Publisering

Rapport om overgangen til åpen publisering: Har gjort de mektige enda mektigere

Markedet for vitenskapelig publisering domineres av noen få kommersielle aktører. Overgangen til åpen publisering har økt konsentrasjonen, viser fersk rapport.

— Overgangen til åpen publisering har fremmet den delen av publiseringsmarkedet som de store tradisjonelle forlagene har kontroll over, sier Gunnar Sivertsen.
— Overgangen til åpen publisering har fremmet den delen av publiseringsmarkedet som de store tradisjonelle forlagene har kontroll over, sier Gunnar Sivertsen.
Publisert Oppdatert

— Den samme bekjempelsen av forlagsmakten som man mente åpen publisering kunne resultere i, har ført til det motsatte.

Ordene kommer fra Gunnar Sivertsen, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

I en fersk rapport peker Sivertsen på et marked for vitenskapelig publisering som er dominert av et knippe store kommersielle forlag.

Konsentrasjonen på dette markedet er ikke motvirket av overgangen til åpen publisering, den er tvert imot forsterket, konkluderer NIFU-forskeren.

Fakta

Dette er publiserings-indikatoren og nivåene

  • I Norge har vi et register over vitenskapelige tidsskrifter, serier eller forlag - «publiseringsindikatoren».
  • Intensjonen med dette systemet har vært å stimulere til kvalitet og mer publisering.
  • Vi har mange tidsskrifter/forlag/serier som er på nivå 1, som i utgangspunktet er alt som kan kan defineres som en vitenskapelig publikasjon.
  • nivå 2 finner man de færre publikasjonene som blant annet oppfattes som de mest ledende publikasjonene.
  • Men hva hvis man er i tvil om kvaliteten på publikasjonene? Her er det opprettet et nivå X.

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Det nasjonale publiseringsutvalget og undersøker hvilke konsekvenser endringer i det internasjonale markedet for vitenskapelige tidsskrifter har for den norske publiseringsindikatoren (se faktaboks).

Sivertsen peker ikke bare på økt konsentrasjon. Han spår også at mindre tidsskrifter vil dø, og beskriver framveksten av en forretningsmodell der «kvantitet trumfer kvalitet som redaksjonell rettesnor».

Det gir et økt press på publiseringsutvalget, som må bruke mer tid på å vurdere nye tidsskrifter, mener Sivertsen.

«Blir liggende som en jungel»

Så hvordan forsterkes konsentrasjonen i markedet?

— Det skjer delvis ved at de tradisjonelle forlagene kjøper opp eller investerer i kanaler og forlag for åpen publisering. Og så skjer det ved at de store forlagene inngår, eller fortsetter å ha, store avtaler med land og universiteter og land rundt omkring i verden, som fremmer åpen publisering, mot betaling, sier Sivertsen til Khrono.

Han legger til at de øvrige delene av publiseringsverden «blir liggende som en jungel hvor ingen har oversikt over konsekvensen av overgangen til åpen publisering».

— Overgangen til åpen publisering har fremmet den delen av publiseringsmarkedet som de store tradisjonelle forlagene har kontroll over, slår han fast.

Avtaler med store forlag

I rapporten peker han blant annet på avtaler Norge og andre land har inngått med de store forlagene, som skal legge til rette for en overgang til åpen publisering.

Norge hadde for 2022 såkalte «publiser og les»-avtaler med elleve ulike forlag. Avtalene er i tråd med kravene i Plan S, som krever at all forskning finansiert av blant andre Forskningsrådet og EU skal publiseres åpent. I tillegg hadde Norge avtaler med to forlag som bare utgir helåpne tidsskrifter.

Rapporten viser til en studie der det ble undersøkt hvordan disse avtalene påvirker publiseringsmønsteret blant norske forskere. Gjennomgangen viser at i 2001 ble 71 prosent av artiklene utgitt av tidsskrifter hos forlagene Norge hadde avtaler med i 2022. Dette holdt seg stabilt fram til 2019, da Norge begynte å inngå slike avtaler. Så økte det, til 73 prosent i 2020 og 75 prosent i 2021.

