Debatt guro elisabeth lind

Tøv fra NTL-Kjelsberg

Unio stat kjemper utdannings­gruppenes sak. Om nødvendig med streik.

Guro Lind på talerstolen.
Guro Lind på talerstolen.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er vanskelig å ta Ronny Kjelsberg fra NTL ved NTNU helt alvorlig når han skriver at Unio «undergraver alt vi tradisjonelt har stått sammen om som fagforeninger i staten», fordi vi ønsker å lage en ny, felles tariffavtale med Akademikerne.

Det vil være en tariffavtale med sentral streikerett, som i dag, og med kollektiv lønnsdannelse og minstelønnssatser som viktige elementer.

I stedet for å angripe Unio, burde Kjelsberg presse på for å sikre at også LO Stat prioriterer ansatte med lang utdanning. I oppgjør etter oppgjør er det Unio som kjemper utdanningsgruppenes sak, mens LO har andre prioriteringer.

Guro Elisabeth Lund, leder i Unio stat

Forskjellen er at generelle tillegg vil bestemmes av partene lokalt, og ikke ved forhandlingsbordet i Oslo. Lokal fordeling betyr ikke individuell fordeling, slik Kjelsberg hevder. Det er for eksempel fullt mulig for partene ved NTNU å gi alle ansatte et generelt tillegg i lønna. I fjor forhandlet for eksempel Akademikerne ved NTNU fram et generelt tillegg på 1,2 prosent. Om lag det samme som ble gitt sentralt gjennom avtalen til LO, Unio og YS.

Alle har streikerett på sentralt nivå – og det vil vi fortsatt ha. Den streikeretten kan vi bruke for å sikre nok penger på bordet og gode tariffavtaler. Unio har aldri streiket for noe annet enn dette.

Når det gjelder den lokale lønnsfordelingen, er det ikke streikerett. Noe det heller ikke er i dag. I bortimot alle oppgjør i staten de siste 20 årene har deler av lønnsforhandlingene blitt gjennomført lokalt – også av NTL og LO stat. Blir de lokale partene ikke enige, kan Unio eller LO bryte forhandlingene og få bruddet behandlet i Statens Lønnsutvalg. Det er ikke lenge siden vi i Unio karakteriserte streikefaren i årets oppgjør som overhengende. Den muligheten finnes med andre ord fortsatt.

Det er to tariffavtaler i staten. Unio har siden 2016 vært på samme avtale som LO og YS, mens Akademikerne har hatt sin egen avtale. En fersk SSB-rapport oppsummerte denne våren lønnsutviklingen for ansatte i staten i denne perioden. Den viser at det er gruppene med lavest utdanning som har hatt høyest lønnsvekst i staten, mens ansatte med masterutdanning eller forskerutdanning har hatt svakest lønnsvekst.

Unio samarbeider godt med LO og YS på en rekke områder, men tariffsamarbeidet i staten har ikke vært en suksess for utdanningsgruppene. Verken i politiet eller i universitets- og høyskolesektoren. Det er ingen hemmelighet at LO og YS ønsker en annen innretning på lønnsoppgjørene enn oss. Slik er det også i år.

LOs innledende krav i forhandlingene er at 100 prosent av lønnspotten skal fordeles sentralt, og at hver eneste krone skal gis som kronetillegg. Det er en profil som ikke løfter utdanningsgruppene i staten. Å fordele absolutt alle pengene sentralt, gir heller ingen mulighet til å rette opp lokale skjevheter eller belønne arbeidstakere som av ulike grunner åpenbart fortjener et lønnsløft.

Unio har et svært kompetent lokalt tillitsvalgtapparat, som sikrer meget god ivaretakelse av medlemmene i lokale lønnsforhandlinger og arbeider for å rette opp slike skjevheter. Når Unio nå ønsker et annet samarbeid, er det fordi vi opplever liten drahjelp fra LO i arbeidet for å ivareta disse gruppene.

I stedet for å angripe Unio, burde Kjelsberg presse på for å sikre at også LO Stat prioriterer ansatte med lang utdanning. I oppgjør etter oppgjør er det Unio som kjemper utdanningsgruppenes sak, mens LO har andre prioriteringer. Vi er derfor helt rolige når det gjelder Kjelsbergs tro på en «medlemsflukt» fra Unio til LO.

Arbeidstakere i staten med lang utdanning kan være helt trygge på at Unio prioriterer deres interesser øverst. I hvert eneste oppgjør. Også om det betyr streik.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS