Psykologistudentene i Ungarn gir ikke opp kampen for å få utdanningen godkjent i Norge. Nå er de klare for å ta saken helt til Høyesterett.
Studenter. De studerer psykologi i Budapest. Den typiske planen er å reise hjem til Norge for å jobbe. I retten ble de kalt lite reflekterte og umodne. Møt studentene som føler seg sviktet av den norske staten.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Budapest (Khrono): — Vi tenkte jo at det måtte være en feil, at det kom til ordne seg, at det ikke kunne stemme.
Malin Moland lener seg over bordet. For tre år siden fikk hun og medstudentene beskjeden som skulle snu studenthverdagen på hodet. Fram til da syntes planen klar. Løpet var lagt. Det var liten tvil om dette studieløpet skulle lede fram til en arbeidshverdag som psykolog hjemme i Norge.
Så snudde alt. Tre år senere sitter seks studenter rundt et bord på en restaurant i Budapest. Framtida er alt annet enn sikker.
Vi tenkte jo at det måtte være en feil, at det kom til å ordne seg, at det ikke kunne stemme.
Malin Moland
La oss ta et steg tilbake, til 2016. Før dette var ting relativt greit for norske studenter som reiste til Budapest, for å studere psykologi ved Eötvös Loránd University (ELTE), det eldste og største universitetet i Ungarn. De fikk ikke automatisk autorisasjon for å jobbe som psykologer i Norge, men med en master i klinisk- og helsepsykologi fra ELTE de fikk rett til å jobbe på lisens ett til to år i Norge, for deretter å kunne søke og få innvilget autorisasjon.
I 2016 skulle det endre seg. Helsedirektoratet skiftet praksis, utdanningen skulle ikke lenger godkjennes, den skulle ikke gi rett til lisens og autorisasjon.
Endringen kom uten forvarsel. Etter tretten år med samme praksis. Studenter som allerede var ferdige med studiene, og var kommet hjem for å gå igang med yrkeslivet, fortalte om fortvilelsen over å få livet snudd på hodet.
De hadde brukt fem år av livet og flere hundre tusen kroner på studiene. Nå fikk de avslag på søknaden om å få jobbe som psykologer.
Anket saken
Historien som fulgte er godt kjent. 163 tidligere studenter gikk til gruppesøksmål mot staten, for å få retten til å fastslå at avslagsvedtakene var ugyldige. I november falt dommen i Oslo Tingrett. Studentene tapte.
Saken er nå anket. De gir seg ikke.
På restauranten Fat Mama i sentrum av Budapest, like ved psykologisk fakultet på ELTE-universitetet, sitter seks norske studenter og rister på hodet over det hele. Det er sen kveld. Desembermørket har for lengst slukt gatene utenfor.
For de norske studentene i Budapest er det eksamensperiode og travle dager før juleferie og hjemreise til steder som Hønefoss, Bærum, Grue og Tønsberg.
Malin Moland, Heidi Sundby, Markus Lien, Vetle Opaas, Julie Daae og Tomas Larsen har minst én ting til felles. De studerer alle psykologi ved ELTE. Fire av dem startet for fire og et halvt år siden, før Helsedirektoratet endret praksis. To av dem startet på master her for ett og et halvt år siden. De går nå siste år på masterstudiet, og er bare et halvt år unna å bli ferdige.
I tillegg til disse seks sitter Alexander Lundgreen ved bordet. Lundgreen var ferdig med studiene og hadde allerede sendt inn sin søknad da praksisen ble endret, og har stått i front for de tidligere studentenes gruppesøksmål. De er samlet av Khrono. Vi har bedt dem fortelle sin versjon av saken. Hvordan de har opplevd den, og hva de vil gjøre nå.
Vi sitter jo faktisk igjen uten en løsning i det hele tatt. Det er en veldig usikker situasjon å stå i, vi er jo helt avhengige av ESA eller rettssaken,
Markus Lien
Sitter uten løsning
De seks masterstudentene rundt bordet var ikke med på gruppesøksmålet, de falt utenfor fordi de ikke var ferdige med studiene og ikke hadde noe formelt avslag. De sier at de likevel stiller seg bak søksmålet. Flere av dem var til stede i tingretten og de har forpliktet seg til å bidra til å dekke saksomkostningene.