For store internasjonale forlag uten slike avtaler, falt andelen.

— Vil antagelig dø

Konsentrasjonstendensen betyr ikke at det er noe galt med åpen publisering i seg selv, sier Sivertsen, men han tror det er en uforutsett virkning av styringen mot åpen publisering.

Det får konsekvenser for mindre tidsskrifter, slår han fast:

— Det er mange små tidsskrifter der ute, særlig innen humaniora og samfunnsvitenskap, som er avhengige av abonnementsinntekter for å eksistere, som ikke har samme type avtaler med universiteter og land rundt omkring i verden om betaling for publisering. De vil antagelig dø vekk, de vil forsvinne. Det vil igjen forsterke konsentrasjonstendensen.

— Er det overraskende at det går den veien?

— For meg er det ikke overraskende. Det viste seg tidlig at de store forlagene lå foran i løypa når det gjaldt å finne økonomiske modeller som var bærekraftig fra deres synspunkt.

«Kvantitet trumfer kvalitet»

Det vises til flere eksempler på oppkjøp: Eieren av Springer Nature har overtatt BiomedCentral og Frontiers, Wiley har overtatt Hindawi, Taylor & Francis har overtatt Dove, og Elsevier har overtatt KeAi.

Rapporten slår fast at mønsteret er at de tradisjonelle forlagene beveger seg i retning av såkalt gull-publisering, åpen publisering med forfatterbetaling, også omtalt som publiseringsavgift (APC).

«Forfatterbetaling er i ferd med å bli en dominerende forretningsmodell som erstatter eller kombineres med abonnement. Veksten i markedet skjer særlig i store tidsskrifter med bred fagprofil som publiserer et høyt antall artikler årlig,» konkluderer rapporten.

Det slås fast at dette skaper «et incentiv til å utgi store volumer av artikler med minst mulig redaksjonell innsats. Kvantitet trumfer kvalitet som redaksjonell rettesnor».

— De vitenskapelige tidsskriftene representerer en fullføring av forskningsprosessen, hvor fagmiljøene får medvirke til å sikre at de ferdigpubliserte artiklene holder god standard. Tidsskriftene har tradisjonelt bidratt vesentlig til kvalitet i forskningen, sier Sivertsen.

Han mener denne rollen har vært undervurdert de senere årene, mens forskningspolitikken primært har hatt fokus på å gjøre forskningen tilgjengelig.

— Både myndigheter og aktører i prosessen fram mot åpen publisering, har indirekte sagt at kvalitet ikke betyr noe, sier han med henvisning til anbefalinger til forskere om å publisere i billige tidsskrifter.

«Et økonomisk stengsel»

Betyr dette at forskningen kan svekkes i overgangen til åpen publisering?

— Vi får mer publisert forskning, men kulturen for kvalitet svekkes, sier Sivertsen.

Han understreker at han ikke er mot denne politikken, men mener der har manglet diskusjon om konsekvensene og hvordan en sikrer at forskningskvaliteten ikke svekkes.

— Jeg tror at veldig mange av våre beste, mest aktive og erfarne forskere har vært bekymret for dette lenge. Den bekymringen er det på tide blir ordentlig diskutert nå i 2023, sier han.

I rapporten skriver han også at økende bruk av forfatterbetaling «gjør muligheten for å utføre forskning begrenset til de som kan skaffe midlene fra egne forskningsmidler eller egen institusjon» og at det «innebærer en utestengning av nye funn og ideer som skapes utenfor den statlig finansierte forskningen».

«Med forfatterbetaling er det innført et økonomisk stengsel for å utføre forskning som aldri før har forekommet i forskningens moderne historie. Stengselet er i strid med grunnleggende vitenskapelige verdier om like muligheter for å bidra og om åpen diskusjon av nye funn», skriver han.

Mer åpen publisering

Publiseringsutvalgets leder, dekan Anne Kristine Børresen ved NTNU, viser til rapporten Overgang til åpen publisering i Norge fra 2021, som beskrev status for åpen publisering. Den viste at andelen artikler fra Norge med åpen tilgang økte fra 39 prosent til 82 prosent mellom 2013 og 2020.

