En musikkutdanning for dagens musikkliv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ingfrid Breie Nyhus

Pianist og forsker

Musikklivets tall

I kunstnermeldingen fra 2013 ble det telt et anslag på rundt 5000 utøvende musikere i Norge, som arbeidet aktivt med musikk og hadde høyere musikkutdanning (se kommentar til tallene i faktaboks).

Cirka 1000 av disse personene hadde fast stilling som musiker. Det vil si at omtrent 4000 arbeidende musikere med høyere musikkutdanning var frilansere eller selvstendig næringsdrivende, enten på fulltid eller i kombinasjon med annet arbeid.

Hvert år sendes i overkant av 50 unge mennesker ut fra Norges musikkhøgskole (NMH) med en ferdig bachelorutdanning innen utøvende musikk. I tillegg utdannes det utøvende musikere fra flere andre studiesteder i landet - hvert år rundt 250 bachelorkandidater nasjonalt.

les også

Full gjennomtrekk for kunsten?

Hvis et arbeidsliv er ca. 40 arbeidsår langt, vil dette gi et tenkt tall på rundt 10000 (250 eksamenskandidater x 40 kull) utdannede, potensielt arbeidsaktive musikere i Norge til enhver tid.

Tallene kan tyde på at det i gjennomsnitt er kun ca. 50 prosent av de utdannede utøverne som vil arbeide med det de er utdannet til – utøvende praksis – og ca. 50 prosent vil arbeide med noe annet.

Bare ca. 10 prosent av disse 10000 utdannede utøverne vil få fast stilling som musiker, i de i underkant av 1000 stillingene som finnes. Stillingene er først og fremst orkester- og korps-jobber, og i tillegg finnes noen stillinger i operakor, som distriktsmusiker, som akkompagnatør/repetitør, m.m.

Et tenkt årskull

Røyseng/Stavrum/Vinge foreslår i sin nye bok Musikerne, bransjen og samfunnet, å bruke tre begreper for å dele inn hvordan norske musikere arbeider; som fast ansatt, bidragsyter og prosjektmaker. Flertallet av alle landets aktive, utdannede musikere vil arbeide med egen musikervirksomhet, i en kombinasjon av prosjektmaker- og bidragsyter-situasjoner.

Det tilsier at hele denne største gruppen bør rustes med utdanning rettet mot et prosjektmaker-arbeidsliv, mot individuelt formede musikerskap.

Hvis vi tenker oss et kull på 50 studenter som utdannes fra utøvende studier ved NMH i et tenkt år, ser det da slik ut: 5 av dem vil få fast jobb som musiker, 20 av dem vil drive eget musikerskap enten på heltid eller deltid. Resten, 25 stykker, vil bevege seg til andre jobber innen kulturlivet og innen andre felt.

De 20 som kommer til å drive eget musikerskap, vil spre seg bredt over mange ulike musikalske arbeider i feltet. De som kommer fra klassisk/kunstmusikalsk tradisjon, vil jobbe som orkestervikar, i samtidsmusikkensembler, tidligmusikkensembler, egen drift av grupper innen samtidsmusikk, tidligmusikk og kammermusikk, bidra i studiojobber, populærmusikk og filmmusikk, eller gjøre soloarbeider.

Veldig få vil gjøre kun én av disse, de fleste vil gjøre kombinasjoner. De som har studert improvisasjon/jazz/rytmisk vil arbeide som bidragsyter eller prosjektmaker i ensembler og ulike band-sammensetninger, studiojobber, noen vil gjøre mye soloarbeid eller drive eget band, noen vil jobbe mer komponerende og innenfor musikkproduksjon; mange vil gjøre en blanding av disse.

Det improviserende håndverket kan brukes i et bredt spekter mellom populærmusikalske uttrykk og kunstmusikalske uttrykk. Fra folkemusikk vil mange jobbe med tradisjonsmusikk solo og i grupper, mange vil jobbe med band og ensembler, ofte kryssende mot andre sjangre, de vil jobbe med arrangering og komponering for ulike besetninger, og med diverse formidlingsarbeid.

For alle tre gruppene er initiering og drift av barnekonsertprosjekter aktuelt, egen drift og bidrag i prosjekter og samarbeider som kombinerer sjangre, og samarbeider som kombinerer ulike kunstfelt. De aller fleste, fra alle tre gruppene, kommer også til å drive med noe form for undervisning ved siden av sin utøvervirksomhet, i stor eller liten grad.

Kunstnerisk mangfold

Som prosjektmaker må man søke støtte og finansiering til sine musikalske arbeider, og stort sett er det da de statlige støtteordningene som er viktige. Disse fordeler seg ganske jevnt over sjangre, for å sikre et kunstnerisk mangfold i musikklivet.

