Debatt ● Anne Borg
Vi trenger en mer forpliktende langtidsplan!
Forskning og høyere utdanning er investeringer som danner grunnlag for bærekraftig samfunnsutvikling og det vi skal leve av framover. Da trenger vi en Langtidsplan for forskning og høyere utdanning som forplikter, skriver Anne Borg.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I februar skal Stortinget behandle Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032), og legger med det rammene for norsk forsknings- og høyere utdanningspolitikk de neste ti årene.
Dette er den tredje planen i rekka, men den første uten en konkrete plan for investering og opptrapping.
Langtidsplanene har utviklet seg som verktøy. Den første planen som ble lagt fram av regjeringen Solberg i 2014 bar preg av at den hadde sitt utspring i en forskningsmelding og de forskningspolitiske prioriteringene. Den integrerte i liten grad høyere utdanning og investeringer i bygg. Det aller viktigste grepet med den første planen var vektleggingen av en forutsigbar opptrapping av innsatsen. Planen hadde 3 tallfestede opptrappingsplaner. To var knyttet til kapasitetsbygging gjennom forskerutdanning og forskningsinfrastruktur, mens en var knyttet til internasjonalt forskningssamarbeid og mer spesifikt god utnyttelse av Horisont 2020. Selv om investeringer i bygg var lite integrert, prioriterte regjeringen tydelig to store byggeprosjekter som skulle realiseres, Livsvitenskapsbygget i Oslo og det som nå heter Norsk havteknologisenter i Trondheim.
Den andre planen fra 2018 hadde vokst i omfang med mer utfyllende beskrivelser av kunnskapsbehov innen en rekke områder og sektorer. Det ble lagt fram en helhetlig politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg, riktignok uten at noen store investeringsprosjekter ble prioritert. Også den andre planen hadde konkrete opptrappingsplaner, denne gangen i form av et teknologiløft, FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.
I den tredje planen som ble lagt frem i høst er det inkludert en omtale av kunnskapssystemet. Denne siste versjonen av Langtidsplanen ligner på forskningsmeldingene slik de var tidligere. Den siste planen har altså ingen konkrete opptrappingsplaner eller forpliktelser.
Her er fem områder jeg mener planen burde vært bedre på.
For det første er det er viktig at Stortinget diskuterer Langtidsplanen som verktøy i seg selv. Slik jeg ser det, burde Langtidsplanen mye tydeligere vært en investeringsplan – herunder en plan for investeringer i infrastruktur og bygg. Det er en fare for at man skusler bort Langtidsplanen som verktøy i høyere utdannings- og forskningspolitikken når den er helt uten forpliktelser og tydelig prioritering. Det er en stor svakhet at denne versjonen av planen, i motsetning til sine forgjengere, mangler konkrete opptrappingsplaner. Det er ikke nødvendigvis opptrapping som er det vesentlige her, men at regjeringen og Stortinget tydelig forplikter seg til hva de særlig vil prioritere og investere i de nærmeste årene. Nå er planen full av kunnskapsbehov innen en rekke sektorer og Forskningsrådet og universiteter og høyskoler får beskjed om å følge opp. Det gir lite retning på systemet. Langtidsplanen bør innrettes mer i retning tilsvarende Nasjonal transportplan og Langtidsplan for forsvaret. Langtidsplanen må tydeligere være en investeringsplan for hele landet.
For det andre legger ikke planen nok vekt på betydningen av fremragende forskning. Overordnet har det vært en dreining fra den første planen til den siste bort fra oppmerksomhet på å utvikle verdensledende fagmiljøer og kapasitetsbygging, mer i retning av å løse store og komplekse samfunnsbehov. Ved NTNU er vi opptatt av at høyere utdannings- og forskningssektoren skal være en pådriver for å løse store samfunnsbehov. Vi har akkurat inngått en utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet der dette kommer tydelig fram. Samtidig er det helt avgjørende å framheve betydningen av langsiktig kapasitetsbygging og utvikling av verdensledende miljøer, nettopp for å kunne svare på store og komplekse samfunnsbehov. De kunnskapsfortrinnene vi har i Norge i dag er bygget opp over tid. Det må være en god balanse mellom den langsiktige grunnleggende kunnskapsoppbyggingen som både næringsliv, offentlig sektor og samfunnet høster fra, og mer presserende kortsiktige kunnskapsbehov. Regjeringen skriver selv om behovet for god balanse i Langtidsplanen. Det er grunn til å spørre om ikke balansen er i ferd med å dreies for langt i retning av relevans og kortsiktige behov, slik at Norges felles kunnskapsplattform forvitrer.
