Doktorgrad etter drapsdom: Forskningsetisk uproblematisk?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ifølge veileder og professor emeritus Anders Lindseth har man ikke tatt lett på forskningsetikken i Andreas Ribe-Nyhus' doktorgradsavhandling. Den medfører ifølge Lindseth heller ikke en ytterligere belastning for familien, men bidrar snarere til avlastning og forsoning. Det blir blant annet vist til ett av barna av drapsofferet, som har uttalt at han ikke er negativt innstilt til avhandlingen hvis det kan hjelpe drapsmannen. Det har likevel kommet fram at denne sønnen er uenig med Ribe-Nyhus om hva som skjedde da drapet ble begått.

les også

Dømd for øksedrap i 2010— denne veka tar han doktorgrad om skuld og straff

Det er imidlertid flere etterlatte barn, pårørende, venner og bekjente som er berørt av denne saken. Lindseths hovedbegrunnelse synes likevel å være at den personen som Ribe-Nyhus tok livet av ikke inngår i hans forskning, og at drapet heller ikke er tema for avhandlingen.

Selv om drapssaken i seg selv ikke er sentral i avhandlingen, er den drepte offer for en stigmatiserende omtale i avhandlingen. I første setning i kapittel 2 introduseres historien om «en alvorlig trusselsituasjon som endte i et drap». Avsnittet «Tiden frem til drapet og drapet» (side 18 – 19) inneholder en lite smigrende omtale av den drepte, som avdøde naturligvis ikke kan forsvare seg mot ettersom han er død, og som er egnet til å støte de etterlatte. Avsnittet inneholder i tillegg alvorlige påstander i forbindelse med drapet, som er avvist av både tingretten og lagmannsretten i ankebehandlingen (Eidsivatings lagmannsrett dom nr. LE-2011-19403 av 11.05.2011 er offentlig tilgjengelig på lovdata.no).

Det mest alvorlige i fremstillingen er at det skapes et inntrykk av at den drepte forsøkte å voldta daværende kjæreste til Ribe-Nyhus, og at drapet var en nødvergehandling, to påstander som Ribe-Nyhus har gjentatt flere ganger offentlig etter dommen. Nødvergepåstanden gjentas senest i intervjuet med Khrono, riktignok noe modifisert som en «nødvergesituasjon der eg overdreiv».

Retten fester imidlertid ingen lit til tiltaltes forklaring, men slår fast at den er konstruert i ettertid. Lagmannsretten avviser også at den drepte utgjorde noen trussel da drapet ble begått. Retten konkluderer med at «drapshandlingen langt på vei hadde karakter av en avretting.» (Side 9).

Det sentrale her er imidlertid rettens syn at forklaringen «virker krenkende på avdødes ettermæle, og sårende for hans nære – herunder hans barn.» (Side 9). Avdødes navn er gjengitt i media, for eksempel i denne omtalen av tingrettsdommen, slik at lesere lett vil kunne identifisere den som omtales.

Dette reiser et berettiget forskningsetisk spørsmål om det er greit å gjenta krenkende påstander om en identifiserbar avdød i en vitenskapelig avhandling, som vedkommende ikke kan forsvare seg mot, og som er egnet til å krenke etterlatte og avdødes ettermæle. Alvorlige påstander om hva som skjedde da drapet ble begått er samtidig tilbakevist av retten etter en uavhengig bevisvurdering i to rettsinstanser. Når påstandene gjentas i en godkjent avhandling, vil det naturligvis kunne gi legitimitet til de stigmatiserende karakteristikkene av avdøde og av hendelsesforløpet, særlig når domstolens bevisvurdering utelates fra fortellingen.