Ryktene om det norske språkets undergang er sterkt overdrevet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det har kokt i språk-Norge den siste tiden. I samlet tropp advarer språkforbund og mållag mot det norske fagspråkets forfall. Språkrådets Åse Wetås er bekymret, ikke bare for det norske fagspråkets fremtid, men for samfunnets utvikling. Hun er for eksempel bekymret for studentene, som hun mener både vil lide av manglende undervisning på morsmålet og vil slite idet de kommer ut i et norsktalende arbeidsliv.

Sist ut er Riksmålsforbundets Trond Vernegg, som hevder at «Fremveksten av engelsk i norsk akademia vil medføre at vi får kunnskapshull om nasjonale og lokale forhold.» Det er også en trussel mot norsk som samfunnsbærende språk i fremtiden. Dette er sterke påstander, men det blir verre. Norske akademikeres bruk av engelsk fagspråk i forskning og formidling vil også gjøre det norske hverdagsspråket fattigere, påstår han.

Jeg har to innvendinger til dette.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Den første er at det slettes ikke står dårlig til med kunnskapsformidling på norsk i dette landet. Norskspråklige forskere er flittige bidragsytere i aviser, nettmagasiner og radio, og mange har fast spalteplass i aviser som Aftenposten, Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Bare fra UiO har Store norske leksikon (SNL) 175 fagansvarlige – og mange flere bidragsytere – som til sammen ble lest mer enn 22 millioner ganger i fjor.

Disse formidlingskanalene er mye viktigere for å tette kunnskapshull og berike hverdagsspråket enn en artikkel i et under middels godt tidsskrift med femtitre lesere over ti år noen gang vil være. Det er heller ingen ting som tyder på at den typen formidling på norsk er i ferd med å forsvinne, tvert imot.

les også

Tar fram pisken mot engelsk på universitet og høgskoler

Min andre innvending er at det faktisk er mulig å formidle engelskspråklig forskning for et bredere publikum på norsk. Når jeg skriver lærebøker eller leksikonartikler baserer jeg meg nesten utelukkende på engelskspråklig forskning. Slik får jeg formidlet kunnskap om nasjonale og lokale forhold i Polynesia, Mikronesia, Australia og Nord-Amerika til et norsklesende publikum, akkurat som engelskspråklig forskning gjør kunnskap om lokale forhold i Norge tilgjengelig for folk i Ukraina, Tanzania eller Tonga.

Wetås har tidligere uttalt at hennes bekymring for det norske fagspråket ikke har med publisering å gjøre, men undervisning og lærebokskriving. De siste månedene har det likevel vært økende oppmerksomhet rundt økningen av engelskspråklig forskning fra norske universiteter. Dette var også styrende under Arendalsuka, der språk-Norge advarte om at ni av ti vitenskapelige publikasjoner fra norske universiteter og høgskoler er på engelsk. I stedet for å reagere med bekymring burde de se det som et positivt tegn på at forskere ved norske institusjoner bidrar mer aktivt til den internasjonale samtalen enn før.

Som fersk forsker plassert midt i forskerprekariatet, er jeg mer bekymret for retorikken om å bevare det norske fagspråket enn jeg er for språket i seg selv. De siste årene har vi fått mulighetsrommet vårt innskrenket gjennom en tvangsretting mot åpen tilgang, samtidig som vi ser en kamp for å begrense antall postdoktorstillinger ved norske institusjoner til én – uavhengig av de reelle mulighetene for fast stilling. Hvis vi i tillegg skal presses mot å publisere forskningen vår på norsk, vil vi stille enda svakere overfor våre internasjonale kolleger i kampen om stillinger.

les også

Universitet og høgskular bryr seg «forbausande» lite om norsk fagspråk

Norskspråklige forskere gjør allerede en god og viktig jobb med forskningsformidling i en rekke populære kanaler. Mange av disse gjøre dette helt uten betaling eller karrieremessig uttelling (snarer tvert imot), men fordi de brenner for faget sitt og formidlingens kunst. Det er også en viktig grunn til at den norske formidlingskvaliteten er såpass høy som den er.

Ikke undergrav dette med tomme advarsler om et språk i faresonen og ikke ødelegg formidlingsgleden med moralsk (eller institusjonelt) press. Sist men ikke minst, ikke gjør unge norskspråklige forskeres karrierevei enda vanskeligere ved å presse oss til å publisere forskningen vår på norsk for et enda smalere publikum enn vi allerede har.