Søksmålet er en sak, disse studentene er heller ikke omfattet av det kompenserende tiltaket som ble satt inn for de som hadde fått avslag, som sa at studenter som var ferdige med mastergraden, eller et godt stykke på vei, skulle få tilbud om et 14 måneder langt program.
— Vi sitter jo faktisk igjen uten en løsning i det hele tatt. Det er en veldig usikker situasjon å stå i, vi er jo helt avhengige av ESA eller rettssaken, sier Lien.
I løpet av et par timer denne desemberkvelden skal han og de andre studentene fortelle om hvordan det var å få beskjeden om at praksis var endret. Om hvorfor de i utgangspunktet reiste til Budapest for å studere. De skal fortelle om medstudenter som har gitt opp. Om hvordan de føler seg sviktet av både staten og psykologiforeningen. De skal fortelle om framtidsplaner.
Og hvorfor de vil ta saken helt til Høyesterett om nødvendig.
— Staten jobber mot oss
Studentene sier de ikke så for seg at det ikke skulle komme en løsning.
— Jeg må ærlig si at jeg trodde det var en greie som kom til å ordne seg i løpet av et par måneder. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle ta så mange år. Aldri, sier Sundby.
— Man var nok litt naive når man kom ned, sier Opaas og fortsetter:
— Når man vokser opp i Norge tenker man kanskje at ting ordner seg på et vis.
De kommer fra en velferdsstat med et sikkerhetsnett, legger Lien til.
— Så blir vi plutselig stående her alene og staten jobber imot oss. Det er ganske absurd, sier han.
Moland sier de hadde ventet at det skulle komme en utstrakt hånd, fra noen som sa «ok, her har vi et problem, hvordan kan vi løse det?».
Etterlyser forutsigbarhet
Det er selvsagt flere sider ved denne saken. Myndighetene mener de som har studert ved ELTE er utdannet til et annet yrke og viser til informasjon de har fått fra ungarske myndigheter.
— Den ungarske masterutdanningen gir ikke anledning til å yte helsehjelp overhodet. Det er først, som ledd i et videreutdanningsløp, at man på bestemte vilkår og under tilsyn kan delta i det å yte helsehjelp. Helsedirektoratet endret derfor praksis fra september 2016 etter å ha undersøkt informasjonen nærmere, sa avdelingsdirektør Anne Farseth til Khrono før rettssaken i høst.
Studentene etterlyser noe mer konkret fra myndighetene om hva de mener at de mangler.
— Fortell oss hva det er, det kan ikke være så mye egentlig, men hvis det er noe vi absolutt mangler, så si det. Skolen hadde helt sikkert gitt oss dette, sier Daae.
Det er frustrerende å få slikt slengt i trynet.
Vetle Opaas
— Det er noe av problemet, fortsetter Lundgreen.
— De konkretiserer ikke veldig tydelig hvilke fag vi mangler. Det ideelle var om de hadde vist til konkrete fag de har på for eksempel Universitetet i Oslo, som vi ikke har her. Da hadde vi visst nøyaktig hva vi mangler. I stedet gir de oss vage beskrivelser om klinisk psykologi. Men mastergraden vår er jo klinisk psykologi, så det er ikke veldig konkret. Vi får liksom ikke vite hvordan en kan bygge på kompetansen for å tilfredsstille kravene. Det er problematisk.
Det er opp til myndighetene å bestemme hva som skal til for å gi autorisasjon. Studentene og advokaten deres mener likevel staten bryter med EØS-reglene, og viser blant annet til yrkeskvalifiseringsdirektivet.
— Det er der for å sikre forutsigbarhet for folk som reiser ut for å studere, og alt ligger til rette for at det skal være forutsigbart, men det kommer an på hvordan direktivet blir tolket. Når staten leter med lys og lykte etter handlingsrom for å unngå forpliktelsene som følger av direktivet, vil de alltids finne måter å utfordre systemet på, sier Lundgreen.
