Debatt ● Karl Harald Søvig og Halvard Haukeland Fredriksen
Studentutveksling som salderingspost?
Institusjoner som legger godt til rette for utveksling, vil nå etter den nye finansieringsmodellen bli straffet økonomisk for dette.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rammebetingelsene for internasjonalisering av høyere utdanning har fått mye omtale de siste årene. Fokus har først og fremst vært rettet mot «skolepenger» for studenter som kommer fra land utenfor EU-/EØS-området og norskkrav for ansatte ved institusjonene, mens bortfallet av insentivene for å legge til rette for utveksling som forsvant med det nye finansieringssystemet har fått mindre oppmerksomhet.
I en situasjon med stramme budsjetter, er det betydelig fare for at resultatet vil bli at færre norske studenter får et opphold ved et utenlandsk universitet som ledd i utdanningen.
Da sektoren fikk nytt finansieringssystem som ledd i «Kvalitetsreformen» i 2003, hadde regjeringen opprinnelig ikke foreslått økonomiske insentiver knyttet til utveksling. På Stortinget var det imidlertid enighet om behovet for en slik ordning. jf. Innst. S. 337 (2000—2001). Satsene ble justert årlig, og lå i 2024 på 18 600 for hver student som reiste på inn- eller utveksling i tre måneder eller mer som en del av Erasmus+-programmet (for andre studenter var satsen 12 400 kroner).
Tall fra DBH viser en kraftig økning i antall inn- og utreisende gjennom de siste 20 årene, med pandemiårene som en nå tilbakelagt dupp. I 2003 kom rundt 3000 utenlandske studenter på utveksling til norske universiteter og høyskoler, samtidig som omtrent like mange norske studenter dro ut. I 2023 hadde dette økt til 10 610 innreisende og 8058 utreisende studenter.
Gjennom Bologna-samarbeidet har Norge forpliktet seg til en målsetting om at minst 20 prosent av studentene skal ha et utvekslingsopphold i løpet av studietiden. I 2017 høynet regjering og Storting med et nasjonalt mål om at mer enn halvparten av norske studenter skal reise på utveksling, jf. Meld. 16 (2016—2017). Målsettingen er senere opprettholdt, jf. Meld. St. 7 (2020—2021) og Innst. 247 S (2020—2021). En samlet komité fremholdt at norske studenter må ta del i og bidra til internasjonal kunnskapsutvikling, samtidig som dagens regjeringsparti — med støtte fra SP og SV — etterlyste «kraftige tiltak» for å nå utvekslingsmålet på 50 prosent.
Studenter som reiser ut, avlegger ikke studiepoeng i Norge.
Søvig og Fredriksen
Tall fra stortingsmeldingen viste at blant studenter som ble uteksaminert i 2019, hadde bare 16 prosent et utenlandsopphold på tre måneder eller mer. Av HK-dirs Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024 fremgår det at antallet falt til 13,7 prosent for kandidater uteksaminert i 2023. Selv om denne nedgangen må tilskrives pandemiårene, er det klart at Norge er svært langt unna utvekslingsmålet på 50 prosent og heller ikke oppfyller Bologna-forpliktelsen på 20 prosent.
I en slik situasjon kunne man forvente «kraftige tiltak» for å få utvekslingen opp, men i stedet forsvant ordningen med belønningsmidler for studenter på inn- og utveksling da det nye finansieringssystemet ble innført. Et sentralt formål var forenkling, jf. Meld. St. 14 (2022—2023), og som ledd i forenklingen ble historiske belønningsmidler «bakt inn» i den nye rammefinansieringen. Hvilke konsekvenser dette vil kunne få for utvekslingen, ble ikke drøftet.
