Skole og lærerutdanning: Hva må gjøres?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hvorfor faller søkertallene til lærerutdanningen så dramatisk? Vi tror mye handler om hvordan yrket blir oppfattet i samfunnet. Vår tese er at ungdommen har gjennomskuet den politiske dobbeltmoralen og den kaotiske framstillingen av hva det vil si å være lærer.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Ledelsen ved OsloMet har tidligere kommet med tre råd til politikerne. Her vil vi presisere noen konkrete tiltak for å forbedre den statlige styringen av skolen.

Det er i utgangspunktet rart at ikke flere søker om å bli lærere. I læreryrket får du jobbe tett med mennesker, det er meningsfullt og du får oppleve barns utvikling og mestring. Mange mener det er det viktigste yrket. Lærere har betydning for fremtidens samfunn og for lokalsamfunnet skolen er en del av. Det er et trygt yrkesvalg, og fulle arbeidsuker gjennom skoleåret gir nesten to måneders sammenhengende avspasering kombinert med ferie hver sommer. Likevel synker søkertallene.

Myndighetene har tatt et konkret grep for å styrke kvalitet og status med masteroppgraderingen av læreryrket. Problemet er at økningen i antall år med studier, selv om grunnskolelærerne nå får lektorlønn, ikke har gitt en proporsjonal økning i lønn sammenlignet med andre 5-årige utdanninger. Det er mange som har påpekt dette, men ingen gjør noe med det. Vi tror løsningen er en enhetlig og myndig arbeidsgiver. I dag styrer både KS, Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. At lærerne dermed må forholde seg til et «trehodet troll» er uholdbart. De trenger en ledelse de kan samarbeide med, og som har myndighet til å ta bestemmelser til skolens beste.

Myndighetenes håndtering av lærerstreiken er et eksempel på dobbeltmoral. Det hjelper ikke å hevde at læreryrket er verdens viktigste yrke og samtidig avblåse streiken fordi elevene kunne få helseplager av å ikke gå på skole. Tvungen lønnsnemnd ble brukt med lærernes omsorgsrolle som argument. Den profesjonelle læreren er først og fremst en fagperson og ikke en omsorgsperson som har tilsyn med de unge mens foreldre er på jobb. Tilsyn kunne blitt gjort av ufaglærte til en billig penge for kommunene. Her er det nødvendig med et politikerløft, og en endring i hvordan vi offentlig omtaler og behandler en viktig yrkesgruppe.

De siste 20-30 årene er det etablert et nytt og kraftfullt styringsregime på skole- og utdanningsfeltet. Dette var det gode grunner til, men kulturforskjellene mellom den styringstenkningen som har vokst fram i departementet og lærernes tradisjonsrike yrkesidealer har blitt store. Det må bli slutt på å pålegge lærere stadig flere oppgaver; man må heller framheve deres kjerneoppgave i skolen. Kjerneområdet er didaktisk fagledelse. Faglig kompetanse og god undervisning er relasjonsskapende og forebygger problemadferd og utbrenthet. Det må igjen gjøres klart hva som er lærerens primære oppgaver, og det må gjøres tydelige grep for å redusere antall oppgaver både overfor foreldre og tverretatlig samarbeid. Dette vil gjøre skolehverdagen bedre for både elever og lærere.

Det er stor oppmerksomhet om problemene i skolen. Dette er uheldig i et yrke der det å tørre å gjøre feil er nødvendig for å bli bedre. Vi må rette blikket mot det som faktisk fungerer og framheve skolehverdagens mange gylne øyeblikk. Samtidig må laget rundt elevene styrkes slik at lærerne i større grad enn i dag får støtte og avlastning for i størst mulig grad kunne ivareta sin rolle som en tydelig og faglig rollemodell. Målet både for lærere, elever og andre må være å gjøre mer av det vi er gode til og mindre av det vi ikke får til.

Den sterkere internasjonale konkurransen - ansporet av OECD - om å utvikle elevenes individuelle «ferdigheter for det 21. århundre» truer den norske skolens helt sentrale historiske rolle i å bygge tillit og fellesskap. Historisk kunnskap og danning må vektlegges for å øke tilliten til kunnskap og til de menneskene som tar vare på kunnskapen. Det er dette kunnskapsperspektivet som gjør læreryrket til et viktig yrke for den oppvoksende generasjonen, og det er dette vi må fremheve om vi skal øke status og respekt for læreryrket.

På OsloMet ønsker vi å arbeide i denne retningen, men også vi merker trøkk fra utenomfaglige krav og forventninger. Det kan også diskuteres om vår rammeplan tar på alvor de utfordringer vi her peker på. For å snu skuta trenger vi politikerne på laget - med en tydelig og kunnskapsrik skipper om bord.