget primært er en drøfting av om han har opptrådt vitenskapelig uredelig. Det er riktig at utvalget ikke finner grunnlag for å hevde det. Utvalget baserer denne konklusjonen på personvernombudets vurdering av innsendt prosjektmelding i ettertid, og ikke den endelige teksten i avhandlingen.
Min kommentar til omtalen av drapet tar utgangspunkt i teksten i den endelige avhandlingen og i dommen. Det er riktig at avhandlingen gjengir at domstolen i to omganger ikke tror på Ribe-Nyhus’ forklaring om hva som skjedde. Men rettens vurdering av stigmatiserende påstander om drapsofferet og viktige detaljer om hendelsesforløpet før, under og etter drapet er utelatt fra gjengivelsen.
Etter rettens mening er disse egnet til å krenke avdødes ettermæle og såre etterlattes følelser. Det gjelder særlig forklaringen om at det forelå en trusselsituasjon og et voldtektsforsøk mot ekskjæresten til Ribe-Nyhus.
Jeg er selvsagt enig i at Ribe-Nyhus har rett til å uttrykke en annen oppfatning om hva som skjedde enn den domstolen kom fram til. Det ga jeg også klart uttrykk for i min kommentar i Khrono-oppslaget. Men retten til å uttrykke en annen oppfatning enn rettens konklusjon må uansett balanseres mot hensynet til mulig identifiserbare personer som av forskjellige grunner ikke kan forsvare seg, og som også fortjener å bli omtalt med det som subjektivt og objektivt taler deres sak eller opplevelse.
Dette bør være et sentralt krav – ikke bare i en rettssak – men også i en akademisk avhandling, der resultatene av forskningen når ut til et mye bredere publikum enn en dom. Dette etiske kravet er imidlertid ikke til hinder for muligheten til å stå fast ved egne synspunkter eller opplevelser.
Som jeg har opplyst i tidligere innlegg, er drapsofferets navn gjengitt i media, og personen er dermed identifiserbar. Dette reiser flere etiske spørsmål. Hvem taler drapsofferets versjon av hva som skjedde? Er domstolens vurdering av bevis helt uinteressant for denne type forskning? Hvordan kan de etterlatte ta til motmæle når de sannsynligvis heller ikke er gjort kjent med omtalen av drapsofferet i avhandlingen? Hvordan kan de etterlatte imøtegå den negative omtalen av offeret i avhandlingen når Ribe-Nyhus unnlater å gi en dekkende gjengivelse av domstolens konklusjon om offerets rolle i hendelsen som førte til at han ble drept? Er de etterlattes reaksjon irrelevant for forskningen?
Det er slike forskningsetiske spørsmål jeg etterlyser en behandling av i avhandlingen og i veileders og kommisjonens vurdering av avhandlingen.
Domstolens vurdering av bevisene i slike saker er ikke ufeilbarlig, noe jeg heller ikke har hevdet. Men det er likevel det beste vi har. Den som mener at domstolen tar feil i en straffesak og hevder dette i en forskningspublikasjon, må etter min mening argumentere mot domstolens premisser og konklusjon og helst føre bevis for argumentasjonen, hvis mulig.
Det kan i hvert fall ikke være slik at en akademisk avhandling er fritatt for denne forventningen fordi noen synes å mene at forskning basert på enkeltindividets «refleksive praksisforskning» ikke trenger å forholde seg til spørsmålet om sannhetsverdien og bevisbyrden knyttet til egne erfaringer. Da er vi på ville veier.
Jeg er ellers helt enig med Ribe-Nyhus i at etikkutvalgets kritikk av manglende rutiner for kvalitetssikring av forskningsetikken i doktorgradsprosjektet til Ribe-Nyhus basert på metoden «refleksiv praksisforskning» er en systemkritikk som primært hviler på Nord universitet å gjøre noe med.
Til sist en kommentar til noen påstander fra Ribe-Nyhus som ikke medfører riktighet:
Journalisten har ikke omtalt Ribe-Nyhus med ordet «øksemorder» i oppslaget. Derimot er ordet «øksedrap» brukt om drapet han begikk. Jeg har likevel forståelse for at ordvalget kan oppleves ubehagelig for Ribe-Nyhus.
Det er heller ikke riktig at jeg skal ha sendt et langt brev til instituttet med påstand om at avhandlingen var «dårlig forskning», og at dette skal ha vært den direkte foranledningen til at etikkutvalget igangsatte sine undersøkelser om hans avhandling. Jeg har ikke skrevet noe brev til instituttet. Men det er riktig at jeg sendte en anmodning til forskningsetisk utvalg for omtrent ett år siden, der jeg trakk fram eksempler fra avhandlingen som jeg mente utvalget burde se nærmere på.
På dette tidspunktet hadde jeg ingen kontakt med eller kjennskap til journalist Njord Svendsen. Påstanden om at vi representerer et «tospann» som har vært opptatt av å vise at prosjektet til Ribe-Nyhus ikke har vært forskningsetisk forsvarlig, er derfor helt grunnløs.
Den direkte foranledningen til at etikkutvalget satte i gang sine undersøkelser var en konkret henvendelse fra Fakultetet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, som etter flere kritiske oppslag i media om avhandlingen til Ribe-Nyhus bad om etikkutvalgets vurdering av etiske problemstillinger knyttet til personvern og avhandlingens tema.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
