LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
doktorgradsdebatt
— Jeg anbefaler ingen å bli stipendiat
To av tre i panelet vil ikke anbefale andre å gjøre som dem og ta doktorgrad. Et tøft valg å ta å bli stipendiat, mener de.
Publisert
Fredrikstad (Khrono): — Det er tøft å være stipendiat, og vi skal ikke snakke om det som noe annet enn det, mener Leonora Bergsjø.
Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og ekspert på digital etikk.
— Jeg pleier å si: Jeg anbefaler ingen å bli stipendiat. Og så sier jeg med én gang at dette selvfølgelig ikke alltid er sant, men ut fra min erfaring så er det et tøft valg å bli stipendiat og man må vite at man har støtte i miljøet og personlig. Mitt råd er å passe på at du kommer inn i en forskergruppe og har et miljø rundt deg, så du ikke går alene, sa hun.
Hun peker på tidspress og publiseringspress samtidig som mange av stipendiatene er midt i livet og har familie og småbarn. En annen faktor er at mange stipendiater blir gående alene, at veileder kanskje ikke er tilgjengelig og man ikke er del av et faglig miljø.
«Hvordan sikre god nok veiledning for stipendiatene?» var tema for en debatt som Khrono og arrangerte i samarbeid med Høgskolen i Østfold på Litteraturhuset i Fredrikstad onsdag.
I snitt hadde de som avla doktorgraden i 2022 brukt 5,4 år på å bli ferdig, ifølge tall fra SSB, mens normert tid er tre til fire år.
Opplevde et tøft løp
Helene Ingierd, direktør i De forskningsetiske komiteene, sa det slik:
— Det er ikke nødvendigvis å anbefale å være stipendiat. Jeg opplevde selv at det var tøft løp med barnefødsler og det hele, samtidig som man er mye alene og det er mye press, så det er ikke for alle, sa hun.
Camilla Gjellebekk fortalte i Khrono onsdag hvordan hun opplever situasjonen for stipendiatene. Selv er hun høgskolelektor i sykepleie ved Høgskolen i Østfold (HiØ), men tar doktorgrad i informatikk ved Högskolan Väst i Sverige.
Hun er tidligere leder ved stipendiatforum ved HiØ, der stipendiatene hittil har vært tilknyttet andre institusjoner. Fra i høst har HiØ fått sitt første doktorgradsprogram «Digitalisering og samfunn».
— Det er tøft å ta doktorgrad, og det skal det være, men så må vi ha et system rundt oss. Vi må ha en landsby rundt oss, slik at den enkelte ikke står med belastningen alene, sa hun under debatten.
En privilegert situasjon
Førsteamanuensis Hanna Ihlebæk ved Høgskolen i Østfold var en av tilhørerne på Litteraturhuset, og hun reagerte på at to av tre i panelet sa at de ikke vil anbefale noen å bli stipendiater.
Selv disputerte hun ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet i februar 2022.
— Det er litt trist å høre. Jeg skjønner hvorfor dere sier det, fordi det er tøft til tider, men det bygger opp om et bilde som er skapt om hvor slitsomt, tungt og ensomt det er. Min opplevelse er at det er en ekstremt privilegert situasjon å få lov til å fordype seg i et prosjekt i tre-fire år, kommenterte hun under debatten.
På spørsmål fra Khrono forklarer hun i etterkant hva hun mente med at hun følte seg privilegert som stipendiat.
— For det første så følte jeg meg ikke privilegert hele tiden, for det er et løft å ta doktorgrad, og det skal det vel også være? Men min erfaring er at jeg ble inkludert i et forskningsmiljø, og dessuten opplevde jeg at undervisningsplikten ga meg tilleggskompetanse på andre områder enn akkurat mitt eget forskningsprosjekt. Som stipendiat har man det også veldig fleksibelt, og det er jo fint hvis man ønsker og er komfortabel med å være sin egen sjef, sier hun.
