Debatt ● arve hjelseth
Tillit eller mistillit?
Nokut-direktørens narrativ hvor kvalitetsreformen var en tillitsreform, skaper en følelse av fremmedgjøring.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 18. september stiller Nokut-direktør Kristin Vinje spørsmålet om hvorvidt vi egentlig trenger en tillitsreform i høyere utdanning. Det er nemlig «vanskelig å se for seg at man skal gå helt bort fra prinsippene om mål- og resultatstyring».
Det narrativet hun vil etablere, er imidlertid at de sentrale reformene i sektoren likevel egentlig har vært tillitsreformer, og at behovet for ytterligere reformer i den retning derfor trolig er overflødig.
Kvalitetsreformen (som jeg i likhet med mange kolleger foretrekker å kalle kvantitetsreformen) var nemlig «sin tids tillitsreform», skriver Vinje, selv om hun også kommer med en innrømmelse: Det er lite som tyder på at selve kvaliteten i utdanningen har løftet seg merkbart. Tenk det, Hedda!
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Men i stedet for å fortsette i det sarkastiske sporet og peke på all den vegg av mistillit mange fotfolk ved universitetene følte de ble eksponert for som følge av reformen, skal jeg i stedet prøve å antyde hvorfor ulike aktører har oppfattet denne og mange andre reformer på så ulike måter. Where you stand depends on where you sit.
Departementet, Nokut og andre relevante offentlige organer forholder seg for det meste til ett bestemt sjikt ved universitetene. Særlig gjelder det styrer, direktører (og dem er det etter hvert mange av), rektorer, prorektorer og dekaner. Den politiske utviklingen har styrket disse organene jevnt og trutt, basert på en antakelse om at organisasjonene settes bedre i stand til å utføre sine oppgaver om de får økt handlingsrom til å bedrive såkalt strategisk ledelse.
Fra statens og Nokuts perspektiv har nok Vinje derfor på mange måter rett når hun skriver at universiteter og høyskoler har fått «større faglig og organisatorisk frihet». Men det er i beste fall bare halve historien. For at toppledelsen ved universitetene slik får økt sine frihetsgrader, betyr ikke at fagfolkene i organisasjonen opplever eller nyter godt av noen lignende og nyvunnen frihet.
Ofte er det tvert imot: Økt handlingsrom for toppledelsen kan skape trangere handlingsrom for oss andre. Økt tillit til direktører og rektorer kan medføre økt mistillit til fotfolket.
Kombinert med styringsmodeller som gradvis har gitt ansatte mindre makt enn før, har dette skapt et system hvor et ledersjikt ved institusjonene uttaler seg på vegne av oss andre, uten at det de gir uttrykk for nødvendigvis er forankret i organisasjonen. Dette skaper fremmedgjøring, slik mange også føler seg fremmedgjort av en historieskrivning hvor kvalitetsreformen blir forsøkt omdefinert til en tillitsreform.
