Debatt ● Korsvoll, Lison, Reinertsen, Elken, De Korne, Hansen og Danbolt
Fire tiltak for en bedre språkpolitikk i akademia
At norsk akademia blir stadig mer globalt og flerspråklig, skal vi være glade for. Men det kan sette forskere i en språkskvis som institusjonene må ta ansvar for å løse, skriver sju nåværende og tidligere medlemmer av Akademiet for yngre forskere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten om språk i akademia har igjen blusset opp i Khrono. Dette er en debatt som dessverre ofte blir sår og konfliktfull. I hverdagen opplever mange forskningsmiljøer interne spenninger knyttet til språk og språkbruk, særlig mellom norsk og engelsk. Dette må vi håndtere som akademisk fellesskap. For samtidig som norsk akademia er en viktig del av det norske samfunnet, er norske forskningsmiljøer avhengige av et tett internasjonalt samarbeid, internasjonal rekruttering og bred språkkompetanse for å lykkes. Derfor er parallellspråklighet, altså den bevisste bruken av flere språk side om side, et sentralt prinsipp. Så hvordan sikrer vi parallellspråklighet på en best mulig måte?
Dette er et stort og viktig sakskompleks, med mange hensyn å veie opp mot hverandre. De fleste akademiske institusjoner har vedtatt overordnede språkpolitiske strategier, men disse blir sjelden fulgt opp eller tildelt ressurser. Akademiet for yngre forskere (AYF) har derfor utarbeidet et eget notat om språk og språkbruk i akademia hvor vi drøfter nettopp disse sammensatte problemstillingene og kommer med flere forslag til tiltak for sektoren.
Vi legger til grunn at språkpolitiske føringer ikke må legge begrensninger på akademisk frihet. Forskerne selv er best egnet til å vurdere hvilke språk og publiseringskanaler som er hensiktsmessige for å offentliggjøre vitenskapelige funn. Men for yngre forskere kan språkvalg ha store strategiske konsekvenser for videre karriere. Våre forslag dreier seg derfor om bedre støtteordninger som gjør parallellspråklighet mulig. I denne kronikken trekker vi frem fire av disse forslagene.
1) Økt anerkjennelse av arbeidet som legges i undervisning. Dette gjelder særlig utvikling av læringsmateriell og fagterminologi på norsk, som i for liten grad er tellende ved ansettelse. For norskspråklige yngre forskere er dette dermed vanskelig å prioritere, selv om det er et stort behov blant studentene og innad i mange fag. Her tilsier prinsippet om parallellspråklighet at institusjonene bør legge mer ressurser i undervisningen, at sektoren bør innføre støtteordninger for publisering av læremidler og fagterminologi på norsk, samt at dette må telle tyngre ved ansettelse og opprykk.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
2) Bredere støtteapparat til formidling. I likhet med undervisning er også formidling en svært viktig oppgave og et stort samfunnsansvar. Institusjonene bør derfor utvikle et bredere støtteapparat til formidling, slik at særlig yngre forskere kan få godt tilpasset støtte når de vil prøve seg på ulike formidlingsarenaer og med formidling på ulike språk. Dette må også ses kombinert med mer forutsigbare ansettelsesforhold og tydelige karriereveier, slik at også yngre forskere som ønsker det, får anledning og trygghet til å formidle på norsk og delta i den norske samfunnsdebatten.
3) Kraftig styrking av språkopplæringstilbudet. Tilbudet til nye internasjonalt ansatte må både styrkes og tilrettelegges i langt større grad enn i dag. AYF mener det er helt avgjørende at dette går fra å være et individuelt ansvar til å bli institusjonenes ansvar. Å løfte språkopplæringstilbudet er en investering som gagner både forskerne selv og samfunnet for øvrig. Forskere som lærer seg språket har langt bedre forutsetninger for å fortsette sin karriere i Norge, både i og utenfor akademia, og for å delta aktivt i det norske samfunnet både som privatperson og fagperson.
4) Progresjonsplan for språkopplæring. Dagens språkkrav til faste vitenskapelige ansatte, med en forventning om å kunne undervise på norsk innen to til tre år, er både lite spesifikt og lite realistisk. AYF foreslår å erstatte dette standardiserte språkkravet med en individuelt tilpasset progresjonsplan. Denne bør inneholde tydelige forventninger om hvilket språknivå som bør oppnås etter hvert steg og hvordan institusjonen skal legge til rette for det.
En slik språklig progresjonsplan vil kunne bidra til å avklare hva som forventes av språklige ferdigheter og tydeliggjøre hvordan disse skal følges opp i praksis. Samtidig bør institusjonene både fristille hensiktsmessig tidsbruk og dekke de reelle kostnadene, slik at alle ansatte som trenger det får god norskopplæring, inkludert dem som er ansatt i midlertidige stillinger og ved forskningsinstitutter utenfor universitets- og høgskolesektoren.
En grundigere gjennomgang av både disse og AYFs øvrige forslag kan du lese i vårt nye språkpolitiske notat.