Hun oppfordrer andre stipendiater til å benytte de anledningene som ligger der til å bli inkludert i faglige fellesskap og ikke bare tenke at dette er noe som stjeler tid. Samtidig må institusjonen og fagmiljøet skjerme stipendiaten slik at man ikke blir spist opp, påpeker hun.
Krav om forskergruppe
Ved Senter for profesjonsstudier (SPS) er det et krav at stipendiatene deltar i en forskergruppe, og det samme gjelder på det nye doktorgradsprogrammet ved Høgskolen i Østfold.
— Ved SPS må alle stipendiatene bidra ved å legge fram egen tekst og å kommentere på andres. Der og da kunne det oppleves som noe som kom i tillegg og tok tid fra prosjektet mitt, men jeg lærte mye av det, blant annet om hvordan skrive en akademisk tekst og delta i vitenskapelige diskusjoner på tvers av fag sier Ihlebæk.
— Jeg hadde også veldig gode veiledere som var tilgjengelige og behandlet meg som bare en litt mer uerfaren kollega, sier hun.
Avklare forventninger
Camilla Gjellebekk sa under debatten at mye handler om en forventningsavklaring mellom veileder eller forskermiljøet rundt og den som skal ta doktorgrad.
— Man kommer inn på et doktorgradsprogram som helt fersk, som en novise, og er i en underdog-posisjon, påpekte hun.
Hennes erfaring er at veilederne generelt har for stor avstand til det stipendiatene forsker på, og hun understreket at man som veileder bør ha en egeninteresse i å sikre kvalitet i prosjektet.
Press også for veileder
Leonora Bergsjø har både har blitt veiledet som stipendiat og vært veileder selv. Hun har vært leder av stipendiatorganisasjonen ved Universitetet i Oslo (UiO) og en forskerskole og har dermed snakket med svært mange stipendiater. Hun har også vært med på kollegaveiledning i forskerlederprogramnmet på UiO.
Hun pekte på at veilederne også står i et press.
— Man skal søke midler og levere eksternt, og samtidig levere på alle tellekantene mens man skal være god veileder for stipendiater som står midt i livet. Jeg fikk selv to barn mens jeg var stipendiat, og det skal det være rom for, sa hun.
Press og uredelighet
Helene Ingierd i De forskningsetiske komiteene påpekte at utfordringene i relasjonen mellom veileder og stipendiat er godt kjent. Selv har hun doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
— Vi har hatt disse problemene i så mange år. Mitt råd er først og fremst å lage gode avtaler på forhånd, og det er en god idé å ha flere å lene seg på.
Ingierd sa også at man vet at det er en sammenheng mellom press, både tidspress og publiseringspress og en del uetiske praksiser, slik som at veileder insisterer på å være medforfatter, stjeler data fra stipendiaten eller utnytter det asymmetriske maktforholdet til å skape for nær relasjon.
— Denne sammenhengen er det viktig å ta med seg, og det er viktig at institusjonene skaper tid og rom for at man kan gjøre veiledningen på en god måte. Ideen om å tenke dette som et felles ansvar i forskersamfunnet, og at det er flere man kan lene seg på, synes jeg er god, og at institusjonene legger til rette for det, sa hun.
Første ph.d.-program
Prorektor for forskning og forskningsformidling ved Høgskolen i Østfold, Kristi Grønvold Bache, understreket at det helt nye doktorgradsprogrammet gir mulighet til å gjøre alt riktig og at det også gjelder også veilederrollen.
Høgskolen har etablert et program for veiledere med tre dagers samling, der målet er å er sikre at høgskolen har veiledere med den kompetansen og kvaliteten man ønsker.
— Vi har brukt ressurser og tid på å sette sammen et program. Det er ikke snakk om opplæring, for dette er kompetente mennesker, men vi vil prøve å samles om noen fellesnevnere. Vi ønsker å lage et fellesskap, der man kan ta opp ting som er vanskelige, for vanskelige ting vil oppstå selv om man er professor og har mange år i gamet, sa Bache under debatten.