Da dommen falt var studentenes advokat rask med å peke på ESA, som har som oppgave å overvåke om Efta-landene følger EØS-retten. ESA åpnet sak mot Norge tilbake i 2018, de mener den norske framgangsmåten i saken bryter med EØS-reglene. De stiller også spørsmål ved argumentet om at det er to forskjellige yrker.
Neste steg fra ESA er uklart. Da Khrono møtte ESA-sjef Bente Angell-Hansen i Brussel bare timer etter at dommen var falt, fortalte hun at de ikke hadde lagt saken til side. Når neste steg kommer, ville hun ikke si noe om.
340 diplomer
Det er flere grunner til at saken rundt ELTE-studentene har fått stor oppmerksomhet. Det er i selv ikke hverdagskost at studenter går til gruppesøksmål mot staten. Saken har dessuten noen prinsipielle sider som gjør at det kan få konsekvenser også for andre utenlandsstudenter.
Det er dessuten mange studenter som er berørt av saken, langt flere enn de 163 som formelt er med på søksmålet. De som gikk ut i vår er berørt. I tillegg til de som går ved ELTE nå.
De jeg kjenner som har valgt å gå et annet sted eller ikke begynne på master, ville jo egentlig ikke dra herifra.
Heidi Sundby
Universitetet selv oppgir til Khrono at de bare mellom 2011 og 2019 har utstedt 340 diplomer innen psykologi til norske studenter, 107 på bachelornivå og 233 på masternivå. 44 studenter har tatt begge grader her. I dag har de 64 norske psykologistudenter, 7 på bachelornivå, 54 på master og 2 på PhD.
Rundt bordet på Fat Mama går praten om folk som hoppet av da beskjeden om den nye praksisen kom. De forteller om folk som ikke begynte på master, eller valgte å ta det et annet sted.
— De jeg kjenner som har valgt å gå et annet sted eller ikke begynne på master, ville jo egentlig ikke dra herifra. De følte bare at måtte, sier Sundby.
Daae viser til at det ikke er så mange alternativer om du vil ta master i psykologi.
— Om du skal legge det fra deg må du finne en helt annen vei du har lyst til å gå, eller kan gå. Jeg vet det er flere som har tatt master i barnevern, som kanskje ikke har lyst til det, men ikke tør fortsette her. Det er jo en sjanse for at det ikke ordner seg, sier hun og legger til:
— Men man vil jo ikke bli noe annet, så må man jo bare prøve.
— Større profesjonskamp
Det siste gjentas flere ganger denne kvelden. De vil ikke bli noe annet. Men det er vel riktig, det som er sagt i forbindelse med saken, at utdanningen uansett ikke er verdiløs? At den kan brukes til å søke andre jobber?
— Vi sitter på en masterutdanning og øver oss på å behandle pasienter. Vi har praktiske fag som retter seg inn på å diagnostisere og gjøre en analyse av pasienten. Da blir det veldig rart å få høre at man er utdannet til et annet yrke. Argumentet, som vi har hørt et par ganger nå, om at det finnes mange andre ting vi kan jobbe med, føles veldig merkelig. Det er jo ikke det vi har jobbet med de siste årene, det ligner ikke på de fagene vi har hatt. Det er frustrerende å få slikt slengt i trynet, svarer Opaas.
Studentene på Fat Mama er overbevist om at det ikke er kvaliteten på utdanningen deres som er problemet. Så hva mener de det handler om?
— Det er jo en større profesjonskamp bak, det er vel derfor visse krefter er satt i sving for å stanse oss, slik jeg opplever det, sier Lien.
— Hva mener du?
— Vi kan jo utfordre hele profesjonsmodellen med at man kan utdanne psykologer på en annen måte enn et seksårig integrert løp.
Dette er altså en av forskjellene på studieløpet i Ungarn og Norge. ELTE-studentene tar en femårig masterutdanning pluss ett år praksis, i Norge er denne utdanningen på seks år.
Klare for Høyesterett
Siste ord er altså ikke sagt. Saken er anket. Så hva om de taper neste runde?
