Debatt ● mette halskov hansen
Universitetene må ta ansvar i klimakrisen
FNs klimapanel viser enda en gang med all mulig tydelighet at klimakrisen er vår tids største utfordring. Det må handles og det haster.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Bjørn Hallvard Samset fra CICERO påpeker i Khrono 9. august at også akademia må feie for egen dør. På universitetene argumenterer vi stadig for betydningen av forskningsbasert kunnskap og insisterer på at politikere, næringsliv og andre samfunnsaktører må bygge på denne kunnskapen i deres handlinger. Da må vi også gjøre det selv.
Mange universiteter rundt om i verden har allerede tatt utfordringen og styrker forskning om klima og miljø, starter nye undervisningstilbud og eksperimenterer med måter for å redusere egne utslipp. Det gjør også universitetene i Norge, men vi kan gjøre mer.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Universitetene har et særlig ansvar i klima- og miljøkrisen, både fordi vi driver så mye av den grunnleggende forskningen som kan hjelpe til å forstå, og dermed også løse krisen, og fordi vi utdanner mange av dem som fremover skal leve i og med klimaforandringene. Som universitet må vi gå foran og sette gode eksempler når det gjelder egne utslipp, også der hvor det utfordrer den enkelte forskers muligheter til å delta i konferanser, møter, gjesteforelesninger og andre forskningsfelleskap som inviterer til lange og mange reiser.
Det er langt mindre kontroversielt å sikre at bygg pusses opp eller designes på mest mulig miljøvennlig måte og med så få utslipp som mulig. Vi må redusere strømforbruket, resirkulere møbler og annet materiale, bruke vårt datautstyr lengre og ha et bevisst blikk mot naturmangfold på egen campus.
Men å feie for egen dør bør også innebære en enda mer målrettet satsing på den forskning og undervisningen som trengs for å styrke omstillingen av samfunn i bærekraftig og rettferdig retning. Her kan vi ikke alene basere oss på midler fra EU eller Forskningsrådet.
Det krever (om)prioriteringer internt, og tettere og mer dialog mellom forskningsmiljøer, næringsliv, politikere og samfunnet i bred forstand. Vi trenger strukturer på universitetene som sikrer de mange sterke fagmiljøene som allerede i dag arbeider med tema relatert til klima og miljø, men som samtidig muliggjør nye former for tverr- og flerfaglig samarbeid innen forskning og undervisning.
Mange universiteter rundt om i verden har allerede tatt utfordringen og styrker forskning om klima og miljø, starter nye undervisningstilbud og eksperimenterer med måter for å redusere egne utslipp.
Mette Halskov Hansen, viserektor ved UiO
Det er, for eksempel, ganske åpenbart at endringene som kreves for å begrense oppvarmingen av kloden og tilpasse oss endringene ikke kan løses alene med ny teknologi eller en bedre forståelse for hva som har skapt klimakrisen. Det er stort behov for kreativ nytenking om, for eksempel, forbruk, økonomi, produksjon, fordeling, styringssystemer, lovverk, etikk og hva et «godt liv» innebærer.
Et stort løft for tverrfaglig klima- og miljøforskning kunne bestå i et nytt kraftsenter for bærekraft som eksperimenterer og tar opp i seg både naturvitenskap, teknologi, humaniora og samfunnsvitenskapelige perspektiver, og som gjør det mulig for grupper med forskere fra ulike institusjoner og fagfelt å samles i perioder for å forske i felleskap. Tilsvarende kunne senteret bli vertskap for nye tverrfaglige emner innen bærekraft, klima og miljø, og knyttes til pågående prosjekter som det profilerte europeiske Circle U samarbeidet om utdanning, og Norges første innovasjonsdistrikt, Oslo Science City. Slik ville senteret bli en forskningsbasert hub for samarbeid med næringsliv og byutviklere, og gi verdifull arbeidsrelevans for studenter.
Universitetet i Oslo presenterer innen kort tid et utkast til en helhetlig strategi for klima og miljø som, blant mange andre tiltak, foreslår et slikt senter. Vi håper på stort engasjement og mange innspill til strategien, slik at vi på best mulig måte fremover kan intensivere arbeidet med klima og miljø.
