Debatt ● lars petter storm torjussen
Er vi alle universitetspedagoger nå?
Idé- og teorigrunnlaget innen universitetspedagogikk reflekterer ikke godt nok over universitetets egenart og unike samfunnsmandat, mener førsteamanuensis Lars Petter Storm Torjussen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen
Det har vært en økt satsing på undervisning og undervisningskvalitet de siste år innen høyere utdanning, hvor universitetspedagogikk har gått fra å være et lite miljø for spesielt interesserte til å få en betydelig makt over hva som gjelder for god undervisning .
Da stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning kom i 2017, ble det et krav om pedagogisk kompetanse ved ansettelse og opprykk i sektoren.
Jeg har til nå ikke møtt én eneste universitetspedagog som har studert universitetshistorie eller lest Wilhelm von Humboldt, John Henry Newman, Thomas Huxley, Hermann von Helmholtz eller Jürgen Habermas (...)
Lars Petter Storm Torjussen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen
Den samme stortingsmeldingen har gitt oss ulike meritteringsordninger for fremragende undervisere, og vi har også sett fremveksten av ulike sentra for fremragende utdanning (SFU). Dette er godt nytt.
Det har altfor lenge vært slik innen høyere utdanning at forskning har vært hovedaktiviteten, mens undervisning har blitt regnet som venstrehåndsarbeid: Man har tatt på seg undervisningsplikt og lengtet mot forskningsfri.
Dette har imidlertid gitt endrede betingelser for universitetspedagogikk. Det som lenge har vært et lite miljø opptatt av undervisning i høyere utdanning har nå fått en stadig større definisjonsmakt.
Det kan virke som om vi alle på sett og vis er universitetspedagoger nå, enten vi vil det eller ikke. Det har dannet seg et idégrunnlag om god undervisning som nå har ganske mye makt og som påvirker forholdet ansatte i sektoren har til egen undervisning.
Selv om «universitetspedagogikk» langt ifra er et homogent felt, er det likevel noen felles oppfatninger som råder: Disse er at undervisningen skal være «studentaktiv» og at digitalisering er bra, mens «passive» undervisningsformer som forelesning og vurderingsformer som skoleeksamen er håpløst avleggs.
Feltet er monomant anglosaksisk orientert og er blant annet i stor grad forankret i feltet Scholarship of teaching and learning (SOTL). Engelske synonymer for universitetspedagogikk er blant annet staff development, academic development og educational development.
Jeg har til nå ikke møtt én eneste universitetspedagog som har studert universitetshistorie eller lest Wilhelm von Humboldt, John Henry Newman, Thomas Huxley, Hermann von Helmholtz eller Jürgen Habermas, for å nevne noen – eller Arne Næss eller Hans Skjervheim for den saks skyld.
Med andre ord: Ingen som forholder seg til denne idétradisjon som lenge på grunnleggende vis har reflektert over universitetets egenart.
Jeg er bekymret for at det er i ferd med å oppstå et smalt syn på hva som er god undervisning i høyere utdanning som både er uklart forankret i de ansattes respektive fagbakgrunner og som har en uklar oppfatning av institusjonene de er aktive i.
Dette kan igjen føre til at man får et ureflektert forhold til hvilke normative og politisk-ideologiske føringer som ligger til grunn for disse endringene som har kommet i høyere utdanning, ettersom universitetspedagogikk er et felt tungt involvert i implementeringen av politiske føringer fra Kunnskapsdepartementet.
Teori er aldri nøytral. Man kan ikke importere teorier enten fra en skolekontekst, fra veilednings- eller konsulenttjenester eller fra amerikanske colleges og friksjonsløst la dem få anvendelse innen norsk høyere utdanning, uten at logikken fra teorienes herkomst følger med.
La oss ta et eksempel: Hva er den beste måten å motivere studenter på? Dette er et empirisk og forskbart spørsmål. Er det en professors oppgave å motivere studenter? Dette er et normativt og/eller et politisk-ideologisk spørsmål man ikke kan forske seg frem til.
Å bruke motivasjonsteori på et universitet er derfor ikke bare et uskyldig teorivalg; det bærer med seg en (bevisst eller ubevisst) oppfatning av hva et universitet i det hele tatt er.
Jeg har registrert at det har vært debatt blant annet om meritteringsordninger og om undervisnings- og vurderingsformer som isolerte saker. Men siden vi alle nå til en viss grad skal være universitetspedagoger etterlyser jeg en mer prinsipiell og grunnleggende debatt rundt følgende tre spørsmål:
1) Hva innebærer det at visse miljø innenfor universiteter og høyskoler har fått mer eller mindre patent på teorier om hva som er god undervisning for hele sektoren?
2) På hvilken måte bør et idé- og teorigrunnlag om god undervisning innen høyere utdanning reflektere over hva som er universiteters og høyskolers egenart og unike samfunnsmandat?
3) For et felt som er tungt involvert i implementeringen av politiske føringer fra Kunnskapsdepartementet: Hvilket forhold skal man ha til det politiske system?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Litt mer «Pørni-effekt», takk
Ønsker markedsorientert forskning — nå overtar Ungarn formannskapet i EU
Kronprins Haakon hedret deltakerne i finalerunden
Anette (19) vil bli lærer. Se søkertallene til lærerutdanningene landet rundt
Slipp den erfaringsbaserte MBAen løs
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven