Vitenskapen må tåle at  miljøene utenfor akademia setter spørsmålstegn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De nye nordiske kostholdsrådsanbefalingene (NNR2023) har vært ute på høring. Det har vært en lang prosess med mange bakgrunnsartikler med informasjon om næringsstoffer, kosthold, og ikke minst det som har skapt mest debatt — innlemmelsen av bærekraft i rådene om hva vi bør spise.

Direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), Helene Ingierd, har i den sammenheng ytret bekymring ved at politikere, i dette tilfellet Jenny Klinge, har rettet kritikk mot arbeidet med kostholdsrådsanbefalingene. Ingierd frykter at uttalelser fra politikere som har satt spørsmålstegn til prosessen og innhold i rapporten kan bidra til å svekke troverdigheten til vitenskapen. Istedenfor å avfeie det som politikk og egeninteresse, burde imidlertid FEK ut fra sin rolle, sett nærmere på innholdet i kritikken, istedenfor å forsvare forskning per definisjon som uangripelig og etisk.

Det er første gang bærekraft skal innlemmes i kostholdsrådsanbefalingene. At arbeidet blir utført på en transparent, solid og godt faglig forankret måte, burde blitt prioritert. Spørsmål og kritikk bør i det minste bli tatt på alvor.

Etter å ha fulgt NNR2023 tett, mener vi at det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved både prosess og det vitenskapelige arbeidet. I tillegg til politikere, har dessuten også forskere og fagpersoner rettet kritikk mot prosessen og det forskningsmessige grunnlaget.

I mars 2021 uttalte Jusprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen som leder for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning at forskere må tåle kritikk som ikke bare kommer fra fagfellesskapet. «Det betyr også at vi må tåle kritikk som går på metodebruk som ikke er vitenskapelig uredelig, men som likevel kan være brudd på forskningsetiske normer av mindre alvorlig karakter,» sier Aarli.

Ingierd hevder at Klinges utspill gjør skillene mellom forskning og politikk mer utydelige. Problemet er at skillene mellom forskning og politikk er svært utydelige allerede når det gjelder arbeidet med kostholdsanbefalingene. De ble i stor grad utydeliggjort da komiteen i NNR2023 valgte å delegere store deler av ansvaret for å innlemme bærekraft til en selverklært, britisk tenketank for internasjonale relasjoner (Chatham House). Politiske organisasjoner kan også utføre objektiv forskning, men når artiklene som legger mye av grunnlaget for innlemmelsen av bærekraft i kostholdsrådene, helt tydelig kun er basert på en svært begrenset del av forskningen på området, er det god grunn til å stille spørsmål, også for politikere.

«Her er vi vitne til uttalelser fra politikere som bidrar til å diskreditere råd som er basert på vitenskapelige metoder, der bakteppet er at de som er kritiske har sterke politiske interesser av at denne forskningen legges i skuffen,» skriver Ingierd i sitt innlegg.

Det er imidlertid ikke benyttet noen vitenskapelig metode for å utarbeide bakgrunnsartiklene på bærekraft. Flere av artiklene mangler referanseliste, og de ser ut til å være basert på usedvanlig få og svært selektive studier (1, 2, 3, 4, 5). Artiklene ble dessuten sluppet ut på høring mens de fortsatt var på et halvferdig stadium. De skal faktisk ikke ferdigstilles før ETTER at selve kostholdsrådsanbefalingene er ferdigstilt. Istedenfor å peke på avsender av kritikken, mener vi at FEK burde ta en nærmere titt på arbeidet bak kostholdsrådsanbefalingene.

NNR2023 vil potensielt få stor innvirkning på norsk matproduksjon og bruk av norske naturressurser til å produsere mat på en bærekraftig måte. Prosessen vil kunne endre forbruksmønster, øke matimporten og svekke den nasjonale selvforsyningen. Videre vil det ha betydning for verdiskaping, økonomi og arbeidsplasser. Ikke minst vil det kunne påvirke oppfatningen av hvilken mat hva som reelt er bærekraftig. At den vitenskapelige kvaliteten bak rapporten og bakgrunnsmaterialet er svak, utgjør ikke bare en trussel mot de som har politiske interesser knyttet opp mot matproduksjon. Det utgjør en trussel for en bærekraftig utvikling av det norske matsystemet.

I en god, vitenskapelig prosess skal forskning som presenterer både fordeler og ulemper legges frem på en objektiv og representativ måte. Videre bør det tas en balansert konklusjon på kunnskapsgrunnlaget som foreligger. Arbeidet presentert av NNR2023 synes å være sterkt influert av politikk og ideologi. Prosessen bak kostholdsrådene oppfattes som forutinntatt og lite nyansert. Målet med bakgrunnsmaterialet på bærekraft synes utelukkende å ha tatt sikte på å presentere ulemper og negative effekter av dårlig driftet husdyrproduksjon. Da er det ikke så rart at landbruket, gjennom ulike organisasjoner og politikere, har forsøkt å få frem de positive aspektene ved godt driftet husdyrproduksjon.

Forskning og vitenskap må tåle at det stilles spørsmålstegn, også fra miljøene utenfor akademia.

Det er ikke kritikk som bidrar til å så tvil om forskningen, eller til å hviske ut skillene mellom politikk og vitenskap. Dersom kritikken er uberettiget, er den lett å svare ut.

Tilliten svekkes snarere av at kritikken avfeies med at det er utenfor avsenders rolle å stille spørsmål. Innholdet i kritikken burde stå i sentrum for diskursen.