Dette er det viktig å ha i mente også når regjeringen skal i gang med en gjennomgang av forskningssystemet og en strategi for å øke næringslivets forskningsinnsats. Kunnskap er et kollektivt gode, og de offentlige midlene må brukes der enkeltaktører ikke har kapasitet og evner å ta risiko. Det er innen den langsiktige og banebrytende kunnskapsoppbyggingen. Ofte er det nettopp den fremragende forskningen som er utgangspunktet for de radikale innovasjonene og løsningene som næringslivet og verden faktisk trenger. En økning i næringslivets forskningsinnsats fremover kan være å skape merverdier i egen virksomhet ved å høste fra vår felles kunnskapsplattform.
For det tredje må vi delta i internasjonalt samarbeid for å være i kunnskapsfronten. Her har planen et tydelig forbedringspotensial. Langtidsplanen er gjennomgående nasjonalt fokusert og lite konkret på hvordan det internasjonale samarbeidet skal utvikles videre. Det aller meste av kunnskapen vi bruker og trenger, utvikles utenfor Norges grenser. Universitetene og forskningsinstituttene sørger for at Norge henger med i kunnskapsfronten, og gjør det enklere for at vårt arbeidsliv å nyttiggjøre seg av kunnskap, teknologi og metoder utviklet både nasjonalt og internasjonalt. Rammebetingelsene til institusjonene må legge til rette for dette. Internasjonalt samarbeid er helt avgjørende både for norsk konkurransekraft, for at vi skal kunnemøte globale utfordringer og for kvaliteten på norsk høyere utdanning og forskning.
Det fjerde forbedringspunktet er at planen burde forme politikk for det samlede kompetansebehov innen hvert av de prioriterte tematiske områdene. Om vi skal lykkes med omstilling og innovasjon, må vi se kompetansebygging gjennom utdanning, infrastrukturinvesteringer, forskningssatsinger og livslang læring i sammenheng med næringsutvikling og samfunnsbehov. Vi må også øke arbeidslivets evne til å omsette kunnskap til bærekraftige løsninger og verdiskaping i samarbeid med kunnskapsmiljøene. I denne sammenhengen er universitets- og høyskolesektorens rolle i omstilling utydelig og underkommunisert i Langtidsplanen. Denne våren behandler Stortinget Utsynsmeldingen om fremtidens kompetansebehov. Denne meldingen burde som eksempel vært en del av beslutningsgrunnlaget for Langtidsplanen. Hvilke kompetanse- og kunnskapsbehov Norge har er avgjørende for hva vi skal investere i innen forsknings- og høyere utdanningssystemet.
Sist, men ikke minst, fremstår analysen av kunnskapssystemet i kapittel 5 i meldingen som fragmentert og tilfeldig. Norsk høyere utdanning og forskning har vært i svært god utvikling. Omfanget har økt. Kvaliteten har økt. Det internasjonale samarbeidet har økt. Vi har et godt distribuert system over hele landet. I all hovedsak har vi hatt et velfungerende forskningsråd.
Systemet har i det hele levert godt ift de politiske målene som har vært satt. Det er vanskelig å få helt tak i hva som er problemene som gjør at Forskningsrådet må endevendes og at det er behov for en «ekstrem oppussing» i UH-sektoren. Politisk endringsvilje og handlekraft er bra og viktig, men det er også viktig å bevare og bygge videre på det som fungerer godt og som det har tatt årtier å bygge opp. Det er også en god plan.
