Debatt ● åse wetås
Bør forskere pålegges å formidle og undervise på norsk?
Det er riktig at Språkrådet er bekymret for synkende bruk av norsk i universitets- og høgskolesektoren, men bekymringen dreier seg ikke om forskningspublisering, skriver Åse Wetås.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskere bør ikke pålegges å publisere på norsk, men de bør pålegges å formidle på norsk og å undervise på norsk ved siden av engelsk. Da vil samfunnet kunne ta del i den forskningen som foregår, og norske studenter vil kunne tilegne seg faget på sitt eget språk. Begge deler vil være nødvendig for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk.
Gunnar Sivertsen (Nifu) drøfter i et innlegg i Khrono 22. oktober bruken av norsk og engelsk i vitenskapelige publikasjoner i Norge siden 2011. Det ser ut til at han tror Språkrådet ønsker at forskerne skal publisere forskningsresultatene sine på norsk i stedet for på engelsk. Da tar han feil.
Det er riktig at Språkrådet er bekymret for synkende bruk av norsk i universitets- og høgskolesektoren, men bekymringen dreier seg ikke om forskningspublisering. Undervisning og formidling ved universitetene er viktige områder for norsk fagspråk, og det er den gradvise overgangen til engelsk her som bekymrer oss. Det lovpålagte ansvaret universitetene har for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk, blir ikke godt nok ivaretatt i alle fag.
Det fører til at noen fagområder ikke har norske fagtermer. Det innebærer likevel ikke at Språkrådet mener forskere skal hindres i å bruke engelsk når de deler forskningsresultater med fagfeller over hele verden.
Sivertsen argumenterer med at antallet publiseringer på norsk har holdt seg noenlunde konstant i perioden 2011–2019. Likevel viser tallene at andelen av publiseringer på norsk stadig minker, og at norsk også marginaliseres i humaniora og samfunnsvitenskap, slik vi over tid har sett det skje i naturvitenskap, teknologi, helse og medisin.
Språkrådet ser at den stadig sterkere dominansen til engelsk som forskningsspråk har som konsekvens at engelsk sildrer nedover også til undervisning, til fag- og lærebøker og annen formidling. Det er på disse områdene det må settes inn tiltak for å styrke bruken av norsk.
For at studentene skal tilegne seg fagkunnskap og relevant fagspråk er det viktig at de særlig på bachelornivå møter undervisning og studielitteratur på norsk, og at de settes i stand til selv å kunne skrive godt norsk fagspråk i oppgaver og eksamensbesvarelser. Bruk av norsk på bachelornivå er nedfelt i de aller fleste av sektorens språkstrategier, men praksisen viser at engelskspråklige emner og engelskspråklig studielitteratur tar mer og mer over også på lavere grad.
Hvorfor er det viktig at studentene lærer faget sitt både på engelsk og norsk? Vi vet at fagkunnskap på norsk er noe de aller fleste vil trenge når de kommer ut i et norsk arbeidsliv. Vi vet at studentene selv etterlyser norsk fagspråk, og at arbeidsmarkedet ønsker seg kandidater med gode kunnskaper i norsk språk.
Det norske fagspråket er også viktig når nyere forskning skal formidles til en norskspråklig allmennhet. For at det skal være en god sammenheng mellom utviklingen på forskningsfronten og formidlingen i fag- og lærebøker, må det norske fagspråket hele tiden fornyes og gis sanksjon gjennom bruk.
I tildelingsbrevene til universitetene og høyskolene for 2019 stod følgende (vår utheving): «Universitetene og høyskolene har et lovpålagt ansvar for norsk som fagspråk, og institusjonene skal utarbeide egne språkstrategier. Internasjonaliseringen av forskningen og den økende bruken av engelsk gjør det nødvendig å ha særlig oppmerksomhet om dette arbeidet. Departementet ber om at institusjonene følger utviklingen for norsk som fagspråk og vurderer behovet for å sette inn tiltak.» Dette ble fulgt opp av en tilsvarende formulering i tildelingsbrevene for 2020, slik Sivertsen viser til.
Det er for å følge utviklingen til norsk som fagspråk og for å kunne vurdere behovet for å sette inn tiltak Språkrådet mener det bør være indikatorer som sektoren kan rapportere etter. Mye av denne rapporteringen foregår allerede, i f.eks. Cristin og Felles studentsystem. Det er bare et spørsmål om å få tilgang til den og presentere resultatene av den på en hensiktsmessig måte. Språkrådet er ikke ute etter å påføre sektoren en masse ekstraarbeid.
Helsingfors-initiativet om flerspråklighet i formidling av forskning som Sivertsen viser til, inneholder også et punkt om å sørge for «å spre forskningsresultater på en slik måte at samfunnet kan dra full nytte av dem». I innledningen heter det, nærmest i utrops form:
«Å formidle forskningsresultater på sitt eget språk gir innflytelse – dette må vi støtte opp om!»
«Forskningen må være i dialog med samfunnet og dele kunnskapen utenfor akademia – sørg for at vi fremmer dette!»
«Infrastrukturen for formidling av forskning på nasjonale språk er skjør – sørg for at den ikke forsvinner!»
Et stabilt lavt antall forskningsbidrag på norsk er ikke en god indikator på tilstanden for norsk språk i utdanningssektoren. Derfor mener Språkrådet det er nødvendig å hente inn kunnskap om språkbruk knyttet til det oppdraget sektoren har innen utdanning og formidling.
For å møte ambisjonene i Helsingfors-initiativet er det nødvendig at institusjonene ruster opp arbeidet med norsk språk. Målet er å gjøre forskningsresultatene viktige i samfunnet, å gi et godt og relevant utdanningstilbud og å sørge for at utdanningsinstitusjonene tar sin del av ansvaret for at norsk også i framtida kan være et samfunnsbærende språk.
