Open access
Advarer mot å la tidsskrifter gå for lut og kaldt vann: — Setter krokfot på forfattere
De er avhengig av frivillig arbeid og publiserer gratis med åpen tilgang. De færreste av de rundt 29.000 tidsskriftene oppfyller alle kravene i Plan S.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): — Om en heller vil la manusene gå til kommersielle tidsskrifter med profittmarginer som ikke ligner grisen, kan en selvsagt la disse små gå for lut og kaldt vann og konsentrere seg om å betale fem tusen dollar per artikkel til Elsevier og andre store kommersielle aktører.
Jan Erik Frantsvåg stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:
— Det er ikke en vettug handlemåte. Om du ikke bryr deg om disse tidsskriftene setter du krokfot på mange forfattere.
Disse tidsskriftene, som Frantsvåg snakker om, er tidsskrifter innen såkalt diamant-OA. Det dreier seg kort sagt om tidsskrifter som publiserer med åpen tilgang (OA), uten å ta betalt fra verken lesere eller forfattere. De utgis ofte av en institusjon og er basert på utstrakt gratisarbeid. Mens institusjonene stiller infrastrukturen til disposisjon, stiller forskere og andre med egen arbeidstid.
— Det er en slags dugnad. Institusjoner og forskere går sammen om å starte et tidsskrift, de kommer til festen med ressurser i en eller annen form, som Frantsvåg sier det.
Frantsvåg er OA-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet. Han er også en av forfatterne bak en studie av disse tidsskriftene, gjort med støtte fra Science Europe og Coalition S, som står bak Plan S.
Så hvordan står det til med disse «diamantene»?
Flest innen humaniora og samfunnsvitenskap
I studien beskriver de en virkelighet der mange tidsskrifter er i en prekær økonomisk situasjon. De færreste oppfyller alle kravene som stilles i Plan S og kan bli utilgjengelige for forskere med Plan S-finansiering.
De tar også til orde at det må på plass en finansieringsstrategi for disse tidsskriftene.
Så hvor mange slike diamant-tidsskrifter finnes det?
Det er en slags dugnad. Institusjoner og forskere går sammen om å starte et tidsskrift, de kommer til festen med ressurser i en eller annen form.
Jan Erik Frantsvåg
Tja, det er vanskelig å slå fast nøyaktig. I studien anslår de at det er snakk om 29.000 tidsskrifter, men Frantsvåg understreker at dette bare er et anslag. Du finner dem over hele verden, med nær halvparten (45 prosent) i Europa.
De fleste er relativt små og publiserer færre enn 25 artikler i året, langt færre enn tidsskrifter med publiseringsavgift, såkalt APC (article processing charge). Til sammen anslås det likevel at de hvert år publiserer 356.000 artikler, mot 453.000 for de APC-baserte.
Flertallet av disse «diamant-tidsskriftene» finnes innen humaniora og samfunnsvitenskap.
Flertallet er avhengige av frivillig arbeid. Like over 40 prosent sier at det går akkurat rundt økonomisk, uten tap eller vinst, mens 25 prosent sier de går med tap. Nesten en tredjedel sier at de rett og slett ikke vet hvordan det står til økonomisk.
Frantsvåg viser til at det samtidig er få av dem som går konkurs.
— Det betyr jo at de strever med å få det til å gå rundt og at de ikke har penger til å gjøre ting de vet at de bør gjøre, sier han.
Oppfyller ikke krav i Plan S
Khrono har tidligere skrevet om hvordan tusener av tidsskrifter kan bli utilgjengelig for norske forskere fordi de ikke oppfyller krav om langtidslagring av innholdet. Kravet stilles som en del av Plan S, der Forskningsrådet og de andre aktørene bak planen krever at all forskning de finansierer skal publiseres med åpen tilgang.
Planen trådte i kraft nå ved nyttår.
Den ferske studien viser at dette slett ikke er det eneste Plan S-kravet de ikke oppfyller.
Av seks konkrete krav viser de at bare 4,3 prosent av «diamant-tidsskriftene» oppfyller alle, mens bare 37 prosent oppfyller mer enn halvparten. Flertallet oppfyller med andre ord ikke kravene.
— De kravene som krever penger, eller veldig dyre ressurser, blir stort sett ikke tilfredsstilt, man har ikke penger til det, sier Frantsvåg og viser til det første tidsskriftet han selv publiserte i.
— Det har ikke bankkonto, og dette er et tidsskrift som publiserer hundre artikler i året.
