Debatt ● Knutsen, Krause, Harstad og Wig

Strenge språkkrav vil svekke UiO

De nye språkkravene ved UiOs SV fakultet vil svekke forsknings- og undervisningskvalitet. De vil også vanskeliggjøre hverdagen til nyansatte kolleger og hindre rekruttering av de beste hodene fremover, skriver fire professorer.

Det er veldig synd å konstatere at UiO nå innfører et språkregime som vil svekke konkurransen om de beste forskerne, skriver artikkelforfatterne.
Det er veldig synd å konstatere at UiO nå innfører et språkregime som vil svekke konkurransen om de beste forskerne, skriver artikkelforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Syv av våre kolleger ved UiO skriver i Khrono den 5/1 om de nye norskkravene («Feilslåtte og ekskluderende norskkrav») ved Universitetet i Oslo. De skriver godt og reflektert om de store kostnadene som, med dette, pålegges internasjonale nyansatte — en gruppe som ikke bare tar de betydelige kostnadene forbundet med å flytte på seg og familien, men som også jobber et betydelig antall flere timer enn normen og er blant de mest produktive forskerne og underviserne. Som en ny oversikt viser er det ikke slik at Norge alltid er det mest attraktive målet for å tiltrekke seg gode utenlandske forskere, så universiteter som UiO bør gjøre sitt ytterste for å være på tilbudssiden og ta vare på de internasjonale talentene vi har klart å trekke til oss.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Derfor er det veldig synd å konstatere at UiO nå innfører et språkregime som vil svekke konkurransen om de beste forskerne (og gjøre tilværelsen vanskeligere for mange av de strålende forskerne som alt har ankommet). Som ansatte ved UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet — et fakultet som rett før jul vedtok en, i praksis, streng innskjerping av norskkravet for fast vitenskapelig ansatte etter forslag fra dekanen — er vi minst like frustrerte og bekymrede over denne utviklingen som våre kolleger. Vi ønsker derfor å utdype hvorfor de nye kravene er så problematiske, ikke bare for den enkelte ansatte som blir rammet av dem, men også for det videre arbeidsmiljøet og, på lengre sikt, for forsknings- og undervisningskvaliteten.

Endringen i språkkravet ved SV fakultetet fremstilles formelt som en endring i hvordan eksisterende språkkrav praktiseres, men er i realiteten er en betydelig regelendring. Kjernen i endringen er krav om bestått norskprøve eller eksamen tilsvarende nivå B2 etter to års ansettelse og gjennomført undervisning på norsk etter tre års ansettelse. Dette er svært strengt. Til sammenligning kreves det for eksempel norskferdigheter på det lavere B1 nivået for norsk statsborgerskap (som gis etter åtte års opphold i Norge), og dette er etter en innstramning i september 2022 fra tidligere krav om nivå A2. Det er med andre ord ikke småtterier SV fakultetet ved UiO nå skal kreve av sine nyansatte forskere.

På den ene siden tror vi verdien av språkkravet er betydelig overdrevet. Mye av vår undervisning foregår på engelsk, og det er slett ikke slik at alle og enhver må kunne undervise på kursene som foregår på norsk. På den andre siden vil kostnaden av de nye språkkravene — og spesielt kravet om bestått norskprøve tilsvarende nivå B2 etter kun to års ansettelse — ikke være til å bære. Dette er det flere grunner til, og vi vil her fremheve fem:

Det nye forslaget legger en betydelig ekstra arbeidsbyrde på nyansatte som ofte allerede befinner seg i en svært presset situasjon, og som trenger tid for å løse sine hovedoppgaver knyttet til forskning og undervisning. De to årene etter nyansettelse i fast akademisk stilling er sjelden forbundet med en overflod av tid — disse kollegene kan ikke bare løse inn timer i marka i pugging av norsk grammatikk, de er nødt til å hente tiden fra andre aktiviteter som UiO legger stor vekt på. Nyansatte i begynnelsen på karrieren, og som nettopp har sikret seg en førsteamanuensisstilling i hard konkurranse med mange andre, er ofte relativt unge, forskningsmessig svært aktive, og forventes ofte å søke på eksterne midler gjennom ERC og Norges Forskningsråd. I tillegg forventes de ofte å bruke mye tid på å utvikle nye kurs og nytt undervisningsmateriale de første årene. Videre har mange av dem gjerne familie som har flyttet med på lasset og som skal tilpasse seg livet i et nytt land etter flyttingen. Norsk på B2 nivå er, for de fleste, ikke lært i en fei.

