Debatt Dankel, Gya og Rotevatn

Ubalansert om kjønnsbalanse og likestilling

Katja Enberg undervurderer kjønnsbalanseutfordringene, og ingen av scenariene hun presenterer i sine demografiske simuleringer er særlig realistiske eller aktuelle, skriver forfatterene.

Gir tallhistorikk fra Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved UiB Katja Enberg grunn til å hevde det hun hevder?
Gir tallhistorikk fra Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved UiB Katja Enberg grunn til å hevde det hun hevder?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Katja Enberg tar opp viktige tema i sitt innlegg om likestilling og kjønnsbalanse i akademia i et debattinnlegg i Khrono. Som grunnlag for sitt innlegg bruker Enberg tallhistorikk fra Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved UiB (MatNat) i kombinasjon med enkle demografiske simuleringer som gir framskrivninger for kjønnsbalanse ved MatNat som går over flere tiår.

Vi er hjertens enig i flere av poengene i Enbergs innlegg, for eksempel at det svært viktig å ha fokus på at likestilling, like muligheter og mangfold handler om mye mer enn bare kjønn. Vi er også helt enig at det er viktig å være bevisst på at vi er ulike institutt med ulike utfordringer, og at dette er viktig å være oppmerksom på når man skal se på både status og tiltak.

Det er likevel flere av punktene Enberg trekker frem som vi ønsker å kommentere.

Som nevnt legger Enberg i sitt innlegg frem noen enkle demografisk simuleringer som skal vise utviklingen i kjønnsbalanse over tid. Basert på sine simuleringer hevder Enberg å kunne vise at ved å ansette jevnt menn og kvinner i tiden fremover vil kjønnsbalansen (per idag 16% kvinner i professorstillinger ved MatNat) jevne seg ut naturlig over tid (rundt år 2050 ifølge hennes scenario 1). Derimot ved sterk kjønnskvotering, ved å kun ansette kvinner i tiden fremover (scenario 2) vil det på sikt føre til at balansen tipper langt over i favør kvinner, noe som vil bli et like stort problem.

Vi mener imidlertid at ingen av hennes to scenarier er særlig realistiske eller aktuelle.

For å ta det siste først: Det andre scenariet som Enberg presenterer, og hvorpå hun tar til orde for at sterk kjønnskvotering vil bære galt av sted, tar utgangspunkt i at man utelukkende tilsetter kvinner i førsteamanuensis-stillinger frem til kjønnsbalanse 50/50 er oppnådd, for deretter å tilsette jevnt kvinner og menn. Vi ser på dette scenariet som veldig uaktuelt og det blir derfor et unødvendig eksempel.

I det første scenariet, hvor Enberg argumenterer for at en kjønnsbalanse vil etableres naturlig over tid, baserer Enberg seg på at det er en realistisk antagelse for det matematisk-naturvitenskapelige fakultet at: "(…) vi tilsetter 50% kvinner og menn som gir kvinner og menn like muligheter til å bli ansatt".

Det er på ingen måte gitt at dette er en realistisk antagelse.

Tall GenderAct-prosjektet har fått fra MatNat-fakultets administrasjon viser at når man ser på førsteamanuensisårsverk, så økte kvinneandelen rett nok i perioden 2011-2020 sett under ett, men at vi siden en topp i 2018 har fått et bratt tilbakeslag fra cirka 39 prosent kvinne-årsverk i 2018 til cirka 30 prosent i 2020.

Det som også er bekymringsfullt er at det er i denne perioden det totale antall førsteamanuensisårsverk har økt mest. Mens førsteamanuensisårsverk gikk fra 54 til 59 i perioden 2011 til 2018 (kvinneandel økte i samme periode fra 22 til 39 prosent), økte antall årsverk fra 2018 til 2020 fra 59 til 73, mens den totale kvinneandelen i førsteamanuensis-stillinger altså gikk fra 39 prosent til 30 prosent i samme periode.

Dette viser at det er langt fra noen selvfølge at man ansetter 50-50 i førsteamanuensisstillinger, og at det kreves en konkret innsats på dette området for å sikre bedre kjønnsbalanse i fremtiden. Dersom en tilsvarende skjevfordeling i ansettelser i førsteamanuensisstillinger fortsetter, for eksempel de neste to årene, betyr det kraftige forsinkelser i arbeidet med å få til en bedre kjønnsfordeling på fakultetet.

Demografiske simuleringer kan være nyttige, men vi etterlyser et tredje scenario, nemlig det mest realistiske scenarioet hvor vi bruker noe i nærheten av de faktiske tallene fra ansettelser de siste årene. Vi skulle gjerne sett en simulering hvor for eksempel 30 prosent av de nye stillingene gikk til kvinner, og 70 prosent til menn. Da ville vi sett at vi aldri ville nådd målene med 50-50 fordeling, og derfor også se viktigheten av å ha gode tiltak for å bedre kjønnsbalansen.

Videre skriver Enberg at prosjektet GenderAct har satt et sterkt fokus på filmen «Picture a Scientist» som tar opp kjønnsdiskriminering og seksuell trakassering i akademia, og mener at «...parallellene [som trekkes i filmen] fra USA, for det meste på nittitallet, og situasjonen i Norge nå, er uklare.»

Vi er enige i at det er særforhold som er svært ulike i USA versus Norge, for eksempel velferdstilbud og adgang til foreldrepermisjon, barnehagedekning med mer. Helt klart. Men det betyr ikke at det ikke finnes hindre også her.

Atle Rotevatn, Dorothy J. Dankel og Ragnhild Gya.

