Debatt ● Helge Høivik
Studere hudpleie på Harvard?
Kunstig intelligens har ført til at bærebjelkene i dagens akademiske system er kommet i spill. Avskrift og plagiat er noen av dimensjonene. Nå som det er satt av en milliard kroner til dette, er det på tide at vi løfter blikket.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetet i Agder kastet seg i høst fortjenestefullt i dansen rundt KI-kalven:
«Vi ønsker kort sagt å utvikle grønn og demokratisk kunstig intelligens som vi faktisk skjønner hvordan fungerer, i motsetning til dagens alternativer», sa professor i kunstig intelligens Ole-Christoffer Granmo.
Det er ett blant mange gode initiativer. Her er tre til:
- Kunnskapssektorens tjenesteorganisasjon, Sikt, har utviklet et personvernfilter over ChatGPT.
- Nasjonalbiblioteket tilbyr snart en fornorsket lyd-til-skrift-tjeneste. Den er bygd over Whisper med tilskudd av et stort korpus på norsk for å kunne transkribere audio-og video-kilder. Demoversjon er alt tilgjengelig.
- NorwAI — Norwegian Research Center for AI Innovation — arbeider med en fullverdig norsk språkmodell NorGPT, men er utfordret av opphavsrettslige krav. Kanskje den kunne bidra til å få et norsk navn.
Lesning, forelesning og skriving er bærebjelker i dagens akademiske system. De er kommet i spill. Rabalderet rundt tekst-kopiering (avskrift) og ide-kopiering (plagiat) er en av dimensjonene.
Helge Høivik
Som et eksempel på annen praktisk bruk av ChatGPT vil jeg trekke fram Svein-Tore Griff With i Tromsø-firmaet Joubel. Han holdt et interessant foredrag om multimedia-produktet H5P (HTML 5 Packages) på Moodle Moot Global-konferansen i september 2023. H5P brukes til å lage læringsobjekter som er mindre digitale programvarer. De kan gjenbrukes og limes inn i læreverk og andre læringsressurser.
Giff With viste hvordan ChatGPT kan støtte arbeidet med å lage flervalgsspørsmål. Slike quizzer kan jo være dørgende kjedelige. Med innsikt og innsats kan de også bli spenstige. De kan rydde i begrepsforvirring og kartlegge hvor studentene står faglig. Her fungerer ledeteksten — prompt — for KI overraskende bra.
Det samme gjelder om man stiller faglige spørsmål til en KI-basert «assistentlærer», eller omvendt: Be «assistenten» stille spørsmål til studenten og evaluere svarene de så gir.
Det er satt av en milliard kroner til dette. Da trenger vi å løfte blikket.
Da ser man fort at oppsamling, presentasjon og automatiske bearbeiding av fagtekst er blitt vesentlig forenklet for den enkelte student og på deres initiativ. Dette setter faglærer i skyggen som leverandør av fagstoff, enten det skjer som lesning fra den lærerforfattede lærebok eller som forelesning i auditorium.
Men lesning, forelesning og skriving er bærebjelker i dagens akademiske system. De er kommet i spill. Rabalderet rundt tekst-kopiering (avskrift) og ide-kopiering (plagiat) er en av dimensjonene. Her vil jeg peke på dette:
Alternativet til grønn og demokratisk KI er en dominerende kontroll fra de amerikanske monopolene med Microsoft, Alphabet (Google), Meta og Amazon i spiss. Som parallell kan vi bruke butikkjedene som jo er seg fullt bevisst at det blir mer svinn fra nasking når de lar kundene sjekke ut varene sine sjøl. Men det de taper på det, sparer de inn på å droppe personale i kassa. Dette er rein kalkyle.
For meg står det som ganske meningsløst å bruke store beløp på å kontrollere mastergrader fordi de etter sigende inngår i kunnskapsgrunnlaget vårt og det må vi kunne stole på. Hallo? Jeg har evaluert for mange masteroppgaver — mange av dem riktig gode — til å tro på det. Vi må trekke inn «systemet». Se skogen.
Microsoft er verdsatt til nær 30 billioner kroner og Alphabet/Google til 20. Der blekner det totale norske UH-budsjettet på noe over 40 milliarder. Microsoft ruller nå ut sin KI-løsning som bygger på Open AI’s ChatGPT. Den når «alle» som bruker Office-pakka, men kjøres på Microsoft egen infrastruktur. Dette vegg-til-vegg-grepet rundt dagligdags kunnskapsarbeid er omdøpt til Microsoft 365.
