Debatt ● kristin asdal

Tellekanter kan være bra, særlig for damer

— Kan vi komme tilbake til det som burde være kjernen i diskusjonen som handler om hvordan vi vurderer akademisk arbeid?

Tellekantbegrepet har sitt opphav i hjemmet og husarbeidet, hvor plagg, duker og lignende skulle brettes og stables, slik at de er lett synlige og tellbare.
Kristin Asdal
Professor Kristin Asdal
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når debatten om tellekanter nå kommer opp igjen, kan det kanskje vært lurt å huske på hvor selve uttrykket tellekanter kommer fra. Det er et uttrykk hentet fra hjemmets og husarbeidets verden. Det handler om plagg, duker eller lignende, som er synlige og lett tellbare når de ligger brettet og pent stablet.

Tellekantene er del av en frihet vi ikke kan ta for gitt. Vi blir talt og vurdert, men måten det blir gjort på kunne faktisk vært verre.

Kristin Asdal, professor ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur (UiO)

Poenget var ikke at det skulle være flest mulig av dem. Poenget var at plaggene som var der skulle være pent og skikkelig brettet. Det var rett og slett et uttrykk for godt og solid og skikkelig husarbeid. Når tellekantuttrykket nå først og fremst forbindes med akademisk arbeid, og ikke husarbeid, er betydningen av uttrykket endret radikalt.

Nesten alle som skriver og snakker om tellekanter, tar utgangspunkt i at det er antallet det handler om. Ikke selve arbeidet vi gjør og kvaliteten på det. Deretter blir antall rent umiddelbart satt opp imot kvalitet. Tellekanter blir det motsatte av kvalitet. Må det være sånn? Kan vi komme tilbake til det som burde være kjernen i diskusjonen som handler om hvordan vi vurderer akademisk arbeid?

Det virker noen ganger som om vi glemmer, eller ikke ønsker å gå inn på, at det akademiske livet i veldig stor grad handler om å bli vurdert. Vi blir vurdert til stillinger, for tilslag på forskningsprosjekter, i tilknytning til publiseringer i tidsskrifter – som del av fagfellevurderinger osv. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en god måte. Hvordan vurderer vi hverandre? Og hva er alternativene?

Kan vi i stedet begynne å snakke om hvordan vi lar vurderinger av omfanget på det vi har publisert, og hvor, inngå som en del av vurderingssystemet på en god måte? Og kan vi gjøre det i stedet for å skape det inntrykket at når det telles så er det bare antallet publikasjoner (eller siteringer) som gjelder?

Personlig kjenner jeg ingen som har blitt ansatt i noen stilling bare på grunnlag av antall publikasjoner. Dette kan variere mellom fag, men jeg tror ikke dette er noen uvanlig erfaring. De fleste som arbeider i akademia vet at selv om publikasjonene våre blir registrert og talt, så er det en hel rekke andre ting som teller.

Selvsagt kan tellekanter skli over i det absurde, og det å prøve å øke antallet av dem gå utover liv og helse, fordi en arbeider aldeles for mye. Men det er lov å bruke fornuft, og vi kan selv være med på å oppøve vår egen og andres evne til å utforme og beslutte hva som kan gjøre vurderinger bra.

Det er lov å si i utlysningstekster at det er kvaliteten på publikasjonene som teller og ikke antallet. Det er lov, og nødvendig, å ta hensyn til ulike forskningsretningers publiseringstradisjoner (og dermed antallet publikasjoner).

Det teller ulikt i ulike fag om man er enerforfatter eller en av sytten medforfattere, og da er det ikke uten videre lett å vurdere antallet publikasjoner opp imot hverandre. De teller ikke, og bør ikke telles, på samme måte. En må rett og slett bruke skjønn – og selv ha kompetanse og oversikt og vilje til å vurdere. Det er jo dette fagfellevurdering handler om.

Det er vel også ganske rimelig å ha et øye for hvor arbeider er publisert, - særlig nå, hvor det begynner å drysse friskt med tidsskrifter som tilbyr omgående publisering og umiddelbar fagfellevurdering, samt redaktørtitler som en får tilbudt på mail. Da er det viktigere enn noen gang å ha et system som står for kvalitetskontroll.

Nyeste artikler

Mest lest

Når en vurderer, er det lov å ta hensyn til hvor i karrieren en befinner seg – og det er både lov og nødvendig å ta hensyn til omfanget av andre arbeidsoppgaver, for eksempel undervisning og omsorgsoppgaver.

Mange sier at tellekantsystemet har gått for langt, vi publiserer rett og slett for mye. Det kan sikkert være sant. Insentiver i akademia blir altfor raskt til tvangstrøyer – og noen ganger er det som om vi går rett inn i dem selv i tillegg.

Men det er to alternativer som ikke er bedre. Det ene er mer av et føydalt system, der kvaliteten din som forsker vurderes av din nærmeste professor – som gjerne i sin tid var en mann – og som gjerne mente at en av «sine» var den beste, litt uavhengig av om vedkommende hadde tellekantene i orden. Du kunne være veldig grei, ha veldig stort potensial, eller det ene arbeidet som var, kunne være genialt. Her hadde systemet selv full indre autonomi så å si.

Det andre, antagelig enda dårligere enn alternativet, er å la eksterne kriterier, som relevans, eventuelt arbeidslivsrelevans, være «tellende». Det er både veldig vanskelig å vurdere, og måle. Og det er også som å si «nei, takk – vi trenger da ikke noe autonomi, vi. Om vi gjør godt arbeid, det overlater vi til noen andre å vurdere». I tillegg åpner det også for en masse kreativ oppfinnsomhet og selvframstilling.

Jeg har ikke på noe vis forskningsbelegg for å si det. Men når jeg sier at tellekanter kan være bra, så tror jeg det særlig kan være bra for damer. Det er ikke like lett å bli skjøvet utover sidelinjen, bli hoppet like lett bukk over fordi noen andre var mer uformelt genial, om du står der med tellekantene dine – skikkelige artikler eller bøker, ordentlig arbeid over en viss tid, publisert anerkjente steder hvor andre fagfeller har brukt tid på å lese og vurdere og utfordre arbeidet.

Selvsagt er ikke tellekanter perfekt, som publiseringssystemet og vurderingsformer i akademia heller ikke er det. Det er ganske mye som kunne og burde vært - og kan og bør - bli bedre. Det bør vi snakke mer om.

Men det er en undervurdert side ved tellekantene at de gir stor frihet i akademia og for den enkelte til å forfølge forskningsinteresser fordi man faktisk kan rette forskningen sin dit man vil. Foreløpig uten hensyn til om man har råd til å publisere der, og foreløpig uten å skulle skjele til om det er arbeidslivsrelevant – vurdert av andre.

Det er faktisk arbeidet vårt å publisere – i hvert fall med rimelige mellomrom. Og kanskje skulle vi også snakke litt mer om gleden og også friheten i det. Tellekantene er del av en frihet vi ikke kan ta for gitt. Vi blir talt og vurdert, men måten det blir gjort på kunne faktisk vært verre. Så la oss heller snakke mer om hvordan vi kan praktisere og gjøre dem bedre.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

publisering meninger kvinner i akademia kristin asdal vurdering forskningskvalitet debatt tellekanter
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS