Kritikk og tillit

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jenny Klinge (SP) svarer på mitt innlegg 6. juni om tillit til forskning, og stiller meg spørsmål jeg gjerne vil besvare. Det er fint at vi er enige om at tillit til forskning er vesentlig. Jeg tror også vi kan være enige om at kritiske spørsmål og debatt om forskning er viktig, både for å styrke kvaliteten på forskningen som gjøres, og for at vi skal ha større tiltro til resultatene. Kritikk og tillit går dermed som oftest hånd i hånd.

Debatt ● Jenny Klinge

Når forskinga svekker tilliten til seg sjølv

Klinge spør om jeg mener de to forskerne som trakk seg fra prosjektet og har kritisert det faglige grunnlaget bidrar til å svekke tilliten til forskningen. Svaret er nei. Det er nemlig en vesentlig forskjell på hvem som retter kritikken. Jeg understreker i mitt innlegg at kritisk etterprøving, faglig uenighet og saklig kritikk selvsagt er helt legitimt. Men, det er faktisk en forskjell på å kritisere forskning som kollega, eller som del av et forskerfellesskap og å kritisere forskning som stortingspolitiker eller statsråd med ansvar for politikken på området.

For å opprettholde tillit til forskning, er vi helt avhengige av at det er en viss avstand mellom forskning og politikk og at relevante aktører erkjenner at de har ulike roller og ansvar i de ulike domenene. Politiske myndigheter eller oppdragsgivere kan for eksempel be om at bestemte problemstillinger belyses, men de skal aldri kunne kjøpe eller diktere bestemte resultater og konklusjoner, og deres interesser må holdes utenfor når forskerne konkluderer og presenterer resultatene. På samme måte, for å sikre tillit til politikken som føres, er det grunnleggende at forskere og eksperter ikke får for mye makt; i et demokrati er det folkevalgte politikere som skal treffe valg ut fra sine målsettinger og de avveininger de mener er riktige.

I debatten om de nye kostholdsrådene mener jeg Klinges utspill gjør disse skillene uklare. Hennes kritikk får en annen betydning i kraft av hennes rolle. I Klinges svar til meg, mener jeg dessuten at det er en tendens til at hun bruker forskningen selektivt, og legger uforholdsmessig mye vekt på de stemmene som støtter hennes foretrukne valg. Det er problematisk fordi det også kan bidra til å svekke tilliten til forskning over tid.

Debatt ● Helene Ingierd

Tilliten til forskning er under press

Klinge spør meg også om jeg mener de forskerne som trakk seg fra prosjektet tar feil når de trekker seg fra et prosjekt de mener er faglig svakt. Jeg er ikke i en posisjon til å bedømme den faglige kvaliteten i prosjektet. Leder for ekspertgruppen, Rune Blomhoff har understreket at det, til tross for de to som trakk seg, var mellom 40 og 50 eksperter på bærekraft involvert. De to forskerne som trakk seg, har blant annet uttalt at de mener det var et snevert syn på bærekraft. Jeg har registrert at økonomiske og sosiale dimensjoner ikke var en del av mandatet til gruppen, som ble gitt av Nordisk ministerråd. I tråd med dette har Blomhoff forklart at dette derfor ikke ble behandlet like grundig som miljø og klima. Å klargjøre prosjektets gyldighetsområde og begrensninger på denne måten er en del av forskerens ansvar, og noe som vil kunne styrke tilliten til forskningen.