Kulturrådet vektlegger kunstnerisk sterke prosjekter, de som bidrar med noe nyskapende, eller med bevaring av folkemusikalske tradisjoner, de som bidrar innen det samtidsmusikalske feltet, eller som retter seg spesielt mot barn og unge.

Andre musikkfond, kunstnerstipender og arrangørstøtte er også noenlunde jevnt fordelt. Konserthonorarer er såpass lave i alle felt (bortsett fra i noen roller i opera- og orkesterinstitusjonene, slik som dirigenter - og i toppsjiktet av den kommersielle musikken) at det er ikke lett å leve av ene og alene.

Inntjening fra innspillinger er nesten lik null, også om du har relativt høye strømmetall. For mange er Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken interessant inntjeningsmulighet - også her velges det ut et mangfold av tradisjoner.

Det er altså ingen sjangre som får en klart større andel enn andre i det frie feltet. Det pågår et stadig arbeid med å se på og korrigere ordningene, og et hovedprinsipp i Norge er god spredning.

Kulturrådet har blant annet stadige diskusjoner om mangfold og fordelinger i musikklivet. Men siden de store klassiske institusjonene får en stor del av kaka fra kulturbudsjettet, er det oftere at ordninger for det frie feltet heller prioriterer folkemusikalske og nyskapende praksiser enn prosjekter med klassisk-romantisk repertoar.

Fleksibilitet

Ved NMHs studieretning Improvisasjon og jazz (IJ), har man bygget opp en undervisningstradisjon der sjangerfrie improvisatoriske metoder læres for å finne en retning, estetikk og inspirasjoner for eget musikerskap, som det er åpent for at kan gå i mange stilretninger.

Folkemusikkstudiet ved NMH er et enda yngre studium, og hva det vil si å være folkemusiker i Norge har vært i stor utvikling gjennom årene studiet har eksistert. Her står tradisjonsforankringen sterkt i dag, samtidig som studentene blir utfordret til å møte andre estetiske sammenhenger, og til å lete seg fram til hva deres musikeridentitet kan være og innebære.

Dette er med andre ord to studieretninger som er lagt opp til å inneha en fleksibilitet for utvikling av individuelle musikerskap.

Det klassiske studiet ved NMH har ennå ikke like god fleksibilitet for å møte ulike musikerskap. Her har CEMPE (NMHs Senter for fremragende utdanning i musikkutøving) møtt flest frustrerte studenter i løpet av de siste årene, i forskningsprosjekter, seminarer, samtaler og debatter.

Det er et veldig fokus på orkestermusikerrolle og klassisk-romantisk repertoar ved NMH. Det er viktig for mange. Men det finnes også mange som har det klassiske håndverket som sitt utgangspunkt, som ønsker å lete i andre måter å være musiker på, lete i tidligmusikalske praksiser, i samtidsmusikk, ha med seg større kunnskap om improvisasjon eller komposisjon, kunnskap om musikkproduksjon og elektronikk, osv.

Det vil si - studenter som ønsker å forberede seg nettopp på en «prosjektmaker»-tilværelse som musiker, og som er i linje med det profesjonelle, brede kunstmusikalske feltet.

Kunstmusikalsk bredde

Man hører gjentagende historier om studenter som ville spille egne komposisjoner, improvisasjoner eller nyere musikk underveis i studiet eller på eksamen, men som møtte motbør eller ikke fikk lov av hovedinstrumentlæreren. Historiene er mange, og ikke sjelden ytrer studenter at dette er en veldig vanskelig situasjon å stå i.

Mange studenter tør knapt nevne for hovedinstrumentlæreren at de er interessert i komposisjon, improvisasjon, samtidsmusikk, folkemusikk, jazzuttrykk, populæruttrykk, lekne ideer, kunstneriske ideer, tverrfaglige ideer.

De snakker om hva de «egentlig» tenker de skal gjøre når de er ferdige med å studere, mens i studiet er det prøvespillrepertoaret eller den samme verkskanonen som alle skal gjennom.

Mange ønsker seg nettopp inn i denne klassisk-romantiske kanonen. Det er flott, for vi trenger slike klassiske tradisjonsutøvere! Men dette må være ett mulig valg, som står side om side med andre kunstmusikalske, samtidsmusikalske og sjangerkombinerende retninger, slik de har eksistert i lang tid i musikklivet. Det trengs en solid oppdatering mot et større kunstmusikalsk bilde i utdanningen.

