Ann-Kristin H. Gujord og Anna-Marie Kjøde Olsen er to av forskerene som har undersøkt språksituasjonen for internasjonale ansatte ved universiteter og høgskoler. De har funnet ut at norsk språk ikke blir regnet som viktig i rekrutteringen. Foto: Njord V. Svendsen
Ann-Kristin H. Gujord og Anna-Marie Kjøde Olsen er to av forskerene som har undersøkt språksituasjonen for internasjonale ansatte ved universiteter og høgskoler. De har funnet ut at norsk språk ikke blir regnet som viktig i rekrutteringen. Foto: Njord V. Svendsen

Norsk når du kan, engelsk når du må?

Norsk fagspråk. Dersom det ikke skjer endringer i institusjonenes praksis, vil en stor del av de ansatte i akademia nemlig ikke kunne norsk i framtida, skriver lingvister ved Universitetet i Bergen.

Publisert Oppdatert

En stor og økende del av de ansatte ved norske universiteter og høgskoler blir i dag rekruttert internasjonalt. Disse internasjonalt ansatte er en spesiell og lite utforsket gruppe innvandrere. Mange har kommet i jobb før de har tilegnet seg språket i samfunnet, og de møter ikke like høye norskkrav knyttet til opphold og arbeid som mange andre innvandrergrupper. Dessuten har engelsk en særskilt posisjon i sektoren de hører til, og kanskje derfor har denne gruppen sine norskkunnskaper i liten grad blitt problematisert. Skal parallellspråklighet bli en realitet i UH-sektoren, må også internasjonalt ansattes behov og deres språklige virkelighet synliggjøres og tas inn i debatten.

En forestilling mange internasjonalt ansatte møter når de kommer til Norge, er at norsk ikke er viktig i akademia.

Gujord, Molde, Olsen og Wunderlich

2020 er et viktig år for norsk språk. Regjeringen skal legge fram en ny språklov og en ny stortingsmelding om norsk språk. Ministeren med ansvar for dette, Trine Skei Grande, peker ut engelskdominansen på norske universiteter og høgskoler som en av de største utfordringene for norsk språk framover (Språknytt 4/2018).

I den forrige språkmeldingen­-08), var engelsk sitt press på norsk språk et hovedfokus. Her ble det formulert et prinsipp om parallellspråkbruk, som sier at man skal bruke «norsk når du kan, engelsk når du må» både i forskning og undervisning. Universitets- og høgskolesektoren ble pekt ut som stedet, der konkurransen mellom norsk og engelsk var størst. Debatten handlet likevel om muligheten til å bruke norsk, og fokuserte på ansvaret til de norske ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Siden språkmeldingen ble lagt fram, har antallet internasjonalt ansatte økt kraftig, og i den nye stortingsmeldingen om norsk språk må det derfor bli lagt vekt på denne nye virkeligheten.

Vi har nylig utført et forskningsprosjekt om språklig praksis og behov blant internasjonalt ansatte ved norske universiteter og høgskoler. Vi ser blant annet på vilkårene for norskspråklig utvikling i UH-sektoren, og undersøker i hvilken grad de internasjonalt ansatte kan norsk og hvor mye de bruker det. Datamaterialet vårt er en spørreundersøkelse med svar fra over 1700 internasjonalt ansatte fra 12 ulike institusjoner og dybdeintervju med 55 av respondentene.

Det store flertallet av respondentene våre (86 %) svarer at de kan noe norsk, men om lag 40 % av dem er nybegynnere eller har bare grunnleggende ferdigheter. . Da er det vanskelig å forvente at arbeidstakerne skal kunne velge å kunne bruke norsk i ulike arbeidssituasjoner. Datamaterialet vårt viser at halvparten av de ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger forteller at de sjelden eller aldri bruker norsk på møter, og enda flere at de sjelden eller aldri skriver e-poster på norsk. Blant dem som underviser og veileder studenter, gjør hele to tredeler dette sjelden eller aldri på norsk.

For å kunne undervise, veilede, sensurere og skrive akademisk på et andrespråk, trenger man svært gode ferdigheter i det aktuelle språket. Vi har funn som viser at de internasjonalt ansatte opplever lite fokus på – og tilrettelegging for – språklæring på institusjonene, til tross for at mange uttrykker et ønske om å lære norsk. Flertallet (58 %) av informantene våre som ikke kunne noe norsk da de ble ansatt på et norsk universitet eller en høgskole, svarer nemlig at norsk språk ikke ble tematisert under jobbintervjuet. Nesten halvparten (44 %) er uenige eller svært uenige i at arbeidsgiveren signaliserte at norsk var viktig etter ansettelsen, og like mange er uenige eller svært uenige i at arbeidsgiveren la til rette for norsklæring.

I intervjuene kommer det også fram at mange av de internasjonalt ansatte ikke kjenner retningslinjene for norskkrav ved institusjonen sin, i den grad de eksisterer, og eventuelle muligheter for norskopplæring i regi av institusjonen er uklare for dem. En forestilling mange internasjonalt ansatte møter når de kommer til Norge, er at norsk ikke er viktig i akademia. Senere oppdager mange at dette ikke stemmer og at det å ikke kunne norsk gir dem ulemper på flere plan, blant annet i møte med studenter eller med tanke på karriere. I realiteten er det altså prinsippet «norsk du er heldig nok til å kunne det – engelsk ellers» som rår.

Som vi har sett, har mange av disse ikke norskferdigheter som gjør dem i stand til å bytte mellom norsk og engelsk i ulike situasjoner og arbeidsoppgaver, slik det rådende prinsippet om parallellspråkbruk forutsetter. Dersom politikerne våre i det pågående språkarbeidet ikke tar hensyn til behovet for høye norskferdigheter blant internasjonalt ansatte, vil utsiktene til å opprettholde eller styrke norsken sin posisjon i akademia være svært vanskelig.

Det eksisterer rett nok språklige retningslinjer ved mange institusjoner, for eksempel krav til ferdighetsnivå i norsk for internasjonalt ansatte, men funnene våre tyder på at de har i stor grad vært sovende. I tillegg er det ulik praksis og varierende tilrettelegging for norskopplæring både internt på enkeltinstitusjonene og i sektoren generelt. Vi vet at det nå pågår arbeid med å lage språkpolitiske retningslinjer flere steder. Det er viktig at disse nå implementeres, for dersom det ikke skjer endringer i institusjonenes praksis, vil en stor del av de ansatte i akademia nemlig ikke kunne norsk i framtida. Da vil de heller ikke være i stand til å undervise på norsk, og slett ikke utvikle norsk fagspråk. Dette rimer dårlig med det samfunnsansvaret institusjonene bærer på som kultur- og kunnskapsformidlere til stadig nye generasjoner – roller som er lovpålagte og som det politiske nivået har det øverste ansvaret for.

Skal vi tro den forrige språkmeldingen, vil dette også få følger for hvilken stilling det norske språket har i framtida. «Norsk når du kan, engelsk når du må» bør derfor ikke bare formuleres som en valgmulighet, men også åpne for klarere retningslinjer og mer tilrettelegging for å gi internasjonalt ansatte muligheten til å oppnå tilstrekkelig norskspråklig kompetanse. Her setter vi vår lit til den nye språkmeldingen i 2020.

(Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende)