Debatt ● ronny kjelsberg

Streikerett er avgjørende, ikke bare på rammen

Unio og Akademikerne viser manglende forståelse for streikerettens funksjon når de frivillig gir den fra seg på et så sentralt område som fordelingen av lønnsmidlene.

Streikevåpenet er vel så viktig når det ikke brukes som når det brukes. Det er jo nettopp vissheten om dette som gjør arbeidsgiver villig til å strekke seg litt lenger for å komme fagforeningene i møte, skriver Ronny Kjelsberg.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ronny Kjelsberg
Styremedlem, NTL NTNU

I et intervju i Khrono 22.4, samt et innlegg 25.4 forsøker Unios forhandlingsleder i staten, Forskerforbundetleder Guro Lind, å gå i rette med min kritikk i både innlegg og intervju samme sted. Dessverre preges argumentasjonen hennes av noen strategiske utelatelser, som gir et feil bilde. Akademikerne gjør noe av det samme i et annet innlegg 25.4.

Lind hevder at jeg tar feil når jeg sier forbundet gir fra seg sitt viktigste kampmiddel, og sier «Streikeretten for dei sentrale partane i forhandlingane med staten ligg fast som han alltid har gjort». Det argumentet gjentar både hun og Akademikerne i sine innlegg. Noe annet har jeg da heller aldri påstått.

Men når all diskusjon om lønnsfordeling legges lokalt, mister Unio nå det avgjørende maktmidlet på nettopp fordelingen av lønnsmidlene. Dette er mer enn litt ironisk når det er nettopp fordelingen av lønnsmidlene historisk som danner kjernen av Unios argumentasjon for sitt valg.

Det virker likevel som Lind implisitt har fått med seg dette når hun senere fastholder at «ramma og tariffane blir forhandla sentralt, og her er det full streikerett. I heile Unios historie har ein aldri gått til streik på anna grunnlag enn dette.»

Det er kanskje her hun viser en litt forbløffende kunnskapsløshet om helt sentrale tema innen fagforeningsvirksomhet.

Som jeg påpekte i mitt innlegg 21.4 er det svært sjelden at vi har gått til streik i statlig sektor overhode. Det betyr ikke at streikevåpenet er uvesentlig. Streikevåpenet er vel så viktig når det ikke brukes som når det brukes. Det er jo nettopp vissheten om dette som gjør arbeidsgiver villig til å strekke seg litt lenger for å komme fagforeningene i møte, slik at det nettopp ikke blir nødvendig å bruke det. Og dette gjelder selvsagt både ramme og fordeling.

Det er ingenting "hypotetisk" i dette, og det burde være barnelærdom for enhver tillitsvalgt, men tydeligvis ikke i Forskerforbundet. Lind framhever at man kan stille kollektive krav lokalt, men i motsetning til å gjøre det samme sentralt vil det altså bli uten streikerett.

Det er kanskje her hun viser en litt forbløffende kunnskapsløshet om helt sentrale tema innen fagforeningsvirksomhet.

Ronny Kjelsberg, styremedlem i NTL NTNU

Lind og Akademikerene nevner begge Statens Lønnsutvalg. Jeg vil be dem høre med sine lokale tillitsvalgte hvor fornøyde de historisk er med gjennomslagene der. For å si det svært mildt: dette utvalget er ingen erstatning for streikeretten.

Nyeste artikler

Mest lest

Så gjentar både Lind og Akademikerne argumentasjonen om «solid mindrelønnsutvikling over tid for dei med lengre utdanning» basert på tall fra det SSB selv omtaler som en «kort deskriptiv analyse» som om man bruker de på NTNU vil gi en gjennomsnittlig konsulent med videregående utdanning en lønnsøkning på ca. 55 000 i 2016-20, mens en førsteamanuensis vil få en gjennomsnittlig lønnsøkning på 70 000.

Som Natalia Zubillaga påpeker i Frifagbevegelse ligger det svært mange ulike mekanismer blant slike gjennomsnittstall, blant annet ulik utdanningsprofil i ulike aldersgrupper og grupper med ulik ansiennitet, slik at å bruke disse enkle gjennomsnittstallene slik Lind gjør ville gitt ganske kraftig smekk på lanken i selv den enkleste fagfellevurdering.

Både Lind og Akademikerne fortsetter å spre myten om at LO ikke jobber for våre medlemmer med høyere utdanning - et antall som er av samme størrelsesorden som Akademikernes medlemstall. Vi i NTL organiserer nemlig alle ansattgrupper, og vi erkjenner at staten og de tjenestene den leverer som vi alle er avhengige av nettopp bygger på vår alles felles innsats.

Vi har derfor lang erfaring i å sikre lønnsutvikling til alle ansattgrupper i staten, både de med høy utdanning og de uten. Det er en tankegang vi opplever har stor støtte også i utdanningsgruppene.

Når vi gjør våre helhetlige vurderinger hvor vi har et blikk på alle ansattgrupper i hele staten i forkant av forhandlingene, står vi mye sterkere i møte med en arbeidsgiverpart som må gjøre nøyaktig det samme. Så viser også Fafo sin gjennomgang av lokale forhandlinger (notat 2021:16) at NTL sine medlemmer kommer svært godt ut av disse.

Linds tunnelsyn på enkeltgrupper åpner på sin side opp for splitt-og-hersk som også svært mange av hennes egne medlemmer vil tape på. Antageligvis vil de også tape stort på det valget Unio nå gjør. Den lønnsutviklingen Unio kritiserer er resultatet av en periode med historisk mye lokal lønnsdannelse. Unio vil rette på det med enda mer lokal lønnsdannelse. Uten streikerett.

Som tarifforsker ved Fafo, Kristine Nergaard, sier til Frifagbevegelse vil resultatet bli større forskjeller, også innenfor Unios rekker. Det innebærer at enda flere av Unios medlemmer vil få en enda større reallønnsnedgang samtidig som noen vil dra enda sterkere ifra. Er det virkelig dette hoveddelen av Unios medlemmer ønsker seg? Jeg tviler.

Jeg tror ikke det bare er meg, men også mange av Unios egne medlemmer som ser på denne strategien med lett rystende hode.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

debatt streik ronny kjelsberg ntl ntnu meninger lønnsforhandlinger unio stat kristine nergaard guro lind streikerett akademikerne tariffavtale
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS