Betaler fagfeller i protest mot gratisarbeid for forlag med milliardinntekter

— Det er absurd hvor mye utnyttelse av gratisarbeid det har vært.

Jonas R. Kunst, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO), har fått nok. Da han i sin tid tok steget inn i akademia, ble han fortalt at det å lese andres arbeid var et frivillig bidrag til forskersamfunnet.

— Det ga mening, jeg syntes det var gøy å lese andres artikler, sier han til Khrono.

Etter ti år i akademia er det langt mindre lystbetont. Kunst beskriver hvordan forespørslene er blitt flere og flere. Selv måtte Kunst til slutt jobbe overtid for å få det til å gå rundt.

— Jeg forsto at det er ubalanse i systemet, sier han.

Høyt publiseringspress

Kunst nøyer seg ikke med å slå fast at det er «ubalanse i systemet», han har satt seg et mål om å endre dette systemet.

UiO-professoren har rettet inn siktet mot fagfellevurderingene, som skal sørge for kvalitetssikring av forskning ved at eksperter på et felt vurderer vitenskapelige artikler før de publiseres i et fagfellevurdert tidsskrift. Arbeidet er stort sett ubetalt, som del av en akademisk dugnad for kvalitetssikring av forskningen.

Kunst vil på ingen måte ha slutt på fagfellevurderingene. Det han vil ha en slutt på er at akademikere gjør det som gratisarbeid for en forlagsindustri med milliardinntekter.

Han viser til en voldsom vekst i antallet vitenskapelige publiseringer i en tid da «publiser eller forsvinn» er omkvedet.

— Det er blitt et ekstremt press på å finne fagfeller. Jeg får mange forespørsler om å vurdere artikler jeg ikke har noe ekspertise på, det viser hvor desperate disse redaktørene er.

Kunst forteller om samtaler med redaktører som sier de er kommet til et punkt hvor det er blitt så vanskelig å finne fagfeller at de vurderer å gjøre det normalt å ta beslutninger om publisering av manuskripter basert på bare én fagfelle.

— Alle som har vært med i fagfellevurderinger vet hvor sprikende det kan være, å ha bare én fagfelle kan gjøre kvaliteten mye dårligere, sier han.

At det er blitt mer krevende å rekruttere fagfeller bekreftes av en rapport som ble omtalt i magasinet Science i fjor. Ifølge denne måtte tidsskriftsredaktører invitere 1,9 fagfeller for å få en ferdig vurdering i 2013, i 2017 hadde det økt til 2,4.

Startet nytt forlag

Det er på ingen måte en ny debatt Kunst går inn i. Men UiO-professoren stanser ikke med å ta til orde for betalte fagfellevurderinger. Sammen med to kollegaer har han startet et eget forlag, Advances.in, der de betaler både fagfeller og redaktører, i motsetning til forlag som «utnytter gratisarbeid av overarbeidede akademikere», som det heter på forlagets nettside.

— Systemet må endres. Vi har ikke tro på at de etablerte forlagene er interessert i det, de tjener kjempegodt på et system som utnytter forskerne, så vi startet vårt eget forlag.

les også

Forlagsgiganter fraværende i database for åpenhet om publiseringspriser

De får nok ikke forlagsbransjen til å skjelve med det første. Forlaget starter med ett eneste tidsskrift, innen psykologi. Men målet er å utvide, og Kunst sier de starter i det små for å vise investorer og andre at det er mulig å betale for arbeidet og samtidig gjøre det lønnsomt.

— Fra vårt økonomiske ståsted er det litt for tidlig til å utvide porteføljen, men vi planlegger å gjøre det, sier professoren, som sier forlaget kan leses som en protest mot gratisarbeidet.

Industri med store overskudd

De står blant annet overfor aktører med store økonomiske muskler. En artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening tegnet for et par år siden opp et bilde av en vitenskapelig publikasjonsindustri med en omsetning globalt på over 19 milliarder amerikanske dollar.

En stor del av markedet er dominert av noen få aktører. Fem store forlag — Elsevier, Wiley, Taylor & Francis, Springer Nature og Sage — kontroller over 50 prosent av markedet.

De største kan vise til enorme overskudd. For Elsevier, den største av de store, vises det til en profitt på opp mot 40 prosent, mer enn for giganter som Microsoft, Google og Coca-Cola.

les også

— Vi må bli kvitt besettelsen rundt «publiser eller forsvinn»

— Det er en multimilliardindustri, på linje med Hollywood, forskjellen er at i Hollywood betaler de sine ansatte relativt godt. Disse forlagene betaler ikke akademikerne for arbeidet, det forklarer hvorfor de er så lønnsomme, mener Kunst, som også er intervjuet av amerikanske Chronicle of Higher Education om det nye forlaget.

Der vises det til en forskningsartikkel fra 2021 som anslår at fagfeller globalt brukte over 100 millioner timer på fagfellevurderinger i 2020.

Verdien fagfeller basert i USA brukte på denne jobben ble anslått til over 1,5 milliarder dollar, for fagfeller i Kina ble den anslått til 600 millioner dollar, mens den for fagfeller i Storbritannia ble anslått til 400 millioner dollar. De understreker at dette trolig er for lave anslag, fordi det bare omfatter en del av alle tidsskriftene i verden.

«Denne arbeidskraften er underkjent, omfanget er ukjent og alternative måter å organisere fagfellevurdering blir sjelden vurdert», skriver forfatterne.

