Debatt ● curt rice
Velg tillit, ikke tvang
Statsråd Ola Borten Moe kan styrke både distriktene og bærekraftsagendaen samtidig. For å lykkes må sektoren vises den tilliten som Hurdalsplattformen legger opp til.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg vil gratulere Senterpartiets Ola Borten Moe med en svært viktig statsrådspost. Han møter en sektor med oppbretta ermer og med en sterk relasjon til samfunnsoppdraget sitt. Sammen skal vi i løpet av de neste årene sørge for at vi blir enda bedre rusta til å løse dette oppdraget.
Vi skal utdanne framtidas arbeidskraft og forske frem de løsningene verden og Norge trenger. Akademia spiller en nøkkelrolle i å løse bærekraftsmålene. Vår evne til å lykkes påvirkes sterkt av særlig tre ting: Infrastruktur, økonomi og autonomi.
Disse tre tingene henger naturligvis sammen. Men la oss ta infrastrukturen først. Argumentene for å ha fysiske campus flere steder enn i de store byene kan være mange og gode, både fra et demografisk og faglig ståsted. En utdanningsinstitusjon trekker til seg arbeidsplasser, fagkompetanse, oppmerksomhet, reiseliv og mye annet.
Men i vår tid er ikke tilgang på høyere utdanning ensbetydende med et fysisk tilbud, slik Borten Moe antyder i sitt første intervju med NRK etter tiltredelsen.
Dette leder oss til det andre elementet: Økonomi. Nesna har allerede en bygning. Men SPs planer kan tyde på at de vil bygge både organisasjoner og bygninger flere steder hvor det ikke finnes noe etablert høyere utdanningstilbud i dag. Dersom Borten Moe skal bygge dette alle steder hvor stortingsflertallet krever det, kan det bli dyrt. Veldig dyrt. Samtidig skal bygningene sektoren allerede bruker vedlikeholdes.
Det er vanskelig å se hvor statsråden skal hente de pengene fra i en nasjonal drift som allerede er pressa og i et regjeringsprosjekt som er avhengig av ganske dyre fløypartier for å få flertall for budsjettene sine.
Da bør regjeringen starte med å definere utfordringen. Har norske distrikter egentlig dårlig tilgang på høyere utdanning med dagens campusstruktur? I så fall, hva hindrer universitets- og høyskolesektoren fra å kunne levere på en enda bedre måte enn i dag uten at store byggeprosjekter blir nødvendige? Hvordan skal vi sikre forskning, utdanning og innovasjon, livslang læring og en sektor som svarer på samfunnets behov for kompetanse og arbeidskraft på en effektiv måte?
Jeg tror at for å svare godt på disse spørsmålene, må vi trekke med oss de lærdommene vi har gjort i løpet av pandemien. Hva har vi lært om utdanning i digitale settinger? Hva betyr vanene til dagens tjueåringer for hvordan vi bør rigge oss for å tilby livslang læring i tiårene som kommer? Hvordan kan vi legge til rette for at desentraliserte studietilbud samtidig styrker den overordna faglige kvaliteten?
Og ikke minst: Finnes det måter å løse de politiske utfordringene på som ikke samtidig utfordrer sektorens autonomi? Den autonomien er en fundamental forutsetning for at vi skal kunne levere det som samfunnet trenger. Politisk detaljstyring går ut over institusjonenes mulighet til å disponere budsjettene på en måte som er faglig optimalt. Det er vanskelig å trekke en entydig, tidløs grense for hvor langt inn den politiske styringen skal gå, men signalene fra sektoren er noe Borten Moe bør ta alvorlig.
Heldigvis er det mulig å ta distriktspolitiske hensyn, satse på faglig kvalitet og løse bærekraftsagendaen samtidig – uten å måtte gå omveien om stortinget og dermed rokke ved sektorens institusjonelle autonomi.
Skal regjeringen stimulere sektoren til å transformere seg på en positiv og varig måte, bør det skje ved at institusjonene blir tatt med på råd og gitt insentiver til å møte behovet for endring. Sektoren, arbeidslivet, næringslivet og partier i hele spekteret er enige om at Norge nå trenger å gire opp satsinga på livslang læring. Og i dette ligger et behov for å tilnærme seg kunnskapsutvikling som ikke hviler så mye på dagens klassiske gradsstruktur.
Institusjonene er klare til å satse i denne retninga. Men for å få det til, trenger vi strukturelle endringer. Vi må tenke nytt om finansieringen av etter- og videreutdanning om vi skal oppnå læring hele livet – i hele landet. Jeg utelukker ikke at løsningen kan være desentralisering men jeg etterlyser dialog med sektoren og en moderne tilnærming, informert av erfaringen fra pandemien og endringer i målgruppens vaner.
Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at den vil ha en tillitsreform i høyere utdanning. Da bør den ha tillit til at institusjonene er i stand til å vurdere hvordan de best kan tilpasse seg samfunnets behov for kunnskapsutvikling. Vi er klare til å levere – med vår faglighet som vår største styrke.
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Akademisk boikott og akademisk frihet på ulike samarbeidsnivåer
Nokon kjem til å ta studiepoeng om Jon Fosse
Feiret gode studentbolig-nyheter: — En gledens dag
Bernt: — Brudd på grunnleggende krav til rettssikkerhet
Ja, vi må snakke om KI i forskning — også for å fremme kyndig KI-bruk blant studenter
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Rettssak mellom tidligere stipendiat og NTNU: Krav om erstatning etter tvungen avslutning av doktorgrad
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?