Ved å presse opp tidsbruken tidlig i karrieren på høyintensiv norsklæring må arbeidsgiver ofre publiseringer og undervisningstimer, nyansatte som typisk er i sine mest produktive forskerår må ofre meritterende aktiviteter og muligheter til å bygge opp professorkompetanse, og samfunnet må ofre produksjon og formidling av ny kunnskap. Nyansatte som er i ekstra pressede situasjoner og i tillegg har gode alternativer på det internasjonale markedet, som de som leder store ERC prosjekter, kan bli fristet til å ta kompetansen (og ERC millionene) med seg til et konkurrerende universitet der de friere kan bestemme tidsbruken sin selv.

Skjerpede språkkrav gjør det mindre attraktivt for internasjonale forskere å komme til Norge. De mest kompetente internasjonale forskerne med de beste merittene, og som lett kan sikre seg en stilling på et godt universitet i et annet land, er antakelig de som vil falle fra søkerlistene først. Som ny forskning i tidsskriftet Higher Education, av Reymert og medforfattere, viser er ikke Norge det mest attraktive landet for utenlandske forskere, delvis fordi Norge har «lav internasjonal prestisje». Dette er en stor utfordring for norsk akademia, som må løses med flere insentiver for å tiltrekke seg gode internasjonale forskere, ikke flere kjepper å jage dem vekk med.

At institusjoner som UiO har internasjonalt ledende forskere, ikke bare «de beste i Norge», er helt avgjørende for å sikre kvaliteten i forskningen og undervisningen som gjøres ved institusjonen på lang sikt. Forskningsfronten beveger seg raskt, og et «nasjonalisert» universitet vil fort falle fra i konkurransen om å levere forskning som holder tritt med utviklingen. Det er liten trøst at norske fotballag har mange norske spillere hvis de ikke kvalifiserer seg til Champions League.

Om de nye språkkravene blir stående og praktiseres «etter boka», vil det sende et sterkt signal langt utenfor Norges grenser. Da ser det langt mørkere ut for muligheten til å rekruttere de beste utenlandske forskerne, og dermed drive undervisnings- og forskningsaktivitet av høy internasjonale klasse, på Blindern i årene fremover. Vi håper det ikke er for sent å snu denne skadelige politikken.

Krav til språk medfører at kun forskere som vil forbli i Norge vil finne det attraktivt å komme. Men i forskningen er ikke slik langsiktighet nødvendigvis et gode. Tvert imot: vi er tjent med dynamikk og utskiftninger. En utenlandsk forsker som blir noen år fører til dynamikk, nye ideer, nye nettverk, og gode bekjentskaper også om denne forskeren drar videre etter noen år. Denne dynamikken kjennetegner de aller beste universitetene i verden. Vi mister den dersom vi insisterer på at alle og enhver skal investere i det lokale språket som om de aldri har tenkt å komme seg videre.

Ekskluderende språkpolitikk har negative konsekvenser også for andre mål det stort sett er politisk enighet om. Ett slikt mål er mangfold. Norske universiteter er per dags dato stort sett dominert av nordmenn og (blant de internasjonale) forskere fra Nord-Europa. Men verdens maktsentra beveger seg i økende grad vekk fra Europa og mot Asia. Hvis UiO skal være et moderne universitet i det 21 århundret, som kan inkorporere globale perspektiver, må ansattesammensetningen blir mer mangfoldig.

