Debatt ● bård smedsrød og leif longva
Stans gratisarbeidet for grådige tidsskriftsforlag
I en tid med stramme budsjetter bør både Riksrevisjonen og alle ledere i universitets- og høgskolesektoren interessere seg for sløseriet av midler som går til overprisede tidsskrifter.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Offentlig finansierte utdannings- og forskningsinstitusjoner har i flere tiår betalt altfor mye til verdens største kommersielle vitenskapelige forlagshus. Dette utgjør et stort og unødvendig sløseri med offentlige midler, noe både vi og andre har pekt på ved flere anledninger.
I en tid med stramme budsjetter er dette noe enhver leder i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) bør interessere seg for, og som Riksrevisjonen også bør se nærmere på.
For å sikre sin akademiske karriere må forskerne publisere i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Prestisjetidsskriftene er dermed uunnværlige – forskerne higer etter å publisere der, og enhver institusjon må gi sine forskere adgang til disse tidsskriftene.
Det vet forskningsforlagene, og setter prisen deretter, nemlig helt oppunder smertegrensen. Og slik er det enten vi snakker om pris for tilgang til å lese tidsskriftet eller pris for å få publisere i en open access-modell.
Publisering er en uatskillelig del av forskningsarbeidet. Men akademia har overlatt dette praktisk talt helt og fullt til internasjonale kommersielle storforlag som har én misjon: Å tjene mest mulig penger. Dette er egentlig helt legitimt, så sant vi har velfungerende markeder, med sunt konkurranseregime. Men tidsskriftene er ikke substituerbare.
I tillegg til den store monetære overføringen av offentlige midler til super-profitable forlag, nyter de samme forlagene godt av forskernes gratis innsats for å kvalitetssikre sine kollegers manuskripter.
Longva og Smedsrud
De prestisjetunge tidsskriftene har en monopolaktig posisjon innen sitt emne. Og når den som etterspør varen (forskeren) ikke er den samme som betaler (institusjonen via biblioteket), da er det ikke noe markedsløsning i sikte. Bibliotekene prøver å holde igjen i forhandlinger med utgiverne om avtaler. Men terskelen for å ikke gi sine forskere lese- eller publiseringsadgang til de prestisjefulle tidsskriftene er svært høy.
Hvor stor overpris betales? Fra norske universitets- og høgskole-institusjoner ble det i 2019 betalt 482 millioner kroner til sammen for leseadgang og for adgang til å publisere (Karlstrøm, Wenaas & Røeggen, 2021). Hva ville vært et ‘rimelig’ beløp? Her kan vi benytte en fersk undersøkelse som har kartlagt hvilke kostnader som faktisk påløper for å publisere vitenskapelige tidsskrifter og artikler.
Grossmann & Brembs (2021) har regnet på dette, og kommer til kostnader på mellom 200 og 1000 USD per artikkel, avhengig bl.a. av avvisningsraten til tidsskriftet, og med ca 400 USD for det de omtaler som en representativ artikkel. Vi kan legge på 25 prosent mva og omregne dette til 4.600 norske kroner. Så kan vi multiplisere dette med antall artikkelbidrag med forfatter hjemmehørende ved en norsk institusjon.
Dette antallet var, ifølge NIFUs Indikatorrapport, 14.800 i 2020. Beregningsmetoden gir egentlig et overdrevent tall. Men om vi bruker dette tallet, i en modell der publisering betales per artikkel via forfatter, burde publiseringen kostet den norske vitenskapelige sektoren ca 68 mill kroner per år. Sammenlignet med 482 mill kroner som faktisk ble betalt i 2019.
Men galskapen stopper ikke der. I tillegg til den store monetære overføringen av offentlige midler til super-profitable forlag, nyter de samme forlagene godt av forskernes gratis innsats for å kvalitetssikre sine kollegers manuskripter.
En undersøkelse (Aczel, Szaszi & Holcombe, 2021) estimerer tidsbruken for dette arbeidet til 6 timer per evalueringsjobb. Hver artikkel får minimum to slike evalueringer. Dermed kan vi legge til 12 timer gratis arbeid, med en forskers lønnsnivå, per artikkel som norske forskere kvalitetssikrer.
Tidsskriftene er helt avhengige av dette gratisarbeidet. Og det er kun forskerne som er kompetente til å utføre jobben. Denne gratisjobben må ses på som en del av betalingen til forlagene. Og da har man jo et forhandlingskort!
Som forskernes arbeidsgivere bør universitetene kunne true med å stoppe dette gratisarbeidet, f.eks. i neste forhandlingsrunde med et av de aller grådigste forlagene. Og vi lurer også på om Riksrevisjonen har interesse for hvordan UH-sektoren forvalter sin forhandlingsposisjon. Kommersielle utgivere vil med rette frykte å bli utsatt for et slikt mottrekk fra universitetene.
Dersom et forlag opplever at forskerne fra flere viktige universiteter på denne måten blir utilgjengelige for å gjøre denne kvalitetssikringsjobben, vil prestisjen for forlagets vitenskapelige tidsskrifter raskt avta. Akademia vil ha skaffet seg et kraftfullt forhandlingskort som kan frata de dyreste forlagene deres markedsmakt, og dermed få prisene ned til noe som nærmer seg reell produksjonskostnad.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
