Debatt ● finn ørstavik
Smultringuniversiteter
De nye universitetene skal ikke være som sukkerstrødde berlinerboller med saftige kjerner av fagkunnskap. De skal være som smultringer: Smakfulle randsoner av problemløsende samarbeid rundt gapende faglige tomrom.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Reformer i høyere utdanning og forskning har som uttalt mål å forbedre kvaliteten, øke forskningsinnsatsen, forbedre studentenes resultater, og å øke andelen av øremerket og privat finansiering i sektoren. Trass i tverrpolitisk oppslutning om mange av målene er det ingen tvil om at reformene passer godt sammen med nyliberalistisk ideologi og markedstenkning.
Universitetene skal bli mer effektive ved å konkurrere om å være best til å skape utviklingskoalisjoner sammen med privat næringsliv og virksomheter i offentlig sektor. De skal bli «fremragende gjennom partnerskap». I tråd med dette organiseres de nye universitetene som konserner. Den strategiske ledelsen etablerer tydelige kommandolinjer ned i organisasjonen og prioriterer ned selvstendig, disiplinfaglig utvikling.
Kritikere av reformene hevder at ledelsen for de nye universitetene snakker ned grunnforskning og ignorerer at all vitenskap må være fri for at forskningen skal forbli produktiv. Uavhengighet er ikke bare en forutsetning for utvikling av objektiv og sann kunnskap, men også en betingelse for at vitenskapen skal fortsette å gi banebrytende innovasjon og økonomisk vekst, hevdes det.
På sin side hevder de reformivrige at skillet mellom (skitten) anvendt forskning og (ren) grunnforskning burde kastes på historiens skraphaug. Vitenskap må ikke være frakoblet samfunnet for å være sannhetssøkende og produktiv, og for å bidra til faglig fremgang.
Pådriverne for reform skiller mellom tradisjonell disiplinvitenskap, og en ny, tverrfaglig og innovativ vitenskap som på flere vis er overlegen den gamle måten å drive vitenskap på. De nye universitetene skal drive kreativ, problemløsende kunnskapsutvikling i samfunnet.
Dette er idéer som åpenbart inspirerer utviklingen av smultringuniversiteter uten disiplinære kjernemiljøer. Endringene blir imidlertid også hjulpet frem av håpefulle visjoner om entreprenørielle universiteter. Der etablerte universiteter er for lite konkurranseorienterte, for byråkratisk stivbeinte og for lite endringsvillige, skal de nye universitetene bli handlekraftige konserner der sterk styring og linjeledelse håndterer strategiske utfordringer i dynamiske omgivelser.
Ved å avskaffe stivbeinte universitetsdemokratiske løsninger skal de nye universitetene få en tydelig faglig profil gjennom aktivt samarbeid med andre aktører om innovative prosjekter. De reformerte universitetene skal være entreprenører som kombinerer egne ressurser med ressurser i omgivelsene på nye og kreative måter, for slik å skape utvikling og vekst i omgivelsene og hos seg selv. (Jfr. planene om en ny Oslo Science City.)
Universitetene skal ikke minst være i stand til å hente ut friske penger til forskning fra privat sektor. Slik kan universitetene også avlaste statlige budsjetter, uten å måtte oppgi egne vekstambisjoner.
Det er ikke tilfeldig at Burton Clark i sin utlegning av visjonen om det entreprenørielle universitetet skrev om utvikling av profesjonalisert linjeledelse først og styrking av fagmiljøene aller sist. Avdemokratisering ser han ikke på som noe problem, bare som sunn avbyråkratisering.
Tanken om at smultringuniversiteter er framtida, bygger på en naiv overbevisning om at forskningsresultater vil tjene alle involverte sine interesser bare de er av høy nok kvalitet.
Finn Ørstavik, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge (Handelshøyskolen)
Heller ikke tap av akademisk frihet blant fagansatte (som blir omskapt til kunnskapsarbeidere innenfor en hierarkisk organisasjon) er et problem for ham. For selv om enkeltforskere nok blir mindre frie, så blir institusjonene og deres administrative ledelser mer autonome enn noen gang.
