debatt:

Hvorfor snakker ingen om en tillitsreform i akademia?

Norske forskere bruker veldig mye tid på å skrive søknader, uten at samfunnet får noe igjen for det i form av forskning. Denne bortkastede tiden blir til syvende og sist betalt av skattebetalerne. For samfunnet er ikke det en god investering, skriver Olav Elgvin.

De fleste opplever at de har brukt til dels mye tid på å skrive søknader som de ikke fikk tilslag på, tid de mye heller skulle ha brukt på å forske, skriver Olav Elgvin. Tegning: Øivind Hovland
De fleste opplever at de har brukt til dels mye tid på å skrive søknader som de ikke fikk tilslag på, tid de mye heller skulle ha brukt på å forske, skriver Olav Elgvin. Tegning: Øivind Hovland
Publisert Oppdatert

— To års jobbing. To år. Og så er det bare dette jeg får?

Forskeren jeg snakket med, var sint. Vi var en gjeng som satt på en kafé noen timer etter at Forskningsrådet hadde annonsert hvem som fikk midler i årets tildeling. De fleste rundt bordet hadde fått avslag på sine søknader, og var oppgitte og molefonkne. Men selv ikke den ene som hadde fått midler, var fornøyd. Hun hadde jobbet med prosjektbeskrivelsen i to år, og vært gjennom to avslag. Før hun endelig fikk tilslag i dag. Hun hadde trodd hun skulle bli glad, men klarte det ikke. Etter å ha sett hvor mye midler som var avsatt til henne som prosjektleder, kom hun fram til at det omtrent tilsvarte den tiden hun allerede hadde brukt på å jobbe fram prosjektet. Hun ristet på hodet.

— Det systemet her kan vi faktisk ikke fortsette med, sa hun.

Slike situasjoner er kjent for de fleste av oss som jobber som forskere, enten det er på universitetene eller på forskningsinstitutt. Forskningsrådets tildeling er et årlig ritual. Når dagen kommer, er nervene i høyspenn. Man har jobbet i månedsvis med å utvikle et prosjekt, ofte betydelig lenger. Man har kontaktet samarbeidspartnere, bygget nettverk. Man har brukt tid på å finpusse hypoteser, «arbeidspakker», budsjett. Så sender man det inn. Man venter. Til slutt kommer avgjørelsen. Som oftest får rundt ni av ti søkere nei, mens en av ti får ja. De ti prosentene som får tilslag, annonserer det gjerne gledestrålende på sosiale medier: «Jeg er glad for å fortelle at vi har fått penger av forskningsrådet for å forske på …» Så strømmer det på med kommentarer og likes fra kolleger. Man får bekreftelse, man får status, og det er noen år til man trenger å søke neste gang. De 90 prosentene som får avslag, pleier ikke annonsere at de ikke fikk penger. Man går hjem, furter, og fortsetter.

Ingen ledende politikere snakker om tillit til forskerne — at institusjonene selv kan være i stand til å vurdere hvilke prosjekter som er bra nok til å få støtte.

Olav Elgvin

Etter å ha jobbet som forsker i nesten ti år er min erfaring at de aller fleste forskere er frustrert over dette systemet. De fleste opplever at de har brukt til dels mye tid på å skrive søknader som de ikke fikk tilslag på, tid de mye heller skulle ha brukt på å forske. Likevel er det forbausende få forskere som snakker om dette i offentligheten. Vi murrer på lunsjrommene, rett som det er. Men utover det tier de fleste av oss stille. Kanskje er det fordi håpet om neste gang å være blant de heldige holder oss gående?

Denne stillheten gjør at heller ikke andre aktører diskuterer dette systemet kritisk, og at vi ikke får gode offentlige diskusjoner om alternativer til dagens system. De siste par årene har det blitt på moten å snakke om en tillitsreform blant flere av partiene på venstresiden. Man snakker om tillit til ansatte i byråkratiet, at de i mindre grad skal trenge å dokumentere hva de gjør gjennom rapportering. Man snakker om tillit til Nav-brukere, som i mindre grad skal bli møtt med mistenksomme blikk fra saksbehandlerne. Men ingen ledende politikere snakker om tillit til forskerne — at institusjonene selv kan være i stand til å vurdere hvilke prosjekter som er bra nok til å få støtte.

Selv er jeg blant dem som har nytt godt av dagens system. Jeg var så heldig å få tilslag på den andre store søknaden jeg var med på å utarbeide, noe som ga meg finansiering til min egen doktorgrad. Kontakten med Forskningsrådet har fått meg til å forstå at Forskningsrådet er fullt av dyktige ansatte som ofte har veldig høy kompetanse, og som kan bidra til å gjøre forskningsprosjektene bedre. Likevel mener jeg det er på tide at vi får en seriøs diskusjon om systemet vi har for forskningsfinansiering. Uavhengig av politisk ståsted bør man kunne være enige om at dagens system ikke er samfunnsøkonomisk effektivt. Når bare ti prosent av prosjektene får tilslag, betyr det at norske forskere bruker veldig mye tid på å skrive søknader, uten at samfunnet får noe igjen for det i form av forskning. Denne bortkastede tiden blir til syvende og sist betalt av skattebetalerne. For samfunnet er ikke det en god investering.

Finnes det alternativer? I de få debattene som har vært om Forskningsrådet og systemet for forskningsfinansiering, har det blitt lansert ulike alternativ, med ulik grad av radikalitet. Noen — slik som filosofene Ole Martin Moen og Einar Duenger Bøhn — har foreslått at forskningsfinansieringen av en del fag rett og slett bør tas ut av Forskningsrådet, og heller følge en modell der forskere og miljøer som kan vise til gode publikasjoner, automatisk får tildelt penger. Alternativt kan man tenke seg at man beholder dagens modell, men i en krympet utgave, der mer av midlene fordeles direkte som grunnfinansiering til universiteter og forskningsinstitutter, som da selv vil kunne vurdere hvordan midlene brukes best.

Selv er jeg ingen ekspert på dette. Hvordan forskningsfinansiering bør foregå, ligger langt utenfor mitt ekspertiseområde. Det er bare én ting jeg er sikker på, og det er at dagens system er langt fra å fungere optimalt. Forhåpentligvis får vi etter hvert en ordentlig offentlig diskusjon om dette, og flere partier som programfester at de ønsker andre finansieringsmodeller. For å parafrasere Hasse og Tages legendariske film: Slipp forskerne fri, det er vår.

Innlegget sto først på trykk i Klassekampen.