Undersøkelse: Derfor vil ikke internasjonale toppforskere jobbe i Norge

Norske universiteter konkurrerer ikke bare seg imellom om de beste forskerne, men med universiteter over hele verden. Men hvilke hindringer står i veien for å få tak i de beste hodene?

Det har fire forskere undersøkt i en studie publisert i tidsskriftet Higher Education. Vitenskapelig ansatte innenfor fysikk og økonomi i Norge, Nederland og Storbritannia som har vært med på ansettelsesprosesser, ble spurt.

Alt i alt var «lønnsnivået ved min institusjon» den viktigste hindringen for å kapre de beste forskerne, ifølge respondentene i de tre landene.

Men Norge skiller seg ut.

I Norge var nemlig den viktigste grunnen at institusjonen de jobbet ved har «manglende internasjonal prestisje», ifølge akademikerne. 36 prosent av de spurte i Norge oppga dette som største hindring.*

Det var også i Norge at flest som oppga denne grunnen.

— Noen liker kanskje å tenke at det er veldig attraktivt å komme til Norge. Men i et globalt perspektiv er vi et avsidesliggende land, vi har ikke like mange prestisjeuniversiteter som Storbritannia. Og i Storbritannia foregår alt på engelsk, så det føles mer sentralt, sier Ingvild Reymert.

— Ikke de mest attraktive

Hun er artikkelens hovedforfatter, faggruppeleder ved Handelshøyskolen OsloMet og forsker 2 ved forskningsinstituttet Nifu.

— Det gir et inntrykk av at vi kanskje ikke er de mest attraktive, selv om noen fagmiljøer i Norge også er superattraktive. Det perspektivet kan være greit å ha med seg når man snakker om internasjonalisering. Man hører noen ganger at det er for mye internasjonalisering i Norge. Dette tegner kanskje et annet bilde.

Norske universiteter havner et godt stykke ned på de internasjonale rangeringene. På Times Higher Education sin universitsrangering, er det beste norske universitet (Universitetet i Oslo) på 126. plass. På Shanghai-rangeringen er beste plassering 67. plass (Universitetet i Oslo).

Toppforskere takket nei til tilbud i Norge

I forbindelse med doktoravhandlingen sin intervjuet Reymert også folk som var involvert i rekruttering.

— Mange fortalte at det var toppforskere fra hele verden som søkte, og at de gjerne ble nominert som nummer én. Men så takket de nei fordi de fikk et bedre tilbud fra et prestisjeuniversitet i USA eller Storbritannia, forteller hun.

Det var langt fra sikkert at toppforskeren som var innstilt til å få jobben, kom til å takke ja.

For vil noen jobbe ved Nord universitet hvis de kan jobbe på Harvard?

Dekan Gry Agnete Alsos ved Handelshøgskolen ved Nord universitet sier de får mange internasjonale søkere når de lyser ut ph.d.- og postdoktorstillinger. Det er stort sett slike stillinger de lyser ut internasjonalt.

Hun sier at de har fagmiljøer som er «veldig internasjonalt sterke», blant annet innenfor innovasjon og entreprenørskap. Folk fra utlandet søker seg dit fordi de vurderer miljøet som sterkt. Og søkingen er dårligere til de mer ordinære miljøene deres.

— Det kan godt komme mange søkere, men svakere kandidater. Fra mindre anerkjente institusjoner og med mindre relevant bakgrunn, sier hun.

— Internasjonalt tror jeg prestisje betyr noe. Og jeg tror også lønnsnivået betyr noe. Og så jeg tror arbeidspress virker motsatt. At man kan søke seg til Norge fordi man vil ha et liv, ikke bare en jobb.

Hun er nok inne på noe der, skal vi tro undersøkelsen. Norge var landet der færrest oppga høyt arbeidspress som viktigste hindring. Bare én prosent nevnte dette*.

— Det tror jeg handler mye om arbeidsforholdene og arbeidslivspolitikken vi har i Norge, der du både skal kunne arbeide og ha en familie, der vi har tilrettelagt med barnehage og en mye sterkere tradisjon for balanse mellom arbeid og fritid enn i andre land, sier Ingvild Reymert.

*Kalkulerte sannsynligheter etter at man har kontrollert for fag, kjønn, alder og stiling.

Debatt ● Cecilie hellestveit

En gang for alle: Jeg har ikke kritisert de internasjonale forskerne