Endringene vil kunne bidra til økt kvalitet, men bare dersom lærerutdanningen gis økonomiske rammer til å bære tiltakene som politikerne har iverksatt, skriver professor Anne Marit Valle. Foto: Siri Øverland Eriksen
Endringene vil kunne bidra til økt kvalitet, men bare dersom lærerutdanningen gis økonomiske rammer til å bære tiltakene som politikerne har iverksatt, skriver professor Anne Marit Valle. Foto: Siri Øverland Eriksen

Universitetene bør slutte med lærerutdannin

Lærerutdanning. Det å utdanne lærere er rett og slett et ulønnsomt foretak for universitetene, og noe de egentlig bør vurdere å slutte med, skriver professor Anne Marit Valle ved Nord universitet.

Publisert   Sist oppdatert

I kjølvannet av diskusjonen rundt nedleggelse av studiested Nesna ved Nord universitet, kan det være interessant å se nærmere på noe av det som foregår i lærerutdanningene både nasjonalt, og lokalt ved Nord universitet.

La meg først bare konstatere at det å drive lærerutdanning er svært kostnadskrevende for utdanningsinstitusjonene og, veid etter bedriftsøkonomiske termer, et svært ulønnsomt prosjekt. Det er mange årsaker til det. Lærerutdanningen er rammeplanstyrt, noe som enkelt forklart innebærer at politikerne til enhver tid vil ha kontroll på utforming og innhold. Intensjonen om at alle barn skal ha mulighet til lik opplæring, uansett hvor i landet du bor, er god. Da må også opplæringen til lærerne være tilnærmet lik. Som konsekvens stilles det for eksempel krav til lærerutdanningene om å tilby fag som ikke nødvendigvis gir god økonomisk uttelling på grunn av lav produksjon (få studenter).

Mens politikere og universitetsledelse skyver ansvaret seg imellom, foregår det samtidig en systematisk nedbygging av hele lærerutdanningen.
Anne Marit Valle
Professor, Nord universitet

Lærerstudentene skal også ha praksis, og praksis er «svindyrt» - som vi kunne formulert det der jeg kommer fra. Der for eksempel praksis i sykepleierutdanningen finansieres av sykehusene, må utdanningsinstitusjonene selv finansiere praksis i lærerutdanningene. Ved noen læresteder, som ved Nord universitet, må lærerutdanningen betjene denne store utgiftsposten alene.

I 2017 ble reformen i grunnskolelærerutdanningen innført og utdanningen gikk fra å være et fireårig utdanningsløp, til femårig masterutdanning. I tillegg til at utdanningen ble forlenget med et år, økte kravene til kompetanse betraktelig for alle 5 årene. Mange lærerutdanninger måtte sette i gang en storstilt satsing på kompetanseheving, for i det hele tatt å få lov til å fortsette med lærerutdanning.

Som om ikke det var nok, ble det også vedtatt et krav om fire i matematikk for å komme inn på grunnskolelærerutdanningen. Endringene vil kunne bidra til økt kvalitet, men bare dersom lærerutdanningen gis økonomiske rammer til å bære tiltakene som politikerne har iverksatt. Joda, det hevdes at universiteter og høgskoler har fått tilført tilstrekkelig med midler for å gjennomføre reformen og alt det den medfører. Likevel har 13 rektorer ved universiteter og høgskoler over hele landet skrevet under på et dokument, der de ber om finansiering til å drifte den nye masterutdanningen.

At lærerutdanningen ved Nord universitet rammes spesielt hardt burde ikke overraske noen, siden universitetet har langt dårligere grunnfinansiering enn det de store universitetene har. Inntektsmodellen mange universiteter har valgt, Nord inkludert, premierer også de studiene som «produserer» mange studenter. Innenfor et system, der den økonomiske fordelingen av midler innad i universitetet foregår etter prinsippet om «tæring etter næring», er det ikke vanskelig å forutse hvor dette bærer for lærerutdanningene - i alle fall i Nord-Norge og nord i Trøndelag, der grunnskolelærerutdanningen fra før sliter med lav rekruttering - og der lærermangelen om noen år vil bli prekær om utviklingen forsetter som nå.

Lærerutdanningene rekrutterer også lokalt. Som eksempel innebærer det at de fleste som tar utdanning i nord, blir i nord. En sammenheng mellom tilgang på lærere og utvikling av lokalsamfunn er nærliggende. En videre utarming av lærerutdanningen vil derfor kunne få store samfunnsmessige konsekvenser, og det kan bli utfordrende å opprettholde bosetting i distriktene dersom utviklingen fortsetter.

Lærerutdanningen ved Nord universitet er i dag satt i en situasjon hvor den har store økonomiske problemer. Det er en reell fare for at den kvalitetshevingen som grunnskolelærerutdanningen ble forespeilet gjennom reformen, heller bidrar til det motsatte. Mens politikere og universitetsledelse skyver ansvaret seg imellom, foregår det samtidig en systematisk nedbygging av hele lærerutdanningen.

Til syvende og sist handler det om økonomi - og om politikk. Nedleggelse av Nesna som studiested er et konkret eksempel på en utvikling som også vil ramme andre læresteder dersom dette fortsetter. Med dagens økonomiske insentiver er det å utdanne lærere rett og slett et ulønnsomt foretak for universitetene og noe de egentlig bør vurdere å slutte med fordi det gir så dårlig økonomisk uttelling. Om vi forsetter å legge bedriftsøkonomiske perspektiv til grunn for drift av lærerutdanning, vil det slik situasjonen er i dag, også kunne forstås som at vi går i retning av en styrt avvikling.