Debatt sørensen, mathisen, hasle

Masterunntaket – utdanning av spesialsykepleiere i en særstilling

Hvorfor skal studenter fullføre master når Helse- og omsorgsdepartementet ikke prioriterer det, utdanningsinstitusjonene ikke får midler for det, og Kunnskapsdepartementet ikke legger til rette for det?

Kohortstuen til koronapasienter på intensivavdelingen ved Bærum sykehus. Sykehuset går mot en normalsituasjon etter å ha vært i høy koronaberedskap. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Kohortstuen til koronapasienter på intensivavdelingen ved Bærum sykehus. Sykehuset går mot en normalsituasjon etter å ha vært i høy koronaberedskap. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I disse dager ferdigstilles retningslinjene for ABIOK-utdanningene (anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie) gjennom RETHOS-3 prosessen. Slik retningslinjene er foreslått skal utdanningene være på masternivå, men det er innført to ulike fullføringstrinn. Studentene skal velge om de vil ta en mastergrad med omfang 120 studiepoeng (stp.), eller ta en klinisk kvalifisering tilsvarende 90/60 stp. Denne logikken bryter med gradsstrukturen i høyere utdanning: bachelor, master og ph.d.

Et masterstudium er på nivå 7 i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) fra studiestart og første dag. Det innebærer at studieplanen har masternivået integrert med progresjon gjennom emner fra første semester. Dette står i motsetning til de nåværende forslag til retningslinjer om at masterkompetansen erverves i de 30 siste studiepoengene, masteroppgaven. Vi stiller derfor spørsmål ved det formelle grunnlaget for og de reelle konsekvensene av å innføre og segmentere to utdanningsnivå innenfor nivå 7 i NKR.

Nasjonalt satses det på kompetanse- og kunnskapsutvikling for en bærekraftig omstilling. Regjeringen har høye ambisjoner for kunnskapsbaserte og kloke beslutninger som kan opprettholde velstand og velferd (Langtidsplanen for høyere utdanning og forskning). Ved å innføre to ulike utdanningstrinn kan man tenke seg at dette skaper to ulike grupper kandidater. En gruppe med masterkompetanse som er utdannet til å analysere og kritisk vurdere ny kunnskap og foreta faglige vurderinger i tråd med sitt fordypningsområde, og som viser det ved å hele tiden lete etter og iverksette bedre løsninger for sine pasienter. En annen gruppe vil være utdannet til å, i første rekke, møte tjenestenes nåværende behov.

Vi står overfor store utfordringer i helse og omsorgsektoren, der andelen eldre vokser, langt bedre behandling og oppfølging er mulig, og forventningene i befolkningen øker. Dette vil kreve store endringer i hvordan tjenestene utformes og ytes. I dette bildet utgjør sykepleiere mer enn 40% av de ansatte i sykehus, herav ca. 35% spesialsykepleiere og denne gruppen øker. Spesialsykepleiere skal bære mye av omstillingen og utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det viktig å investere riktig i utdanning av spesialsykepleiere innen ABIOK.

I Perspektivmelding 2021 og langsiktig strategi nr. 3 «en effektiv og fremtidsrettet sektor» fremheves at offentlige tjenester må utvikle seg i takt med endringer i samfunnet, og at det er store behov for innovasjon og omstilling. Regjeringen forventer at prioriteringene ved videreutvikling av det offentlige tilbudet må være tydelige og kunnskapsbaserte. Gjennom en masterutdanning utvikler studentene evne til å se etter områder som trenger utvikling, og har kunnskaper til å utforske og utvikle dette området basert på det nyeste av forskningsbasert kunnskap. Det kreves digital kompetanse for å utnytte mulighetene innen ny teknologi, og kildekritikk og kritisk tekning er nødvendig for å orientere seg i et stadig mer komplekst informasjonslandskap.

Det finnes eksempler på gode overganger til masterløp til nytte for arbeidslivet. Lærerutdanningen, blant annet gjennom Senter for fremragende utdanning, Proted, har funnet hensiktsmessige løsninger i overgangen til 5-årige lærerutdanningsløp. Et av grepene er utviklingen av partnerskap med «universitetsskoler» og å sikre koherens og progresjon for å utvikle forskningsbaserte, studentaktive og profesjonsrelevante arbeidsmåter fra dag 1. Det avsluttes med en masteroppgave som kan kobles tett til arbeidslivets behov for kunnskapsutvikling og nye løsninger.

Det finnes også gode eksempler innenfor sykepleie. LDH og Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus har samarbeidet om utvikling og gjennomføring av et nytt utdanningsløp i masterprogram for intensivsykepleie: Sykepleier i Spesialutdanning (SISU)-prosjektet (Trainee 2.0). I studieforløpet vektlegges progresjon i klinisk kompetanse og deltakelse i avdelingenes kliniske arbeid fra første stund. Det er opp til arbeidsgiver å innstille på ansettelsesforhold og lønn underveis, og studentene har under dagens nasjonale retningslinje innfridd rammeplanens krav ved fullførte 90 stp. Dette er et masterløp fra dag 1, og det gis ikke vitnemål før etter bestått 120 stp. og gradsgivende emne. Derfor er det heller ikke relevant å beskrive utdanningen som "avsluttet" etter 90 stp., da studiet er fullintegrert med emner og praksis på masternivå fra første stund. Det er altså ikke en isolert bolk med "masterkompetanse" som er koblet på en frittstående videreutdanning.

Det å avstå fra masterutdanninger får også konsekvenser for både utdannings- og forskningsmiljøene. Nasjonalt er det sparsomt med kompetente på førstenivå og professor/dosentnivå innen disse spesialiseringene. For å utvikle et sterkt rekrutteringsgrunnlag til karriereløp i akademia må man ha masterutdanninger. Uten tilstrekkelig rekruttering på masternivået vil det være svært vanskelig å skape et volum av forskning som svarer til kunnskapsbehovet. Man risikerer et ambisjonsgap mellom helseforetakenes pasientbehandling og virksomheten innen utdanning og FoU, og setter det likeverdige samarbeidet mellom sektorene under press.

I tillegg er det også slik at finansieringsordningene for UH-institusjonene ikke stimulerer til utdanning på masternivå. ABIOK-finansieringen fra KD følger grunnprinsippet med rammetilskudd samt resultatbasert uttelling (stp. + kandidatindikator). Kandidatindikatoren ble innført for å styrke gjennomføring og gradsoppnåelse. Det særegne, og fra UH-perspektivet paradoksale, er at kandidatindikatoren innen ABIO-utdanningene nå utløses etter en rammeplan på 90 stp. og ikke ved oppnådd mastergrad.

Universitets- og høgskolesektoren mister det økonomiske insentivet til fullføring av 120 stp., og blir i tillegg økonomisk tilgodesett ved 75 prosent gjennomføring. Vi stiller spørsmål til om dette bør endres slik at kandidatindikator flyttes til gjennomført mastergrad. For å sikre det økonomiske grunnlag for UH-sektoren foreslår vi en overgangsordning for å opprettholde en resultatnøytral modell f.eks. ved å endre finansieringskategori fra D til C samt flytte kandidatindikator til 120 stp.

1,5-årige utdanninger på siden av gradsnivå er i strid med Bolognaprosessen og bryter med mastergradsforskriften. Det er i utakt med regjeringens ambisjoner og befolkningens forventninger til et bærekraftig og godt helsetilbud. Kunnskapsutvikling og gjennomgående 2-årige masterløp med helsetjenestene som partnere er den absolutt beste måten å møte utfordringene på.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-
Powered by Labrador CMS