Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● hege myhre
Reformer, fusjoner og kaosledelse
— Det er vel ikke nødvendig å påpeke at dette har vært et heseblesende løp, skriver førsteamanuensis Hege Myhre om reformer, satsninger, forventninger og krav som har preget lærerutdanningene de siste årene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I løpet av noen få år har vi ansatte ved lærerutdanningen på Nord universitet vært gjennom tre svært omfattende reformer:
- I 2016 ble vi fusjonerte, og vi på Levanger gikk fra å høre til Høgskolen i Nord-Trøndelag til å bli en del av Nord universitet
- Samme år jobbet vi intenst med å forberede oss på en ny, femårig grunnskolelærerutdanning på masternivå
- Samtidig foregikk også fagfornyelsen i grunnskolen, og en ny nasjonal læreplan ble innført i grunnskolene fra høsten 2020
Dette er ikke noe vi på Nord universitet har vært alene om. Alle lærerutdanninger i Norge har forholdt seg til mye av det samme. Og dette er bare de største reformene. I tillegg har vi hatt store, nasjonale satsninger som Ungdomstrinn i utvikling og Kompetanse for kvalitet, og vi har forholdt oss til fornyede krav og forventninger i forbindelse med nye samlingsbaserte og nettbaserte utdanninger. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at dette har vært et heseblesende løp.
Etter noen år med enormt reformtrykk, fusjoner og omstillinger går jeg rundt med en uro over hvilken utvikling norsk lærerutdanning er inne i. I tillegg til alle reformene har vi som profesjonsutdanning i løpet av relativt få år vært med på dyptgripende endringer med tanke på det å skulle produsere og formidle mer forskning, ha mer forskningsbasert undervisning og vi har opplevd et enormt press på det å få flere ansatte opp på førstekompetansenivå. Jeg vil si at dette har skjedd på uforsvarlig kort tid, samtidig med så mange store reformer.
Som ansatt i lærerutdanningen vil man nesten kunne få følelsen av å være deltager i et realityprogram
Hege Myhre, førsteamanuensis ved Nord universitet
Endringer i forventninger og arbeidsoppgaver i et slikt omfang er nødt til å skape et enormt stress, både i organisasjonen som helhet og hos den enkelte. Dette gjelder nok spesielt de små institusjonene, som i tillegg har hatt både nedbemanningsspøkelset og nedleggingsspøkelset nært innpå seg. Man kan spørre seg om dette er bærekraftig, både for de enkelte lærerutdanneres helse og for lærerutdanningen som samfunnsinstitusjon.
Disse utviklingstrekkene faller inn under det som betegnes som 'hard og soft governance'; det innebærer både konkrete krav og føringer og endringer i verdier og mentaliteter. Vi kan også henge mye av det på knaggen 'New Public Management' (NPM).
En grunn til at endringene har skjedd så raskt innenfor lærerutdanningen kan være at et viktig grunnlag for NPM er at endringer ofte bygger på et premiss om at endringene kommer altfor sent, og at institusjoner og organisasjoner derfor henger etter. Da blir vi som jobber her sittende med bevisbyrden og ansvarliggjøres og må vise at vi holder mål, og mekanismene gjelder både på organisasjonsnivå og individnivå.
Innenfor NPM er konkurranse et viktig insentiv, både mellom individer og mellom organisasjoner. Mye som ligger i disse mekanismene bryter sterkt med lærerutdanningens tradisjonelle verdigrunnlag. Likevel snakkes det lite om hvorvidt dette er bærekraftig. I vår organisasjon har vi hatt lite tid til å ta grunnlagsdiskusjoner, da vi har hatt så mange konkrete reformer å ta tak i.
Da blir vi nødt til å konsentrere oss om det som skal gjennomføres. Som kjent tar det lengre tid å endre kulturer enn å endre strukturer, så dette har i grunnen vært en idiotsikker oppskrift på kaos!