Med den nye finansieringsordningen er studentenes «produksjon» av studiepoeng blitt enda viktigere enn før. Studenter som reiser ut, avlegger ikke studiepoeng i Norge. Institusjoner som legger godt til rette for utveksling for å bidra til at vi kommer nærmere de nasjonale utvekslingsmålene, vil nå bli straffet økonomisk for dette. Motsatt vil institusjoner som i en presset økonomisk situasjon ikke ser seg i stand til å legge like godt til rette for utveksling som tidligere, paradoksalt nok bli belønnet når studentene deres i stedet avlegger flere studiepoeng hjemme.
Hvor mye en institusjon taper på å sende studenter på utveksling, vil variere ut fra finansieringskategori. En viktig faktor er besparelsene knyttet til at det er færre studenter igjen som skal undervises og eksamineres. For noen studieprogram og emner kan besparelsene være betydelige og derfor kompensere for mye av de tapte inntektene, mens besparelsene for andre begrenses til at det er noen færre eksamensoppgaver som skal vurderes. At det er færre studenter til stede i undervisningslokalene, gir ikke i seg selv noen besparelse.
En institusjon som fortsatt ønsker å legge til rette for økt utveksling uten å tape for mye penger på det, kan forsøke å øke antall innreisende studenter tilsvarende. Det er imidlertid ressurskrevende å forsøke å trekke til seg og ta imot store antall innreisende studenter, og da først og fremst for hardt pressede studieadministrasjoner. Å gjøre seg økonomisk avhengig av mange innreisende studenter kan dessuten være risikabelt i seg selv, for eksempel for det tilfelle at den svake norske kronen skulle begynne å styrke seg.
I en presset økonomisk situasjon vil for øvrig institusjonenes økonomiansvarlige kunne påpeke at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom ut- og innveksling. Så lenge det er plass i undervisningslokalene, er den optimale løsningen fra et rent økonomisk perspektiv å beholde egne studenter hjemme, samtidig som man trekker til seg flest mulig utvekslingsstudenter utenfra.
Utviklingen ved vårt eget fakultet er illustrerende for det dilemmaet som den nye finansieringsordningen her byr på. Fakultetet har i årevis jobbet målrettet med utveksling, ut fra den oppfatning at internasjonalisering er viktig for fremtidens jurister. Tidligere var eneste utvekslingsmulighet på femte studieår, men med virkning fra vårsemesteret 2024 kan studentene våre nå også reise på utveksling på tredje studieår. Da vårt fakultetsstyre vedtok endringene i 2019, var det vanskelig å forutsi vesentlige endringer i finansieringssystemet.
Vi tror det er bra for studentene å reise ut tidligere i studieløpet, fordi de vil komme tilbake med perspektiver som vil berike både egen og medstudentenes læring på de siste studieårene. Og vi bruker mye ressurser på å sikre studentene våre svært gode utvekslingsmuligheter hos en rekke gode partneruniversiteter.
Et enkelt og virkningsfullt grep innenfor rammene av den nye finansieringsmodellen vil være å gi norske universiteter og høyskoler uttelling også for studiepoeng som studentene våre «produserer» utenlands (...).
Søvig og Fredriksen
Vår utfordring nå er at dette nye utvekslingsvinduet har vist seg svært populært — mer enn halvparten av studentene våre har grepet muligheten. Vi er med dette et av svært få studieprogram som faktisk oppfyller Stortingets måltall. Konsekvensen er imidlertid et fall i studiepoengproduksjonen på dette studieåret, som vi nå straffes hardt for økonomisk. Dersom ordningen med belønningsmidler hadde vært i behold, ville den dekket inn omkring to tredjedeler av de tapte inntektene.
Et enkelt og virkningsfullt grep innenfor rammene av den nye finansieringsmodellen vil være å gi norske universiteter og høyskoler uttelling også for studiepoeng som studentene våre «produserer» utenlands som ledd i utveksling som inngår i studieprogrammene våre. Om ikke full uttelling så i hvert fall en ordning som unngår at studentutveksling blir en salderingspost, stikk i strid med Stortingets mål om at flere skal utveksle.