— Vi går helt til Høyesterett, sier Lien.
— Ja, vi gir oss ikke, legger Sundby til.
Her bryter Alexander Lundgreen inn. Det er mulig Efta-domstolen kommer før både Lagmannsretten og Høyesterett, sier han.
— Vi vil jo også anmode Lagmannsretten å be om tolkningsuttalelse fra Efta-domstolen. Det gjorde vi i tingretten også, men de gikk ikke med på det. Staten kjempet hardt mot at saken skulle bli henvist til Efta-domstolen. Jeg synes det er litt interessant, om de er så sikre på at de har rett, hvorfor vil de ikke ha en uttalelse fra den domstolen med høyest ekspertise på EØS-regelverket, sier han.
Følelsen av å ikke være ønsket, at de ikke ønsker vår hjelp fordi vi ikke er gode nok, er ikke en god følelse.
Julie Daae
Samtidig og er også Lundgreen, som spiller en sentral rolle i søksmålet, klar på at han mener saken kan ende i Høyesterett.
— Vi er klare for Høyesterett om det er det som skal til. Og om vi vinner til slutt skal det settes presedens for disse som ikke kan melde seg på søksmålet. Vi får håpe det løser seg før det, men jeg ser ikke for meg at vi slutter etter Lagmannsretten, selv om staten skulle tape tror jeg det er sannsynlig at de vil anke til Høyesterett. Det er så mye prestisje i saken for deres del, og for oss.
Selv om saken skulle ende i Høyesterett, eller i Efta-domstolen, er det ingen garanti for at studentene vinner gjennom med sine krav. For gjengen rundt bordet denne kvelden i Budapest vil uansett svaret komme lenge etter at de er ferdige med studiene. Så hva er planen? Hva gjør de?
— Vi har jo ingen annen mulighet til å bli kliniske psykologer enn å vinne saken, eventuelt ha praksis et annet sted, for eksempel i Danmark, sier Lien.
Denne muligheten nevnes flere ganger. De snakker om å dra kollektivt til Danmark, der utdanningen deres blir godkjent.
— Kanskje vi får lov til å hjelpe samfunnet der, som en av dem sier det.
- Les også: ELTE-studentene anker dommen mot staten
— Føler seg låst
— Dere har altså jobbet fram mot en master her, samtidig som saken har vært oppe for retten, og trusselen om at dere ikke vil få autorisasjon i Norge er svært reell. Hvordan har det vært å stå i det?
— Det er vanskelig å se for seg andre retninger om det skulle gå feil. Så en føler seg på et vis litt låst, sier Opaas.
— Vi har god motivasjon i hverandre. Det har hjulpet mye at vi er så mange som står i det sammen. Vi kjenner jo utdanningen vår, og har veldig stor tro på den, sier Sundby og forsetter:
— Vi holder kanskje litt bedre ut fordi vi kjenner utdanningen og vet hvor mye vi lærer. Dette er jo kjipt, men vi tviler ikke på kompetansen vår. Hadde vi gjort det også ville det ha vært veldig vanskelig.
Så, angrer noen av dem på at de reiste til Budapest? Svaret rundt bordet er entydig: Nei.
Jeg har ikke angret et eneste sekund.
Tomas Larsen
— Jeg har ikke angret et eneste sekund. Å bo her har gjort langt mer for min utvikling enn jeg tror jeg kunne ha forventet om jeg hadde blitt i Norge, med den tryggheten som er der. Å flytte hit, få alle impulsene og kultursjokket jeg fikk da jeg kom hit, har vært mye mer enn jeg kunne ha forventet, sier Larsen.
Han forteller at han begynte å studere psykologi fordi han selv fant trygghet i å gå i terapi på et tidspunkt av livet. Når han endte i Budapest var det fordi han i tillegg ønsket å studere i utlandet.
— Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har hatt nok tid de siste tre årene til å gå noen runder med meg selv, om hvor lyst jeg har til å bli psykolog. Jeg har vel egentlig bare kommet frem til det samme gang etter gang om at det er jeg har lyst til. Jeg har mange andre interesser jeg kan falle tilbake på, men det er dette jeg har lyst til å ha som jobb resten av livet, noe jeg kunne se for meg å ha glede av å gjøre resten av livet.