Vegger som fanger

De klassiske utøverne som ikke skal jobbe 100 prosent i orkester eller annen fast stilling, vil trenge bredere musikalsk erfaring i løpet av studietiden. Arbeidslivet deres vil handle om å skape prosjekter og sammenhenger selv. De trenger musikerskaps-kunnskap slik som veiledning i å navigere i musikalske valg og egen musikeridentitet.

I det tenkte kullet vårt var det 20 studenter som ville komme til å drive egen musikervirksomhet. Musikklivets ordninger og mekanismer viser at man bør tenke en jevn balanse i studentgruppen mellom hovedtradisjonsgruppene, og i broer mellom disse.

I vårt kull vil det bety 6-7 studenter i hver av de tre; kunstmusikk/klassisk, improvisasjon/rytmisk, og folkemusikk, med bredde i og overkrysninger fra hver retning. Og i tillegg har vi de 5 som får fast jobb, som stort sett vil komme fra klassisk håndverksbakgrunn.

Ved NMH i dag tas så mye som 75 prosent av utøverstudentene inn på klassisk studieretning (37 studenter i et kull på 50). Innen denne studieretningen vet de fleste av lærerne at mange av studentene ikke vil komme til å klare å nå lærernes suksesskriterier.

Man snakker lavt om at det er en bevisst ofring av disse, for å kunne vinne fram noen få «enere», som enten får den orkesterjobben, eller som får en klassisk-romantisk solistkarriere. Det er klassiske lærere ved NMH som åpenhjertig tar opp dette i diskusjoner; det er utfordrende å skulle undervise studenter, som du vet ikke vil kunne få den orkesterjobben som det siktes mot.

Komposisjonsprofessor emeritus Olav Anton Thommesen liker å røske borti NMHs selvtillit ved å gjenta følgende spørsmål; har det noen gang blitt utdannet en klassisk musiker fra NMH som har klart å få en internasjonal solistkarriere? Vel, det kan sikkert diskuteres.

Men denne ideen om en klassisk-romantisk solistkarriere som et udiskutabelt høyeste mål, mener jeg må justeres til et større mangfold av suksesskriterier for et musikerliv.

Ingen hovedtrasé

Ved norske utdanningsinstitusjoner utdanner man innen musikalske tradisjoner som har aner fra både New Orleans og Wien, og lokale folkemusikalske tradisjoner fra rundt omkring i Norge. I det globale musikkliv er det rom for høykvalitetsmusikk fra alle disse tradisjonene og mer til.

En gang i tiden snakket man om at noe musikkultur var høyerestående enn noe annet, og man skapte hierarkiske ideer. De velstående i Europa snakket opp komposisjonene som hørte til ballsalene, og snakket ned bøndene og deres musikk - uten å ha kunnskap om hvor rik og kompleks mye folkemusikk er.

Tiden er over for å trekke slike enkle slutninger. De siste tiårene har vi også blitt mer observant på talemåter. Det vil løftes på brynene om noen sier «komponist» og «kvinnelig komponist» – på samme måte som vi ikke sier «menneske» og «kvinnelig menneske» lenger.

I NMHs plandokumenter står listet en lang rekke instrumenter; fra obo til sang til cello. Deretter kommer jazzpiano, jazzslagverk, jazzsang. Vent nå litt – hva var da de første instrumentene? Hvorfor ikke klassiskobo og klassiskcello? Hvorfor piano og jazzpiano, og ikke klassiskpiano og piano? Legg til at noen av de som studerer improvisasjon heller ikke er særlig interessert i jazz.

Det er utdatert med slike formuleringer og inndelinger. Vi har alle våre estetiske ståsted og preferanser. Men alle musikalske praksiser tilfører viktige stemmer i den store veven som er musikk. Da må det også innses at ingen tradisjon er noen hovedtradisjon.

En fleksibel musikerskapsutdanning

Musikklivet er en sammensatt vev av likeverdige tradisjoner og praksiser; slik bør det også være ved NMH og i norsk musikkutdanning. Det bør tilbys fleksible, individualiserte studieløp for den store andelen som skal ut i egne musikerskap - innen klassisk/kunstmusikk, improvisasjon/rytmisk og folkemusikk.

En oppåpning av veggene mellom disse tre tradisjonsgrunnlagene, kan gi en struktur bedre tilpasset dagens situasjon. Stikkord for endringsprosessene vi står overfor: Arbeidslivsrelevans. Bredde i kunstmusikk. Mangfold. Interaksjon. Skapende kunnskap. Individuelle musikerskap.

(Innlegget er en forkortet versjon av kronikk først publisert på nmh.no)

Les også:

Norges musikkhøgskole

Musikkhøgskolen hopper høyt på ny rangering

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside