Debatt ● sju medlemmer i Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk
Spenninger, nyanser og mangfold i universitets- og høgskolepedagogikk
Det er nok mange UH-pedagogiske miljøer som ikke kjenner igjen seg at «de har nå fått en stadig større definisjonsmakt», som Torjussen skriver.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi vil takke Lars Petter Storm Torjussen for å ta opp og invitere til diskusjonen omkring universitets- og høgskolepedagogikk.
Som styret for Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk er vi helt enig i at en informert diskusjon om undervisning i høyere utdanning trengs i en tid der fokuset på pedagogisk og didaktisk kompetanseheving og utdanningskvalitet har økt i sektoren.
Gjennom en ny forskrift ble det stilt nye krav til pedagogisk basiskompetanse som skal vurderes av sakkyndige komitéer som grunnlag for ansettelse og opprykk, sammen med søkernes forskningskompetanse på universiteter og høgskoler fra september 2019.
Dette kom like etter stortingsmeldingen om kultur for kvalitet i høyere utdanning, der myndighetene kom med tydelige forventninger til sektoren om blant annet å satse på aktiv læring og digitalisering.
Et forhold vi opplever som sentralt i diskusjonen Torjussen spiller opp til, er spenningen mellom universitets- og høgskolepedagogikk (UH-pedagogikk) som forskningsfelt, og akademisk utvikling (academic development/educational development), samt det store mangfold på dette område i Norge.
Som styret for et nasjonalt nettverk for UH-pedagogikk, ser vi at det er store forskjeller i hvordan universiteter og høgskoler har organisert denne delen av virksomheten, med tanke på plassering i organisasjonskart, type stillinger osv.
Det er en klar og nær sammenheng mellom universitetspedagogikk som forskningsfelt og akademisk utvikling, men de har noe forskjellige mål. Mens universitetspedagogikk som forskningsfelt først og fremst har som mål å empirisk belyse og teoretisere høyere utdanning, har akademisk utvikling ofte et direkte ønske og mål om å forbedre undervisning og læring i høyere utdanning i tett samarbeid med undervisere.
Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen at det ikke er «én eneste universitetspedagog som har studert universitetshistorie» eller som ikke har lest for eksempel Humboldt, Habermas, Næss eller Skjervheim.
Innleggsforfatterne
Akademisk utvikling bygger på universitetspedagogisk forskning og operasjonaliserer den i en konkret kontekst med fokus på studenter og undervisere.
I tillegg har vi i økende grad det som omtales som Scholarship of Teaching and Learning (SoTL) der ansatte som underviser i sine fagmiljøer har en utforskende tilnærming til egen undervisning.
SoTL kan ses i relasjon til fagdidaktikk og discipline-based educational research, som er sterkt forankret i det konkrete fagfeltet, f.eks. ingeniørdidaktikk.
Alle universiteter og høgskoler i Norge plasserer seg ulikt i dette spenningsfeltet mellom UH-pedagogikk, akademisk utvikling og SoTL, og involverer miljøene på forskjellige måter i beslutninger og strategiske prosesser.
Det er nok mange UH-pedagogiske miljøer som ikke kjenner igjen seg at «de har nå fått en stadig større definisjonsmakt», som Torjussen skriver. Videre er det mange UH-pedagoger som er sterkt kritisk til diskursen rundt studentaktiv læring og digitalisering eller mer generelt kommersialisering og kommodifisering av læring.
Et aspekt som har vært og er sentralt i dette mangfoldet er viktigheten av forskningsbaserte tilbud på lik linje med all annen høyere utdanning i Norge. Med tanke på forskningsfeltet har Torjussen et poeng når han skriver at, «feltet er monomant anglosaksisk orientert», selv om vi vil nyansere dette med å peke på en tysk innflytelse i form av fagdidaktikk og dannelse.
Vi vil også påstå at forholdet mellom UH-pedagogikk og fagdidaktikk er et veldig interessant område som gjerne kan utforskes mer. Mer generelt er vi helt enig at UH-pedagogikk trenger en satsing på forskning som er kontekstualisert i Norge.
Derimot kjenner vi oss ikke igjen i beskrivelsen at det ikke er «én eneste universitetspedagog som har studert universitetshistorie» eller som ikke har lest for eksempel Humboldt, Habermas, Næss eller Skjervheim.
I det norske tidsskriftet Uniped finnes innslag av de fleste av tenkerne Torjussen nevner i sin kronikk. Leser en seg opp på UH-pedagogikkens nyeste forskningslitteratur, vil en se at det er flere i Norge som anvender for eksempel Humboldt, Habermas, Gadamer, Arendt og Freire i diskusjoner rundt rollen til universitetet og høgskolen.
Vi vil påstå at denne type tenkning informerer de fleste UH-pedagogers samhandling med sine kollegaer rundt om i Norge, og legges til grunn for en dannet, respektfull og kvalifisert akademisk diskusjon som vi gjerne tar del i.
Et nylig avsluttet større NFR-prosjekt om dannelse i høyere utdanning fra et universitetspedagogisk perspektiv har blant annet ledet til antologien Leading Higher Education As and For Public Good (red. Solbrekke og Sugrue, 2020).
I tillegg har vi drøftet spørsmålet om hva universitet og høgskoler skal være ved forrige årsmøtet, samt tematisert det i det nasjonale utviklingsprogram for UH-pedagoger.
I likhet med Lars Petter Storm Torjussen ønsker vi en bredere og kvalifisert diskusjon rundt UH-pedagogikk i norsk kontekst og håper at dette bidraget kan belyse noe av kompleksiteten, nyansene og spenningene i temaet.
Innlegget er signert av følgende sju medlemmer i Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk:
- Patric Wallin, Styreleder
- Inger Carin Erikson, Nesteleder
- Dag Husebø, Styremedlem
- Leila Ferguson, Styremedlem
- Robert Isaksen, Styremedlem
- Anna Mavroudi, Styremedlem
- Odd Rune Stalheim, Styremedlem
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