Det å være lærerutdanner er på mange måter en uklar profesjon – og i forskningslitteraturen betegnet som den «skjulte» profesjon. Det har vært et mangfold av ulike veier inn i yrket, og det har ikke vært en definert formell utdanning som forbereder spesifikt til jobben som lærerutdanner. Lærerutdannere er dermed en heterogen gruppe, og nye lærerutdannere uttrykker selv at det er stor variasjon i forståelse av egen rolle og behov for læring og profesjonell utvikling i yrket, ifølge Ketil Langørgen og Kari Smith.
Et kjennetegn ved lærerutdnningen har likevel vært at den lenge har vært sterkt preget av et sosiokulturelt og konstruktivistisk læringssyn, og et idealistisk kunnskapssyn. Her er vesentlige trekk nettopp kultur, sosialisering, dialog, vekt på danning og situert kunnskap.
Disse trekkene ved lærerutdanningen gjør den spesielt sårbar for det kaoset vi har vært inne i. For – satt på spissen – hvordan skal vi sosialiseres inn i en kultur som er i oppløsning? Og hvordan skal vi konstruere et felles kunnskapsgrunnlag med så lite tid til å prate sammen?
Som kjent tar det lengre tid å endre kulturer enn å endre strukturer, så dette har i grunnen vært en idiotsikker oppskrift på kaos!
Hege Myhre, førsteamanuensis ved Nord universitet
Det tradisjonelle læringssynet og kunnskapssynet er på kollisjonskurs med de styringsmekanismene vi har forholdt oss til de siste årene. I denne situasjonen vil jeg påstå at det å være lærerutdanner også blir en svært skjør profesjon. I en situasjon med så mye omstilling og stress i organisasjonen kan det bli vanskelig å styre unna resignasjon og relativisme, og det kan bli opp til den enkelte hvordan en skal definere seg som lærerutdanner.
Oppi det hele er også våre ledere utsatt for kompetansekrav, og vi har kommet i en situasjon der ledere kan stå i en konkurransesituasjon overfor dem man er leder for. Er det bærekraftig for lærerurdanninga at ledere opplever en forventning om, og har mulighet til å bruke lederstillinger som vitenskapelige kvalifiseringsstillinger, og samtidig være i konkurranse med dem man er satt til å lede?
I en organisasjon i kaos tuftet på konkurranse blir akademisk frihet fort til anarki. Og akademisk frihet kan brukes som påskudd for fraværende ledelse – i en tid der både personalledelse og faglig ledelse trengs mer enn noen gang før.
En bekymring jeg har er at dette gir god grobunn for en kultur der personlige vurderinger av personlig kompetanse får uforholdsmessig stor plass. Da er veien svært kort til kameraderi og nettverkskorrupsjon.
Som ansatt i lærerutdanningen vil man nesten kunne få følelsen av å være deltager i et realityprogram. I realityprogrammer er det som kjent ofte uklare utvalgskriterier, det er viktig å alliere seg med riktige personer og reglene kan plutselig endre seg underveis i spillet.
Jeg er urolig for at utviklingen vi ser vil kunne undergrave lærerutdanningenenes faglighet og etter hvert kanskje også samfunnsmessige legitimitet. En må vel trygt kunne si at det er et paradoks om ikke utdanningssystemet selv verner om faglige kvalifikasjonskrav.
Det jeg mener er avgjørende viktig nå, er at vi får opp en grunnlagsdiskusjon om hvilken plass personlige vurderinger skal ha i forhold til faglige vurderinger innenfor ledelse, oppgavefordeling og ansettelser. Kanskje er dette spesielt presserende for profesjonsutdanningene der vi har hatt tradisjon for mange ulike karriereveier og stor akademisk frihet.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Plagiat er tyveri og grensen er enkel
Krav til doktorgradsavhandlinger skal bidra til utdanningen av forskere i et internasjonalt miljø
Tidligere studentleder tiltalt for grovt underslag. Skal ha brukt tilskudd på å drive matbutikk
Kraftig økning på fagskolene
Dekanatet tvinger ikke gjennom en omorganisering
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven