Debatt inger lise andersen

Ti tiltak for bedre dyrevelferd

Vi har per dags dato nok kunnskap om de fleste husdyrarter til å kunne utvikle et mer optimalisert husdyrhold enn vi har i dag, skriver professor i etologi og dyrevelferd, Inger Lise Andersen.

I de ekstremt store kullene blir spedgrisene utsatt for en større søskenkonkurranse og en større andel vil dermed dø før avvenning på grunn av sult og/eller ihjelligging, skriver Inger Lise Andersen.
I de ekstremt store kullene blir spedgrisene utsatt for en større søskenkonkurranse og en større andel vil dermed dø før avvenning på grunn av sult og/eller ihjelligging, skriver Inger Lise Andersen.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

NMBU| Forskeres rolle er å dokumentere dyrenes behov, forske på tiltak som møter disse behovene og formidle fra vårt fagområde. Det er derimot ikke forskerens rolle og ansvar å fatte beslutninger om hvilket nivå av dyrevelferd vi skal ha i dette landet.

Forskning på dyrevelferd handler om å dokumentere dyrs grunnleggende behov, hvilke egenskaper de ulike artene har, og på en systematisk måte finne fram til mer optimaliserte løsninger som bedrer husdyras levevilkår. For etologien handler det om å belyse atferdsbiologiske problemstillinger, som for eksempel hvorfor enkelte innredningsløsninger og bingeutforminger resulterer i problematferd og hvordan dette kan løses.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Vi har per dags dato nok kunnskap om de fleste husdyrarter til å kunne utvikle et mer optimalisert husdyrhold enn vi har i dag, men det er ofte økonomiske rammer som er til hinder for at tiltak kan realiseres i praksis.

I våre nåværende forskningsprosjekter som av noen aktivister blir beskyldt for å være «kjøpt og betalt» av næringen, så jobber vi for framtidige løsninger. Det innebærer mer variert miljø og løsninger som for eksempel kan gjøre det mulig å i større grad ha grisene ute uten at dette skal gå på bekostning av forsvarlig smittevern.

Den norske grisen har gjennom systematisk avlsarbeid blitt en frisk, robust og aktiv gris med stor tilpasningsevne til ulike miljøer

Inger Lise Andersen, NMBU

De fleste av forskningsprosjektene på velferd ved NMBU er i kategorien forskerprosjekt i Norges forskningsråd, som er forskerstyrte prosjekter og grunnforskningsprogrammer. Norges forskningsråd satser også på såkalte kompetanse- og samarbeidsprosjekt, der det forventes samarbeid mellom næring og forskning, og prosjekter skal være til direkte nytte for næringen.

Dette står ikke i veien for vår akademiske frihet og arbeidet vi gjør for å bedre husdyrenes levevilkår. Det er ofte økonomi som gjør at skisserte løsninger ikke nødvendigvis blir valgt, selv om dette skulle være til dyrenes beste. Nettopp derfor er varige endringer en felles innsats som inkluderer både næring, akademia, tilsyn og myndigheter.

Den norske grisen har gjennom systematisk avlsarbeid blitt en frisk, robust og aktiv gris med stor tilpasningsevne til ulike miljøer. Dermed er den også etterspurt i andre land.

I mitt arbeid med dyreatferd- og velferd har jeg hatt gleden av å se regelverket endres til fordel for økt livskvalitet for dyrene, og bøndene gjøre store endringer på egen bekostning selv om prisen på kjøtt er lav og lønnsomheten dårlig. Likevel er dette på langt nær godt nok. Vi som jobber med dette, skal fortsette å forske for best mulig dyrevelferd i matproduksjonen. Forskere som jobber med dyrevelferd, har en viktig rolle i å levere dokumenterte fakta om dyrs behov og miljøkrav.

