Debatt ● Kristine Bærøe og Martha Chekenya Enger
Vitenskapsetikk og veilederrollen i forskerutdanning
Fremtidens forskning kan ikke bare være innovativ, den må også være bærekraftig og bidra til bestandige og rettferdige løsninger. Da må vi utvikle en kultur for å diskutere brede og kontekstualiserte vitenskapsetiske spørsmål.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi har nettopp lagt bak oss årets nasjonale forskerutdanningskonferanse med tema forskningsetikk og veilederrollen. De nasjonale forskningsetiske komiteene lanserte nylig en veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk. Her framheves opplæring i forskningsetikk og integritet, men også behovet for en god kultur der normene praktiseres og veilederne er rollemodeller.
Dette er viktig. Verden er i stor omstilling, med klimaendringer, aldrende befolkning, geopolitiske konflikter og rask utvikling i digital teknologi med potensial til å utfordre vår tilgang til sannhet. Universitetenes samfunnsoppdrag er å bidra med effektive løsninger til disse utfordringer lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Ved det medisinske fakultet (MED), Universitetet i Bergen, har vi en visjon om å utdanne nysgjerrige, kritiske tenkende og selvstendige ph.d. kandidater. MED har et solid ph.d.-program, med ca. 100 nye avtaler og 100 disputaser per år, der 2/3 er eksternfinansierte gjennom helseforetakene og andre kilder inkludert Forskningsrådet, EU og offentlig sektor, mens 1/3 er finansiert fra grunnbevilgningen. I 2022 utgjorde MED sin kandidatproduksjon hele 45 % av UiB sin totale forskerproduksjon, og hadde høyest andel publikasjoner med ph.d.-kandidater som medforfatter.
Vi har en heterogen kandidatprofil med grunn-, klinisk-, og samfunnsmedisinsk forskning og mange som tar forskerutdanningen i delte stillinger med andre gjøremål (for eksempel leger) og i samarbeid med universiteter i det globale sør. Allikevel gjennomføres forskerutdanningen innen 6 år. 70 % av de som begynte i 2018 disputerte i 2022 (snitt 74 % for årene 2019-2022) og de brukte ca. 3,4 år nettotid på doktorgraden.
Vi mener dette er resultat av et veletablert kvalitetssikringssystem med gode rutiner for fremdriftsrapportering, medarbeidersamtaler, midtveisevaluering og tett oppfølging av forsinkede kandidater. MED har også fokus på veilederkompetanse i de ulike fasene av et ph.d.-løp. I tillegg er det innført opptakskomiteer som gjennomgår hypotese, mål, metodikk og gjennomførbarhet i ph.d.-prosjekter som ikke har vært kvalitetssikret gjennom en konkurranseutsatt tildeling.
Det medisinske fakultetets ph.d.-kandidater er også mest tilfredse med forskerutdanningen, mest fornøyde med veiledningen og 83 % anbefaler andre å ta doktorgrad. 92 % av UiB sine kandidater (der majoriteten hører til MED) oppgir i den nye alumni-undersøkelsen at de er i fast arbeid ett år etter avlagt disputas der 85 % oppgir at forskerutdanningen var avgjørende for deres nåværendestilling. Med andre ord tegner dette et annet bilde av kandidatenes tilfredshet enn det som har kommet frem i Khrono i senere tid.
Hvilke forskerkvaliteter bør disse kandidatene ha med seg fra utdanningen? Vår strategiplan er å utdanne nysgjerrige, kritiske tenkende og selvstendige ph.d.-kandidater som frembringer kunnskap gjennom forskning som er vitenskapelig redelig, rettferdig og som tar hensyn til samfunnsmessige konsekvenser av forskningen.