— Vil jobbe og bidra
Den eneste som drar litt på det er Lien.
— I retrospekt kunne man jo dratt andre steder også, men å tenke sånn blir for feigt. Vi må akseptere den situasjonen vi er i, og det er ikke tvil om at vi er utdannet til kliniske psykologer. Jeg jobber med pasienter, jeg har veileder og jeg får tilbakemelding fra både psykologspesialist og klienter om at jeg gjør en god jobb. Jeg ser på de andre som har gått ut herifra, de jobber med klienter og gjør en god jobb. De fleste har jobbet som psykologer, sier han og fortsetter:
— Det er ingen tvil om utdannelsen, det er bare frustrerende å ikke ha et fullstendig fagmiljø å komme hjem til. Ideen om hvilke verdier en psykolog har blir borte når du møter en psykologforening som avviser deg eller snakker deg ned, og ikke inviterer deg hjem til en praktisk løsning.
— Det går litt imot essensen i profesjonen, bryter Opaas inn.
Dette er ikke eneste gang i løpet av kvelden at studentene retter blikket mot Norsk Psykologforening, som organiserer norske psykologer. De forteller at de alle var medlemmer av psykologforeningen tidligere, før Helsedirektoratet endret praksisen i 2016. Da mistet de også muligheten til å være studentmedlemmer av psykologforeningen.
De levner liten tvil om at de føler seg sviktet og motarbeidet av foreningen.
— Dette er jo forhåpentligvis fremtidige kollegaer, som snakker oss ned. Vi vil jo bidra i samfunnet når vi kommer hjem, vi vil jobbe og bidra til et bedre samfunn. Følelsen av å ikke være ønsket, at de ikke ønsker vår hjelp fordi vi ikke er gode nok, er ikke en god følelse, sier Daae.
Det er dessuten overbevist om at det er behov for dem. De viser til køer for å få psykisk helsehjelp. Til at alle kommunene nå skal få egne psykologer. Til at depresjoner og andre psykiske lidelser er utbredt og en stor utgift for samfunnet.
Provoserte
Flere av studentene Khrono møter var til stede i retten før dommen falt i november. De merket seg blant annet uttalelsen fra dekan Bente Wold ved Universitetet i Bergen, som blant annet sa at «på noen områder har ELTE-studentene god forståelse, men i mye av det kliniske er de lite nyanserte, reflekterte og lite modne».
Uttalelsen provoserte studentene. Det er slike uttalelser som kan gi en følelse av å være annenrangs, mener de.
Studentene beskriver hvordan de har utelatt ELTE-navnet når de har søkt sommerjobb. Noen har skrevet at de har studert i Ungarn, andre har skrevet hele navnet, ikke forkortelsen.
— Det er så feil, vi er jo stolte av å gå her selv, så skal man skjule det i en søknad, sier en av dem.
— Jeg føler det ikke sånn, jeg bærer det stolt på brystet, sier en annen.
Derfor fortsetter de
Dagen etter intervjuet på Fat Mama tikker det inn en mail fra de seks studentene. Noen siste ord, eller en siste lille diagnose over saken, om du vil.
«Vi ønsker å presisere bakgrunnen for engasjementet vårt», skriver de og fortsetter:
«Hadde staten kunne vist til konkrete mangler, så hadde vi godtatt dette fordi man har et selvstendig ansvar når man drar til utlandet. Etter å ha gjennomgått både utdanningene og reglementet mener vi at vi møter de kravene som er satt av staten, og derfor mener vi at vurderingene til staten er feil. Det er derfor vi fortsetter å kjempe for utdannelsen vår. Vi har aldri fått en liste med konkrete fag de mener vi mangler, slik at vi eventuelt kunne kompensert for disse.»
Oppdatering torsdag 2. januar: Khrono har vært i kontakt med Norsk Psykologforening om denne saken. De ønsker ikke å kommentere uttalelsene fra studentene.