Mener det ikke skal så mye til
Så hvordan løse det, uten at disse tidsskriftene blir utilgjengelige for Plan S-finansierte forskere? Frantsvåg sier at forfatterne bak studien er enige om at kravene fra Plan S er i tråd med god publiseringsstrategi og peker på opplæring og støtte for de som driver tidsskriftene, og gjerne noe mer direkte finansiell støtte.
— Det typiske for en redaktør i et slikt tidsskrift er at personen er veldig kunnskapsrik på fagområdet til tidsskriftet, men publisering er et annet fagområde.
Selv om mange krav ikke oppfylles er det ikke så mye som skal til, ifølge Frantsvåg, flere av dem er ikke så vanskelige å oppfylle, sier han og viser til at mange heller ikke er så kostbare.
Annonse
BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
-
Han viser til at det finnes gratisløsninger blant annet for arkivering, som skal sikre at artiklene ikke forsvinner når et tidsskrift går inn. For som Khrono har skrevet om tidligere skjer det med mange vitenskapelige tidsskrifter. For en tid siden viste en studie at 176 hadde forsvunnet fra nett på to tiår, mens 900 andre er i faresonen.
— Vi står overfor en redaktørstand som trenger hjelp til å se hvilke muligheter de har, mener Frantsvåg.
Ifølge studien mangler flertallet av disse tidsskriftene en bevaringsstrategi.
Lisens, men hvilken?
Arkivering er som sagt bare ett av Plan S-kravene mange av disse tidsskriftene ikke oppfyller. Et annet handler om lisenser.
Plan S krever at det skal brukes en såkalt Creative Commons/CC-lisens. Primært krever de den mest åpne lisensen, CC BY, som både tillater kommersiell bruk og bearbeiding. Bare unntaksvis tillates bruk av CC BY-ND, som utelukker bearbeiding. Det åpnes ikke for bruk av CC BY-NC, som utelukker kommersielt bruk.
— Mange tidsskrifter har denne NC-klausulen i lisensen sin, det er veldig mange i akademia som ikke har noe ønske om å se arbeidet bli utnyttet til økonomisk formål, sier Frantsvåg og legger til:
— Det har et anstrøk av ideologi over seg. De fleste av dem vil uten å nøle levere et manus til Elsevier, som virkelig er å gi en kommersiell aktør lisens til å trykke penger. Problemet er at ethvert tillegg til CC BY-lisensen gjør at du får mindre distribusjon av innholdet.
Bare 37 prosent av «diamant-tidsskriftene» bruker ifølge studien en CC BY-lisens.
Det er strid om hvilke lisenser som skal brukes. For ett drøyt år siden presenterte Torger Kielland ved Universitetet i Bergen en utredning skrevet på oppdrag fra Unit (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning), der han advarer mot at den anbefalte lisensen i Plan S kan komme i strid med forskerne interesser. Også Forskerforbundet har vært kritisk mot den mest åpne lisensen.
Er avhengige av frivillig arbeid
Hele 60 prosent av disse tidsskriftene er ifølge studien i stor grad avhengig av frivillig arbeid, 89 prosent er ganske eller svært avhengige av dem. Mange av dem sier at de vurderer å gjøre noe med hele innteksgrunnlaget.
— Om man ser at man ikke får det til å gå rundt har man egentlig to alternativer, det ene er å legge ned, det andre er å finne annen inntektsmodell. Det som ligger nærmest er å gå over til en APC-modell, men da er du avhengig av at forfatterne dine har tilgang til å betale APC. Det er ikke gitt, selv om vi ser at det publiseres langt flere artikler med APC enn gratis, så det finnes åpenbart penger i systemet, sier Frantsvåg.
Å hente inntekter fra leserne tror han ikke på.
— Litteraturbudsjettene er skvist over alt, et nytt abonnementstidsskrift har ingen framtid.
Det trengs ikke umenneskelige beløp, mener han. Og som sagt anbefales det i rapporten at det lages en finansieringsstrategi. Frantsvåg serverer et røft anslag på at disse tidsskriftene står for ti prosent av all vitenskapelig publisering.
— Innen humaniora og samfunnsvitenskap er det jo enda mer, sier han og fortsetter:
— Det er fornuftig å bruke en del penger på å sette disse tidsskriftene i stand til å gjøre en bedre jobb og til å oppfylle Plan S-kravene, i den grad det er viktig for tidsskriftene.
- Les også: Khronos samlesider om Open Access