Jeg har for eksempel i en årrekke påpekt at blant annet griser bør få tilgang til uteområder for å få et mer variert miljø. Grisene har et aktivitetsbehov i ung alder som det er vanskelig å tilfredsstille i et innemiljø. Jeg sier ikke at det er umulig, men det er krevende uten betydelige utgifter for bonden. Samtidig er det viktig å være klar over at grisehold på «friland» også innebærer velferdsutfordringer, som blant annet at langt flere spedgriser i gjennomsnitt dør fra fødsel til avvenning. Dette er også et etisk dilemma.

Den største utfordringen i svineproduksjon er vektleggingen av kullstørrelse i avlsmålet. Det medfører store ulemper for purka i form av vekttap, høyere andel skuldersår og lavere holdbarhet. I de ekstremt store kullene blir spedgrisene utsatt for en større søskenkonkurranse og en større andel vil dermed dø før avvenning på grunn av sult og/eller ihjelligging. Så selv om statistikken sier at det blir noen flere avvente per kull, er også andelen griser som dør større, samt at purkene sjaltes ut tidligere på grunn av påkjenningen.

Hvis man skal løse problemer med dårlig dyrestell og løfte velferdsnivået for norske husdyr uavhengig av art så må etter min mening følgende konkrete tiltak gjøres:

  1. Mattilsynet må gis mer ressurser i form av flere personer som kan yte tilsyn på gårdene, eller alternativt må andre gis ansvar for dette. I denne sammenheng kan dyrepoliti være en løsning. Mattilsynets inspektører bør bestå av personell med kompetanse innen etologi, veterinærmedisin og jus. Dyrevelferd er ingen ren fagdisiplin, og krever derfor en tverrfaglig kompetanse for å oppdage og løse relativt kompliserte utfordringer.
  2. Mattilsynet og landbruksmyndighetene må i større grad bruke forskningsmiljøene til utforming av regelverk slik at dette blir effektivt oppdatert i forhold til nåværende forskningsbasert kunnskap.
  3. Husdyrorganisasjonene bør ha flere rådgivere som kan besøke bøndene, motivere dem og ha et nært samarbeid med inspektører fra Mattilsynet. Å bli sett og å få tilbakemeldinger er like viktig for en bonde som for alle andre yrkesaktører. Bondeyrket har for mange blitt et ensomt yrke. Ved besøk bør standardiserte velferdsprotokoller benyttes og effektiviseres ved hjelp av digitale verktøy.
  4. Tiden fra grove avvik oppdages til dyreansvarlig blir fratatt retten til å drive med husdyr bør bli langt kortere, og fristen som gis for at bonden skal rette opp dårlige forhold bør også bli langt kortere. Her er regelverket for svakt og Mattilsynet bør kunne gis myndighet til å ta raskere beslutninger.
  5. Forbrukere bør være mer opptatt av hvilken kvalitet kjøttet og andre animalske produkter har, enn pris. Forbrukere kan påvirke markedssituasjonen ved å spise dyrere kjøtt fra dyr som har hatt en betydelig bedre livskvalitet med mindre stress.
  6. Det bør generelt bli et langt tettere samarbeid mellom Mattilsynet, forskningsmiljøer og husdyrorganisasjonene, og politikere bør legge til rette for dette slik at eventuelle framskritt raskere kommer dyrene og bøndene til gode. Åpenhet og transparente prosesser er en viktig forutsetning for framskritt.
  7. Aktivistgrupper og dyrevernsorganisasjoner bør samarbeide om et felles mål slik at man kan få en konstruktiv debatt og løsninger til dyrenes beste.
  8. Bønder som gjør en ekstra innsats utover det som angis som minimum i regelverket, bør belønnes for dette.
  9. Slakteriene bør gis tillatelse til å nekte å ta imot slaktedyr fra gårder hvor det er store avvik i forhold til regelverket.
  10. Det bør gjøres en full gjennomgang av dyretransport, samt oppstalling og rutiner på slakteriene.
Powered by Labrador CMS