Men hva de små og de uavhengige?

De største forlagene er bare en del av bildet, mye forskning publiseres av forlag som ikke er i nærheten av å ha de samme økonomiske musklene eller profitten som de store, det publiseres også forskning i små tidsskrifter som drives på dugnad.

— Hvordan skal de overleve om de også skal betale for fagfellevurderinger?

— Hvis forlag ikke produserer gigantiske økonomiske overskudd, eller til og med drives fullstendig frivillig, og forskningen publiseres open access, synes jeg det er forsvarlig å ikke betale fagfeller, sier Kunst.

Tror det er vilje til endring

Ved å betale for vurderingene utfordrer de ikke bare en milliardindustri, de gyver også løs på lange tradisjoner. Kunst sier han tror det er vilje til å endre det, og forteller at det var 150 som meldte seg på en uke da de åpnet for at folk kunne melde seg som fagfeller for det ene tidsskriftet.

— Men det kommer til å ta tid, de etablerte er nok ikke interessert i å endre på systemet, i hvert fall ikke nå, sier han.

Kunst mener profittmarginer på opp mot 40 prosent viser at det økonomisk er mulig å betale både fagfeller og redaktører.

— Det verste er at mange tidsskrifter ofte ikke engang betaler redaktørene. Sjefredaktørene får ofte betalt, mens de andre redaktørene skal gjøre jobben gratis fordi det er en ære å være med på tidsskriftet.

— I et system som premierer ikke bare hvor mye du publiserer, men også hvor du publiserer, hvordan skal dere utfordre store forlag som gir ut de mest prestisjetunge tidsskriftene?

— Det er en utfordring, men vi har sett nye tidsskrifter som bygger seg opp et godt rykte og innflytelsesfaktor over tid. Det er det vi må oppnå, da må vi være selektive med tanke på den forskningen vi aksepterer. Det finnes tidsskrifter som er villige til å akseptere hva som helst, det ville ha vært en ulempe for oss. Vi har ingen illusjon om at vi kommer til å bli det nye Science eller Nature, men vi tror vi kan etablere tidsskrifter som publiserer forskning av høy kvalitet og samtidig bidrar til en mer bærekraftig publiseringsmodell, sier Kunst.

Dette betaler de fagfellene

UiO-professoren fastholder at det er fullt mulig å gjøre det økonomisk lønnsomt. Inntektene henter de fra publiseringsavgifter — Article Processing Charge (APC) — som betales om et manuskript blir akseptert. De krever 2000 dollar, nær 20.000 norske kroner, for publisering av en enkelt artikkel.

les også

Har betalt milliarder for open access-publisering

Det ligger ifølge Kunst midt på treet for psykologitidsskrifter, men han vedgår at det ikke er småpenger. Han sier de derfor tilbyr dispensasjon for mindre privilegerte forskere med spesielt sterke artikler.

Fagfellene betales i et system der de første tre fagfellevurderingene en person fullfører per år, blir betalt med hundre dollar, mens de deretter betaler 150 dollar per fullførte fagfellevurdering.

Hevder det gir bedre vurderinger

Kunst argumenterer for at det har en inkluderende effekt å betale fagfeller.

— For folk som ikke sitter i privilegerte faste stillinger, som meg, er det vanskelig å jobbe gratis for forlag mens de ofte har deltidsjobber for å dekke livsutgifter. Det kan ikke være ambisjonen vår som forskere at ikke alle kan delta i dette, sier han.

Han mener det også at det kan gi bedre vurderinger om forskerne får betalt.

— De etablerte forlagene påstår at kvaliteten blir dårligere, fordi fagfellene blir opptatt av penger i stedet for å gjøre et grundig arbeid. Dette har ikke særlig støtte i forskning. Å betale folk øker arbeidskvaliteten på tvers av yrker. Om vi ser spesielt på fagfellevurderinger er det noen tidsskrifter som har gjennomført eksperimenter hvor de har tatt betalt for vurderinger. De viser at om man betaler et rettferdig beløp går tiden som brukes på å sende inn vurderingene ned, mens kvaliteten er like høy.

Kunst sier de selv har laget et system der redaktørene kan bedømme vurderingene etter kvalitet, for å kunne prioritere fagfeller som leverer av høy kvalitet over tid.

Uenighet om betaling

Debatten er som sagt ikke ny. Science rapporterte i fjor fra en debatt der nettopp betaling av fagfellevurderinger sto på dagsorden. Tidsskriftet beskrev to fronter der det ene siden hevdet betaling ville gi raskere og bedre vurderinger, mens motsatt side advarte mot økte kostnader og uetiske vurderinger.

Debatten viste at det er uenighet også blant representanter for de store forlagene.

— Enkelte redaktører kompenseres godt for arbeidet. Hvorfor skal ikke den samme tilnærming brukes på fagfeller, spurte visepresident Brad Fenwick i Taylor & Francis. Han tok orde for at betaling bør prøves.

Administrerende direktør Alison Muddit i PLOS viste på sin side til en undersøkelse fra 2018 der bare 17 prosent sier at penger eller annen betaling gjør det mer sannsynlig at de aksepterer forespørsler om fagfellevurdering, mens 45 prosent peker på anerkjennelse av arbeidet fra universitet eller arbeidsgiver. Det er ingen praktisk måte å betale på uten at å ødelegge fagfellevurderingen, argumenterer hun og viser til at vurderingene varierer i lengde, kvalitet og kompleksitet.