Rapporten kartla de økonomiske konsekvensene av overgangen for Norge.

Børresen forteller at de i publiseringsutvalget så behov for et mer uavhengig forskningsprosjekt. Hun sier at de ville få undersøkt konsekvensene av overgangen til åpen publisering og at de så at utviklingen av publiseringsindikatoren er «direkte avhengig av kunnskap om hva som skjer på den vitenskapelige publiseringens verdensmarked».

— Vi har en peer-review krise, sier Anne Kristine Børresen.
— Vi har en peer-review krise, sier Anne Kristine Børresen.

De formulerte tre spørsmål de ville ha svar på:

  1. Hvordan agerer de store kommersielle forlagene, og hva skjer i forholdet mellom offentlig og privat eierskap til vitenskapelige tidsskrifter?
  2. Hvilke konsekvenser får overgangen til forfatterbetaling for forskningskvalitet og forskningsøkonomi?
  3. Er det mulig å opprettholde en nivåinndeling av publiseringskanaler når noen få sentrale og tverrfaglige mega-tidsskrifter og publiseringsplattformer overtar større deler av publiseringen?

Er bekymret for kvaliteten

— Dere spør hvilke konsekvenser overgangen til forfatterbetaling får for forskningskvalitet og forskningsøkonomi. Er dere bekymrer for kvaliteten?

— Det er riktig å si at vi er bekymret for kvaliteten. Det er også en av grunnene til at vi ønsket disse problemstillingene belyst, for det ligger til utvalgets mandat å sikre kvaliteten i vårt nasjonale register over vitenskapelige publiseringskanaler for norsk forskning, skriver Børresen til Khrono.

Hun forteller at de over lengre tid har sett det samme som rapporten beskriver, at forfatterbetaling skaper et incentiv til å utgi store volumer med minst mulig redaksjonell innsats, og at dette gir en vekst i tidsskrifter i gråsonen rundt minstekravene for nivå 1 i publiseringsindikatoren.

— Mange av disse tidsskriftene kjennetegnes av at de tilbyr rask fagfellevurdering og rask publisering. Vi har en peer-review krise blant annet på grunn av kraftig vekst i denne type tidsskrifter, og summen av denne utviklingen truer kvaliteten. Publiseringsutvalget får også informasjon fra enkeltforskere som rapporterer til oss om uheldige opplevelser i forbindelse med publisering, og NIFU-rapporten støtter opp om disse fortellingene, skriver Børresen.

I 2021 ble det innført et nytt nivå i publiseringsindikatoren, et «gråsonenivå» for tvilsomme tidsskrifter der de er usikre på kvaliteten, et «nivå X».

Kvaliteten vil være sentral når utvalget skal følge opp rapporten.

— I lys av den situasjonsbeskrivelsen vi nå har fått fra denne rapporten, vil utvalget være mest opptatt av hvordan vi sikrer publisering av høy kvalitet i overgang til åpen publisering, skriver Børresen.

Hun legger til at de også vil diskutere behov for videreutvikling av indikatoren ikke bare i lys av rapporten, men også en pågående diskusjon om forskerkarrier, med henvisning den europeiske avtalen om reform av evalueringsregimet for forskning og forskere.

Dyrere publisering i de mest anerkjente

NIFU-Rapporten konkluderer ikke bare med vekst i tidsskrifter rundt nivå 1 i indikatoren, den slår også fast at kostnadene ved å publisere i de mest anerkjente tidsskriftene, de på nivå 2, blir spesielt høye. Det blir ifølge Sivertsen mer kostbart per artikkel å publisere i disse tidsskriftene.

— Man står hele tiden i et valg mellom hvordan man skal bruke de forskningsressursene en får tildelt, om de skal gå til publisering eller ressurser til å drive forskning. Det samme gjelder for grunnbevilgningene til universiteter og høgskoler. Man får et kvalitetsdilemma der også, sier Gunnar Sivertsen.

Powered by Labrador CMS