Endelig mandag. sofie marhaug
Å gjenopprette Høgskolen i Nesna er en seier for demokratiet
— En politisk beslutning om å gjenopprette Høgskolen på Nesna truer verken universitetsdemokratiet eller forskningsfriheten, skriver Sofie Marhaug.
Stipendiat i litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen
Hurdalsplattformens formulering om å satse på høyere utdanning på Nesna har satt sinnene i kok – i alle fall blant enkelte. I en debatt på Dagsnytt Atten (2. november) mellom den ansatte rektoren ved Universitetet i Tromsø, Dag Rune Olsen, og den nye statsråden for høyere utdanning, Ola Borten Moe (Sp), hevdet førstnevnte at beslutningen om å gjenopprette Nesna «utfordrer universitetenes autonomi». Intet mindre.
Hvordan skulle så Nord Universitets vedtak om å legge ned Høgskolen i Nesna representere en triumf for selvstyre innen høyere utdanning?
Det er selvsagt problematisk dersom politikere skal overstyre landets universitetsstyrer i tide og utide. Det er ikke opp til Stortinget å detaljstyre universitetenes strategidokumenter eller handlingsplaner. Men når et universitetsstyre vedtar å legge ned en institusjon som formelt ble opprettet gjennom høgskolereformen Stortinget vedtok og regjeringen gjennomførte i 1994, kan ikke Nord Universitet forvente at politikerne skal sitte stille i båten.
En praksis der universitetsstyrer får fullmakter til å legge ned hele utdanninger eller studiesteder som er opprettet av Storting eller regjering er svært problematisk. Dette dreier seg om vedtak med store samfunnsmessige konsekvenser, og har i sin tid blitt avgjort i nasjonale, politiske organer, slik Borten Moe rettmessig pekte på i debatten mot Olsen.
Mest av alt fremstår styrevedtaket om å legge ned Høgskolen i Nesna som et resultat av de mekanismene som faktisk truer demokratiet og friheten i høyere utdanning – og det fra flere hold: sentralisering, markedsretting og såkalt effektivisering.
Sentralisering gjennom «robuste» enheter, som vi kjenner fra ordlyden i styrevedtaket om å legge ned Høgskolen. Mens arbeidsplassene innen høyere utdanning skal samles på færre steder, sliter vi med å skaffe lærere i distriktene. Likevel er sentraliseringsvisen den samme som før: Alt skal samles på ett sted. Bigger, stronger, better.
Markedsretting gjennom økt konkurranse mellom studiestedene, både på forsknings- og utdanningssiden. De ansatte skal måles og veies, mens utdanningsinstitusjonene bruker flerfoldige millioner på reklamekampanjer i konkurransen om å skaffe seg studenter.
Og effektivisering, særlig gjennom den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen). Høyere utdanning utsettes for flate kutt inn i evigheten. I bunn ligger det en grunnløs mistillit mot utdanningsinstitusjonene; dere vil aldri være effektive nok!
En praksis der universitetsstyrer får fullmakter til å legge ned hele utdanninger eller studiesteder som er opprettet av Storting eller regjering er svært problematisk
Sofie Marhuag, Stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen
Da jeg studerte, forstod jeg aldri hvordan sentralisering, markedsretting og effektivisering (eller rettere: mistillit) skulle bidra til kvalitet i utdanningen min.
Etter videregående skole visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, utenom at jeg ville bo samme sted som min daværende kjæreste. Så jeg flyttet til Bodø og begynte å studere noe jeg interesserte meg for. Det var ingen fiffig promovideo eller et bestemt karaktersnitt som «trakk» meg mot akkurat denne institusjonen. Noen ganger vil studenter simpelthen studere der de bor.
Mens jeg gikk på Høgskolen i Nordland skjedde det noe underlig: En god høgskole skulle forvandles til et middelmådig universitet. For oss som studerte spilte den angivelige oppgraderingen liten rolle. Den største forskjellen var alle navnebyttene: Universitetet i Nordland, siden Nord Universitet. Hvor store summer som gikk med til dette hamskiftet må gudene (og kommunikasjonsavdelingen ved den gamle høgskolen) vite.
Slik måtte det visst være i konkurransen om «de beste hodene». Jeg hadde åpenbart misforstått noe, for jeg trodde høgskolen var et læringssted og ikke en markedsplass. Jeg trodde jeg skulle lære noe snarere enn å «bli rekruttert».
I denne tenkningen er høyere utdanning et marked snarere enn en utdanningsinstitusjon. Universitetsstyrene fungerer som en bedrift. Iselin Nybø (V) foreslo til og med å formalisere denne tankegangen da hun var minister høyere utdanning.
Hun ville organisere universitetene som foretak. Dette var i virkeligheten en reell trussel mot universitetenes selvstyre. De institusjonene som fortsatt hadde valgt rektor og styre risikerte å måtte avvikle dette stykket universitetsdemokrati. Heldigvis ble forslaget stoppet.
Og heldigvis skal også Høgskolen i Nesna gjenoppstå. Sentraliserings- og markedstvang må aldri forveksles med frihet for universitetene. Utdanningsinstitusjonenes selvstyre begrenses ikke av at vi opprettholder Høgskolen i Nesna. Forhåpentligvis kan vedtaket i stedet bøte på nedbyggingen av høyere utdanning i distriktene.
Les også:
Følg flere debatt på Khronos meningsside