Fagmiljøene skal bli stimulert og inspirert av sine «krevende kunder», som jo også er kilder til ny finansiering. Eksterne interessers involvering i forskning ses som demokratisering, ikke minst fordi partnerne som er involvert i forskning også er med på å vurdere kvaliteten på resultater som nås.
Dette er kjernen i den nye tverrfaglige, praksis-nære kunnskapen, der filtrering av resultater ut fra private, politiske, militære og kommersielle interesser ses som noe positivt. Flinke forskere og ledende næringslivsfolk skal sammen utvikle løsninger som er både kommersielt og faglig brukbare.
I dette visjonære bildet er de disiplinorienterte fagmiljøene bare kostbare distraksjoner, som ikke bidrar til å realisere den strategiske ledelsens ambisjoner. De vil også være rene blindveier for studentene. Derfor må de disiplinære fagmiljøene kanselleres.
Professorene som protesterer mot disse tenkemåtene, sliter med å formulere en slagkraftig kritikk. Deres argumenter er velkjente og henger fast i idéen om at vitenskap foregår utenfor samfunnet, og at normative krav om upartiskhet og objektivitet betyr alt, mens krav om anvendbarhet i praktisk, samfunnsrelevant problemløsning betyr lite eller ingenting.
Klassiske vitenskapelige normer er fortsatt avgjørende viktige, men en mer slagkraftig kritikk av reformene må favne bredere. Vitenskapelig og teknologisk kunnskap utvikles i realiteten innenfor og ikke utenfor samfunnet.
Det er viktig å merke seg Hannah Arendt og Jacques Ellul sine gode begrunnelser for at vitenskap og teknologi er for viktige til å overlates til fagfolk alene. Kritisk refleksjon om den vitenskapelige og teknologiske utviklingens mål og resultater er helt nødvendig både i og mellom fagmiljøer, og i en bredere offentlighet.
Dagens reformer peker i feil retning, for det er ikke kritisk refleksjon som skal fremmes i innovasjonsprosjektene som universitetene skal leve av. Derimot er det positiv, praktisk nyttig og mest mulig kommersielt relevant kunnskap som skal være produktet, mens konsentrasjon om faglige kjerneområder blir uglesett.
Dette går selvsagt ut over de disiplinmiljøene, som forvalter fagområder som har hatt tid til å modnes og som slik har fått en faglig egenart uavhengig av kommersielle muligheter, politiske prioriteringer og flyktige faglige moteretninger.
I stedet for å bli betraktet som hår i en nykokt akademisk-industriell-politisk suppe, burde disiplinfagene behandles som det de faktisk er: strategiske ressurser med avgjørende betydning for universitetenes fremtid.
Disiplinfaglige miljøer har en viktig rolle å spille både i undervisning og forskning. De spiller også en avgjørende rolle som «faglige hjem» der kritiske perspektiver kan få utvikle seg. De gjør det mulig for fagfolk å arbeide «motstrøms», og ikke bare «medstrøms».
Erkjennelsen av at vitenskapelig virksomhet foregår i samfunnet og ikke utenfor, gjør behovet for sterke disiplinfaglige miljøer bare enda mer presserende. Tanken om at smultringuniversiteter er framtida, bygger på en naiv overbevisning om at forskningsresultater vil tjene alle involverte sine interesser bare de er av høy nok kvalitet.
Sterke, selvstendige fagmiljøer kan bearbeide upopulære temaer forskningsmessig og publisere resultater som samarbeidspartnere kan oppfatte som lite konstruktive. Men de vil også være hardføre nok til å tåle kritikk som går motsatt vei.
Både muligheten til å kritisere og evnen til å ta imot kritikk er avgjørende for at miljøene – og dermed også universitetene – skal kunne levere på sitt samfunnsoppdrag over tid.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
KI-generert lærebok skaper bølger. — Helt absurd