Norge har som mål å opprettholde ledende roller internasjonalt på områder som fred, konflikt og utvikling, og har akkurat fullført et prestisjefylt medlemskap av FNs sikkerhetsråd. Hvis SV-fakultetet ved UiO skal utdanne kandidater som skal jobbe innen internasjonal politikk eller økonomi i det 21 århundret trengs det ikke-norske og ikke-europeiske perspektiver i utdanningen. Det vanskeliggjøres med den nye politikken dersom den gjør det vanskeligere å rekruttere ikke-europeiske forskere.

Å skulle rekruttere forskere for eksempel fra Asia eller Afrika blir nå gjort vanskeligere med den nye språkpolitikken. (Det er vanskeligere for en kinesisk enn en dansk nyansatt å lære seg norsk på B2 nivå på to år).

Innstrammingen vil oppfattes som mistillit mot internasjonale ansatte, med uheldige konsekvenser for arbeidsmiljø. Istedenfor at ansatte «forventes» å lære seg norsk innen en gitt periode (på lik linje med andre forventninger til universitetsansatte) og får tilrettelegging for dette, innføres det nå kontroll for å passe på at forventningen leves opp til. Dette står i skarp kontrast til en rekke andre «forventninger» ved fast ansettelse på UiO. Ansatte i faste stillinger forventes å bidra til forskning på høyt internasjonalt nivå, men det er ingen kontroll eller krav om for eksempel testing i metodekunnskap eller antall publikasjoner. Det er heller ingen sterk kvalitetssikring av undervisningen etter fast ansettelse. Dette er det gode grunner til — kontrollregimer er vanskelig forenlig med dynamisk forsknings- og undervisningsaktivitet av høy kvalitet. (Innføring av obligatoriske publikasjons- eller forskningskrav om internasjonal publisering, for eksempel, ville nok også ha generert sterke motreaksjoner fra mange godt etablerte norskspråklige forskere.) At internasjonale ansatte er den eneste gruppen hvor forventninger ved ansettelse møtes med denne typen kontroll synliggjør mistilliten som ligger under forslaget fra SV-fakultetet.

Utover opplevelsen for de nyansatte og administrative kostnader knyttet til kontroll, er det verdt å merke seg at tilfredse ansatte som opplever tillit fra ledelsen er en nødvendig forutsetning for et velfungerende og inkluderende arbeidsmiljø. Et slikt arbeidsmiljø leder igjen til mer produktive ansatte som er villige til å legge inn en ekstra innsats for arbeidsgiver.

Til slutt vil vi fremheve at de nye språkkravene ikke kun bør sees som et isolert tiltak, men de — og deres signalverdi og virkninger — bør vurderes i en bredere politisk kontekst. De siste to årene har det blåst en akademisk-nasjonalistisk vind over norsk akademia. I debatten om internasjonalisering av norsk forskning er internasjonale forskere (ved norske institusjoner) i økende grad fremstilt som et problem, og fra politisk hold trykkes det nå på for å «fornorske» norske universiteter, blant annet gjennom språkpolitikk. De positive konsekvensene av internasjonalisering for det norske samfunnet vektlegges i mindre grad i diskusjonen.

Internasjonale forskere fremstilles i debatten som «de andre», som ikke egentlig hører hjemme ved norske universiteter. Dette har ført til ekskludering og mistillit — i det aller minste oppfattes det slik av mange internasjonale forskere bosatt i Norge.

Situasjonen blir ikke noe bedre av at de som tar beslutningene ved universitetene nesten alltid er de norskspråklige. Internasjonale ansatte har en relativt liten stemme i maktpolitikken ved norske universiteter. Om de hadde vært bedre representert, ville det gitt en mer balansert maktfordeling mellom ulike ansattgrupper. Men, deres erfaringer og innsikter ville også kunne bidratt til gjennomtenkt og formålstjenlig politikk. Dette gjelder spesielt på områder som i stor grad berører denne gruppen, slik som språkkrav.

Powered by Labrador CMS