Navnebyttet er ikke tilfeldig. Vi kan forstå det som et element i en større omforming. I Teams kan vi for eksempel nå gjøre videoopptak av møtene. Det likner på Zoom. Men der sistnevnte lagrer video i MP4-formatet på egen maskin, har Microsoft sikret seg videolagring på sine proprietære Azure-servere. Rundt det er det lagt sperrer mot å lagre i andre formater som kunne gitt personlig styring. Microsoft sikrer seg da teknisk kontroll med det faginnholdet og de administrative rutinene vi snakker om i Teams-møtene. Transkribering av tale er fot-i-hose.
Dette er bare ett element i selskapets trinnvise framstøt for å gjøre hele Office-pakka til skybasert tjeneste. Dette favner alt som lages i Word, Excel, PowerPoint og Notes osv. Det vil gjelde LinkedIn som nå ser ut til å overta mye for Twitter/X. Alle data må lagres i Azure.
Som bakteppe må vi her ha i mente at USAs lover sikrer amerikansk innsyn i alt som utlendinger foretar seg i amerikanskeide systemer. Loven ligger fast i den amerikanske kongressen. Dette er en nøtt og en hodepine for norsk og europeisk personvern. Derfor kommer USA og EU i fellesskap med stadige nye administrative formuleringer som skal roe gemyttene. Taktikken er at hver revisjon skal kreve enda en runde i EU-domstolen. Det tar flere år.
Etter å ha vunnet over dem to ganger er Max Schrems i personvernstiftelsen NOYB (None Of Your Business) nå i gang med sin tredje runde. Han sier at den siste piruetten fra USA og EU er sukker på den gamle kaka.
Dette har opplagt en dimensjon som gjelder personvernet. USA ønsker den type kontroll man kritiserer Kina for å utvikle. Men det er en annen og minst like viktig side. Den gjelder omdanning av kunnskap til (digitale) varer og tjenester i markedet.
Disse pedagogiske «produktene» designes som standardiserte, repliserbare og skalerbare. Kunnskap som en gang var ansett som offentlig gode, blir behandlet som vare.
Helge Høivik
Grunnlaget er her den digitale og markedsorientert tekstleveranse der KI er litt av et egg. Her står tekstleveransene i sentralt:
Tekstleveranse er når det faglige innholdet KI-genereres for å pakkes i diskrete, salgbare enheter som kurs, moduler, programmer og stoffgrunnlaget for grader og mikro-grader. Disse pedagogiske «produktene» designes som standardiserte, repliserbare og skalerbare. Kunnskap som en gang var ansett som offentlig gode, blir behandlet som vare. Det er i tråd med nyliberale ideologier som prioriterer markedsmekanismer og forbrukernes valg i strukturering og levering av utdanning.
Markedsføring er et framvoksende trekk i administrasjon og drift av høyere utdanning. Den innebærer konkurransestrategier, kunde (student) fokus og vekt på effektivitet og resultater. Universiteter markedsfører sine utdanningstjenester for å tiltrekke seg studenter. De er å forstå som forbrukere som tar investeringsbeslutninger angående sine utdanninger.
Internett-selskapet Class Central indekserer f.eks. over 200.000 online kurspakker. Blant dem finner vi nær 1.000 fra Harvard University. Der kan man kjøpe tilgang til tradisjonelle emner for 10-25.000 kroner pr. pakke. Det finnes også småkurs for småpenger. Hva med å studere hudpleie ved Harvard? 300 kroner. Coursera soper inn penger på økende interesse for deres online-kurs for arbeidslivet.
Det er i bunn og grunn samme modell som norsk UH sikter inn mot ved omlegging av finansieringssystemet fra 2025. Institusjonene betales over statsbudsjettet for antall studiepoeng de leverer. Den uttalte hensikten er å gjøre det mer fleksibelt.
For å sette et grep mot en slik utvikling, som allerede er overtydelig, må ansatte selv ta grep om teknologien ved å lære seg konkret om bruk og misbruk. Det må utvikles en konkret fagpolitisk kritikk.
Helge Høivik
Samtidig pakker UH-institusjonene om sine tilbud for markedssalg. Et eksempel er mitt gamle tilholdssted ved bibliotekarutdanningen ved OsloMet. Det meste om ikke alt som leveres av kurs og emner til bachelor og master kan selges i pakker på 10 og 10 studiepoeng for en drøy tusenlapp pr. poeng. Det dekker nok marginalkostnaden, men ikke hva det faktisk koster. Dette skaper en ny type «akademisk» logikk.
For å sette et grep mot en slik utvikling, som allerede er overtydelig, må ansatte selv ta grep om teknologien ved å lære seg konkret om bruk og misbruk. Det må utvikles en konkret fagpolitisk kritikk, slik Universitetet i Agder anbefaler.
Får vi en ødemark som flommer over av KI-generert og flatpakka tekst eller nye skudd på Kunnskapens Tre? Det blåser nå rundt plagiat. Det varsler at en storm på vei.