For det første vil vi for ordens skyld presisere at arbeidet med «Picture a Scientist» er et grasrotinitiativ som ikke er en del av GenderAct-prosjektet, men som foregår parallelt. I dette grasrot-initiativet arbeider 17 ambassadører fra de ulike instituttene på MatNat med å få til filmvisninger av «Picture a Scientist» lokalt på hvert institutt som et ledd i et kulturendrings- og bevisstgjøringsarbeid.

Vi ønsker for øvrig å kommentere Enbergs analyse av parallellene mellom virkeligheten som tegnes opp fra USA i filmen, og norsk akademia, og påstanden om at det ikke finnes en «leaky pipeline» (konseptet om at kvinner faller ut av akademia raskere enn menn) i norsk/nordisk akademia. Vår oppfatning av denne bildebruken er så enkel som at det er langt færre kvinner i faste vitenskapelige stillinger enn det rekrutteringsgrunnlaget (f. eks. kjønnsfordeling blant studenter) skulle tilsi, og at grunnene er at det ligger flere hindre i veien for kvinners karriereløp til toppen enn det som er tilfelle for menn.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter

Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de
viktigste nyhetssakene.
-

Bli varslet omdebatt og nyheterLast ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.-

Vi er enige i at det er særforhold som er svært ulike i USA versus Norge, for eksempel velferdstilbud og adgang til foreldrepermisjon, barnehagedekning med mer. Helt klart. Men det betyr ikke at det ikke finnes hindre også her.

Enberg trekker frem tre punkter under «the leaky pipeline» som hun mener viser at Norge, i motsetning til USA, ikke har dette problemet: 1) morsrollen i akademia, 2) lønnsforskjeller, og 3) seksuell trakassering. Her mener vi at Enberg glemmer mange viktige faktorer som tilsier at vi har en «leaky pipeline», også i Norge. De aller fleste av disse tingene kommer av våre ubevisste forutinntattheter, også kjent som «implicit bias» (se for eksempel her og her for utdypende lesning). Ubevisste forutinntattheter gjør at kvinner for eksempel må jobbe hardere for å bli respektert som fagpersoner, og at vi omtaler kvinner med andre ord enn menn, som for eksempel «brilliante» og «eksellente» menn versus «flinke» og «hardtarbeidende» kvinner (se her for tips til hvordan å unngå det neste gang). I tillegg viser flere studier at vurderingskriteriene (eller «tellekantene») som brukes forfordeler kvinner (se for eksempel her for hvordan dette gir seg utslag innen publiserings- og siteringspraksis). Det dreier seg også om et maskulint kodet forskerideal, forbigåelser og utelatelser, ujevn tilgang til (mannsdominerte) nettverk samt ujevn ressursfordeling og -tilgang (se for eksempel her).

Enberg trekker frem at det var kun to prosent av respondentene i en Undersøkelse om seksuell trakassering og mobbing blant UiB-ansatte for 2019, og spør retorisk om det stemmer at det må være spesielt mye seksuell trakassering på MatNat for å forklare den skjeve kjønnsbalansen. Dette mener vi er villedende stråmannsargumentasjon, for kjønnsbalanseproblematikken har aldri først og fremst handlet om seksuell trakassering, selv om dette også er en del av det. Seksuell trakassering er kanskje den mest omtalte delen av problemet, som tematisert gjennom #metoo, og representer dermed den i debatten mest synlige «toppen av isfjellet». Under vannskorpen finner vi resten av isfjellet, som består av de langt mindre synlige formene av hindringer og diskriminering, som vi har nevnt eksempler på tidligere i innlegget.

Det er også viktig å påpeke at denne undersøkelsen besvares av folk som er ansatt ved UiB, ikke av folk som har valgt vekk UiB som studie- eller arbeidsplass (eller som ikke har lyktes med å sikre seg en stilling ved UiB). Undersøkelsen har dermed en «survivorship bias» som gjør at man skal være forsiktig med å bruke den til å si noe om hva som ikke er et problem ved UiB og/eller MatNat.

Det blir derfor feil å bagatellisere kjønnsbalanseutfordringene på MatNat på bakgrunn av at det bare er to prosent som oppgir å ha opplevd seksuell trakassering, at vi har mer kjønnsbalanserte foreldrerettigheter, og at lønnsforskjellene ikke er like store i Norge som i USA.

Vi er enig med Enberg i at tallene taler sin klare tale, men er uenig i hva tallene betyr. 16 prosent kvinnelige professorer på MatNat er begredelig, og problemet fikser ikke seg selv. En stor overvekt av mannlige ansettelser i førsteamanuensisstillinger ved MatNat siden 2018 viser at vi ikke engang i nyansettelser er i nærheten av et kjønnsbalansert ansettelsesmønster.

I tillegg til tall finner vi bak enhver statistikk mennesker og deres opplevelser. I filmen «Picture a Scientist» er det tre ulike historier som fortelles, om tre kvinner som på ulike måter har opplevd diskriminering og/eller trakassering i amerikansk akademia. Selv om USA og Norge er ulike, er det lite av tematikken som oppleves sær-amerikansk. Vi har også våre egne kolleger på UiB og MatNat som kan fortelle om egne opplevelser knyttet til diskriminering og trakassering i akademia.

Vi mener altså at kjønnsbalanser i akademia er et høyst reelt problem, som må besvares med handling, heller enn å vente på at det skal gå seg til av seg selv. Selv om GenderAct-prosjektet åpenbart ikke er en «silver bullet» som kan fikse alt, tar prosjektet mål av seg å være et tiltaksprosjekt som vil jobbe frem konkrete verktøy og tiltak for å bedre kjønnsbalansen på MatNat i årene som kommer.

Powered by Labrador CMS