Slik De nasjonale forskningsetiske komiteene antyder, krever dette mer enn å kjenne til lovverket og retningslinjer mot etisk uakseptable adferd som å fabrikkere, forfalske forskning, plagierer andres tekster og tankegods. Det handler også om å etablere forståelse for hvordan politiske, sosiale og kulturelle forhold fremmer og hemmer forsking, om stemmer som ikke blir hørt og kunnskapsbehov som blir oversett. Det handler om bevisstgjøring av hvordan alternative epistemologier og konkrete innsikter fortrenges om ikke ‘inkludering’ tas på grunnleggende alvor. Det handler om å fremme kunnskap om betingelsene for å produsere kunnskap om ulike fenomener og respekt for forskning uavhengig av disiplin. Det handler både om å være forsker og gjøre forskning. Det handler om vitenskapsetikk.
Alt dette må til for å muliggjøre konstruktivt samarbeid i møte med sammensatte samfunnsutfordringer. Fremtidens forskning kan ikke bare være innovativ, den må også være bærekraftig. Den må bidrar til bestandige, rettferdige løsninger på miljømessige, økonomiske og sosiale problemer.
Skal strategien lykkes, må institutter, sentre og fagområder utvikle en kultur for å reflektere og diskutere brede og kontekstualiserte vitenskapsetiske spørsmål.
Hvordan skal vi fremme vitenskapsetisk kompetanse i våre kandidater? Ved det medisinske fakultet vil vi nå bruke vi det obligatoriske innføringskurset for nye ph.d.-kandidater til å diskutere etikk i medisinsk forskning i en bred politisk, sosial og kulturell kontekst.
Inspirert av Kenneth D. Pimple’s artikkel «Six domains of research ethics» fra 2002, vil vi la studentene jobbe med å vurdere prosjektene sine i lys av tre spørsmål: Er forskningsprosjektet sant, det vil si, hva skal til for at det ferdigstilles i tråd med normer for vitenskapelig redelighet og velbegrunnet bruk av metoder? Er prosjektet rettferdig, det vil si, bidrar det til rettferdig kunnskaps produksjon der berørte parter involveres, perspektivene deres adresseres og behovene deres ivaretas? Er prosjektet klokt, det vil si, bidrar det enten nå eller på sikt med velbegrunnede og bærekraftige løsninger på samfunnsutfordringer? Ph.d.-kandidatene blir oppmuntret til å reflektere over prosjektene sine i lys av hensyn til klima og miljø, økonomi og sosial rettferdighet.
I basiskurset tilrettelegger vi for at kandidatene får brynet sine begreper og ideer om hva som er bærekraftig, sann, rettferdig og klok forskning mot andre kandidaters perspektiver. Refleksjonene kan så konstruktivt benyttes i sammenskrivningen av ph.d.-avhandlingen.
På denne måten ønsker forskerutdanningen ved det medisinske fakultet å stimulere til en god kultur for å reflektere over vitenskapsetikk. Det er vårt håp at kandidatene tar refleksjonene videre til forskningsgruppen gjennom diskusjoner og forskningsformidling. Vi legger til rette for dette ved også å gjøre moduler fra innføringskurset tilgjengelig for veiledere. Dette kommer i tillegg til obligatorisk veilederopplæring, kurs og seminarer.
Det store spørsmålet: er dette nok?
Hvilken erfaring har andre fakulteter gjort seg når det gjelder utvikling av vitenskapsetisk kompetanse? Hva fungerer? Hvilke feil bør unngås? En debatt om dette på tvers av institutter og universiteter hadde vært svært kjærkommen.
Ønsker vi å utdanne åpne, selvrefleksive og kritiske tenkende forskere må vi ha møteplasser der faggrenser og kunnskapshegemonier utfordres. Så sist, men ikke minst, kan det være aktuelt for universitetene sentralt å etablere en møteplass — for eksempel et årlig arrangement som utløser studiepoeng ved aktiv deltagelse — der ph.d.-kandidater og veiledere på tvers av fakultetene møtes for å bryne sine verdensbilder i fokuserte diskusjoner om forskning og vitenskapsetikk?
