Debatt ● ann-chatrin l. leonardsen

Spesialsykepleier­utdanningene strider mot sentrale føringer og regelverk

Fagmiljøet anbefaler praksistid for opptak til spesialsykepleier og anerkjennelse av studiet som enhetlig masterløp. Har ikke blitt hørt av politikerne.

I prosessen med å utarbeide nye retningslinjer for spesialsykepleieutdanningene har innspill fra fagpersoner og studenter ikke blitt hensyntatt på sentrale punkter, skriver professor Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Professor ved Høgskolen i Østfold og Universitetet i Sørøst-Norge

Planleggingen av utdanningen til fremtidens spesialsykepleiere har bydd på noen utfordringer. Fagpersoner fra praksisfeltene og undervisningsinstitusjonene har fått nye rammer for arbeidet som strider mot hva de anser som nødvendig kompetanse for fremtiden.

De nye nasjonale retningslinjene for utdanning av anestesi-, barn-, intensiv- og operasjonssykepleiere (RETHOS-3) skal «sikre helse- og velferdstjenestene, samt sektormyndighetene (på ulike nivåer) økt innflytelse på de helse- og sosialfaglige utdanningene».

I tillegg skal retningslinjene «sikre nødvendig styring slik at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling».

Etter min mening er det et stykke igjen før man har oppnådd «innflytelse» og det å få utdanningene til å fremstå som «enhetlige».

«Bestillingen» for disse retningslinjene var at de skulle utformes i tråd med:

  1. tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene
  2. oppdatert og forskningsbasert kunnskap
  3. sentrale politiske føringer og nasjonale reformer
  4. utvikling av utdanningssektoren og helse- og sosialsektoren og
  5. nasjonalt og internasjonalt regelverk

Etter min mening er det et stykke igjen før man har oppnådd «innflytelse» og det å få utdanningene til å fremstå som «enhetlige»

Ann-Chatrin L. Leonardsen, professor ved Høgskolen i Østfold og Universitetet i Sørøst-Norge

Det ble nedsatt programgrupper for respektive utdanninger, bestående av representanter fra utdanningsinstitusjonene og fra sykehusene (både klinikere og ledere), samt studenter. Utkast til retningslinjer ble sendt ut til høringer både i utdanningsinstitusjonene, sykehusene, og andre relevante faginstanser.

Ifølge oppdragsgiverne (Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet) skulle programgruppen arbeide mot enighet innad i gruppen i arbeidet med retningslinjene.

I prosessen har programgruppene fått stramme føringer fra oppdragsgiverne. Dette har medført at innspillene etter både full enighet i programgruppene og full enighet i høringssvar ikke har blitt hensyntatt, når det gjelder to helt sentrale punkter:

  • Krav om klinisk relevant erfaring før opptak til utdanningene (som tidligere var rammeplanfestet til to år) og
  • At dette skal være masterutdanninger (hvor føringene tilsa at retningslinjen skulle åpne for en avbrytningsmulighet etter 90 studiepoeng, men hvor kandidaten likevel får jobbe som spesialsykepleier)


Retningslinjene skal sikre «et nasjonalt likeverdig faglig nivå, slik at kandidatene som uteksamineres har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon».

De er utformet med kompetanseområder, som beskriver oppnådd læringsutbytte knyttet til kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Kompetanseområdene er også i stor grad sammenfallende på tvers av anestesi, barn, intensiv og operasjonssykepleieutdanningene.

Nyeste artikler

Mest lest

Men, siden retningslinjene også gir «rom for lokal tilpasning og utvikling», er det stor variasjon i hvorvidt utdanningsinstitusjonene innlemmer disse kompetanseområdene i sine studieplaner som emner.

Det betyr at man i utgangspunktet må kunne forstå/tolke at for eksempel kompetanseområdet «digital kompetanse og medisinsk utstyr» er dekket i emnet «Praksisstudier i anestesisykepleierens funksjons- og ansvarsområder».

I tillegg betyr det at læringsutbytter på tvers av kompetanseområder spres i flere ulike emner.

Som et eksempel nevner jeg her anestesisykepleierutdanningen- fordi jeg kjenner denne best. Men dette har absolutt overføringsverdi til de andre utdanningene. For anestesisykepleierutdanning får dette konsekvenser for i hvilken grad en nyutdannet anestesisykepleier er i stand til å møte tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene.

De starter utdanningen uten (minimum) de to årene med klinisk relevant erfaring i forkant, noe som medfører at de naturlig nok må fokusere også på å oppnå trygghet i sykepleierrollen- mens de er studenter i spesialsykepleie.

Internasjonale retningslinjer krever for anestesisykepleiere minimum ett års erfaring som sykepleier- fortrinnsvis med akutt syke pasienter.

Det er ikke så mye som skal til. Ansvarlige politikere kan erkjenne feiltrinnet, lytte til det som er konsensus i alle miljøer, og:

  • Forskriftsfeste krav om klinisk erfaring før opptak til utdanningene
  • Fjerne muligheten til å avbryte studiet- og anerkjenne dette som enhetlige masterutdanninger

I tillegg vil jeg anbefale alle utdanningsinstitusjonene å legge opp sine studieplaner/emner i tråd med kompetanseområdene i de nasjonale retningslinjene. Slik vil vi også kunne tillate studentmobilitet både nasjonalt og internasjonalt.

Leonardsen er anestesisykepleier og forsker ved Sykehuset Østfold, medlem i landsstyret Anestesisykepleierne Norsk Sykepleierforbund (NSF) og medlem i fylkesstyret NSF Viken.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

ann-chatrin linqvist leonardsen spesialsykepleierutdanning meninger utdanning kunnskapsdepartementet helseutdanning helse- og omsorgsdepartementet debatt barne- og familiedepartementet arbeids- og sosialdepartementet student sykepleie
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS