Debatt ● J. Parcival Kjæret
Praksis er nøkkelen til gode lærerutdanninger
I lærerutdanningene er praksis viktig, men det er store utfordringer med hvordan praksis håndteres i dag, skriver Pedagogstudentene.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et innlegg i slutten av juli poengterer Torberg Falch at lærerutdanningene er preget av en rekke paradokser, og hevder at praksis ikke er løsningen for å styrke status og kvalitet ved lærerutdanningene. At praksis ikke er det eneste tiltaket som skal til for å rekruttere til læreryrket, er vi helt enige i, og flere av poengene er gode.
Men vi finner det merkelig at han ikke ser nøkkelrollen praksis spiller i en lærerutdanning. Det er en rekke grunner til at å styrke praksis er en av de viktigste tiltakene som kan gjøres for å sikre en bedre utdanning, men hovedgrunnen til at praksis må styrkes er at det er her lærerstudentene sikrer sin erfaringsbaserte kompetanse.
Gjennom rammeplanen og forskriftene for lærerutdanningene legges grunnlaget for hva funksjonen til praksis er. Ifølge Nasjonale Retningslinjer for Lærerutdanningene, vedtatt av Universitet og Høyskolerådet (UHR-Lærerutdanning) skal:
«Lærarutdanningsinstitusjonen [skal] … saman med fagpersonalet i praksisfeltet legge til rette for ein studiesituasjon med heilskap og samanheng. Etter fullført utdanning skal kandidatane ha grunnlag for profesjonsutøving basert på vitskapleg kunnskap og erfaringskunnskap. Dei skal ha utvikla eit profesjonelt skjønn, sin relasjonskompetanse, sine sosiale og emosjonelle eigenskaper og evne til sjølvrefleksjon. Lærarutdanningsinstitusjonen og praksisfeltet må samarbeide om å legge til rette for at studentane skal tileigne seg slike kvalifikasjonar».
Denne sitatet gjelder for alle lærerutdanninger i Norge, og er derfor verdt å se nøyere på. Aller først så ser vi samspillet mellom vitenskapelig kunnskap og erfaringskunnskap. Dette handler om at lærerstudenten skal tilegne seg vitenskapelig basert kunnskap fra lærerutdanningssektoren som studenter videre skal knytte opp mot refleksjon og erfaringsbasert kompetanse i barnehage og skole.
Dette samspillet er i dag ikke godt nok forankret i praksisstudiene i lærerutdanningene. Som Falch så godt poengterer, er lærerutdanningene og i forlenget forstand, lærernes kompetanse, grunnmuren i utdanningssystemet vårt. At praksis, som er lærerstudentenes arena for å utvikle erfaringsbasert kompetanse og mulighet til å knytte teori og fagkompetanse sammen med skole og barnehagehverdagen, ikke er sikret god nok kvalitet i samtlige studieprogram svekker denne grunnmuren.
Et sentralt poeng i Falch sin argumentasjon er at variasjon vil inntreffe. Jeg opplever at Falch ønsker lærerutdanninger som følger sitt mandat, men at argumentet om variasjon ikke stemmer.
For ja, det er ikke variasjon i seg selv som er problemet. Problemet oppstår når det er for vag ansvarsfordeling til hvordan praksis skal løses i samspill mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Det er altfor mange tilfeller hvor vi studenter møter opp i barnehagen eller klasserommet hvor vår vitenskapelig baserte kunnskap tilsidesettes fordi praksisfeltet forventer noe annet. Det skjer altfor ofte at studenter møter lærere uten veiledningskompetanse, og det er for mange praksisopphold som behandles som en avmerkingsboks av institusjonene.
For det er når studenter opplever mestring og utvikling av profesjonelt skjønn, relasjonskompetanse, sosiale og emosjonelle egenskaper, samt evnen til selvrefleksjon, at praksis fungerer godt. Men der hvor vi ikke opplever mestring eller utvikling av en (men oftest flere) av disse faktorene trekker det ned hele utdanningsløpet til en lærerstudent, for profesjonskomponenten av utdanningen svekkes.
En kommer ikke unna at det
alltids vil være variasjon, og variasjon i seg selv er ikke et problem.
Variasjon kan godt være en bonus: Man lærer mer av å møte ulike
læringssituasjoner og skoler eller barnehager.
Men variasjon i oppnåelse av målet med praksis er et problem. Om vi som studenter ikke får et godt grunnlag som tillater oss å knytte vitenskapelig kunnskap og erfaringskunnskap gjennom et godt integrert og helhetlig praksisprogram så mister vi denne helt essensielle biten av vår profesjonsutdanning. Kjernen av en lærerutdanning, og det som skiller lærerutdanning fra en rekke andre utdanninger er nettopp denne profesjonskomponenten. Det er helt sant at alle utdanninger er unike, men det gjør ikke lærerutdanningenes særegenheter mindre viktig.
Vi er helt enige i Falchs poeng om at tettere tilknytning til resten av feltet kan tjene lærerutdanningene godt. Men det er ingen bedre arenaer for å knytte profesjonsfaglige elementer med universitets og høyskolesektorens bredde enn i samspillet mellom campus- og praksisundervisningen.
Det er mange grunner til at praksis er nøkkelen til gode lærerutdanninger. Men det er også mange utfordringer med måten praksis håndteres i dag. Et eksempel som ofte trekkes fram av sektoren er det uklare ansvaret i skjæringspunktet utdanning-praksis. Universitets og høyskolesektoren har ansvaret for praksisprogrammet mens praksisfeltet, med varierende veiledningskompetanse, står for all vurdering av studenten. Slik det er nå er det altfor dårlig samspill mellom utdanningssektoren og praksisfeltet, og erfaringskompetansen integreres ikke godt nok med den vitenskapelige og faglige kompetansen studenter tilegner seg på campus.
I tillegg mangler, eller prioriterer ikke, institusjonene god nok oppfølging av praksisstudentene. Noe som er forståelig, for som Falch er inne på, så er praksis noe som det allerede brukes mye penger på. Dagens finansieringsordning for lærerutdanningene sikrer ikke en finansiering som tillater institusjonene og kommunene god oppfølging av studenter i praksis, men dette fortjener et eget innlegg. Samarbeidet mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene pekes på av flere aktører som en hemsko med lærerutdanningene, og var noe Borten Moe trakk fram som en tydelig tilbakemelding fra hele feltet etter innspillsmøtet om profesjonsmeldingen på Hamar tidligere i år.
En annen bonus med praksis er at hovedmotivasjonen til lærerstudenter er altruistisk fundamentert. Sagt på en annen måte, de som ønsker å bli lærere, gjør det fordi de vil utgjøre en forskjell for barn og elever. Dette er vanskelig å erfare i en forelesningssal. Men om studenter kan erfare læreres betydning for barn og unge i det norske utdanningssystemet, så tror vi det kan bidra til at Norges minst fornøyde studenter, kanskje blir mer fornøyde med sitt studieløp.
Det er mange grunner til at man i 50 år har vært misfornøyd med praksis, som Falch poengterer. Det gjør det derimot viktigere, heller enn mindre viktig, å satse på å styrke praksisstudiene i lærerutdanningene. For blant mange unike utdanningsprogrammer, så er det som skiller lærerutdanningene fra mange andre utdanninger at de skal utdanne lærere. Vi kan åpenbart ikke skape utdanninger som rommer alt en lærer skal kunne, men et godt og integrert praksisstudie kan bidra til å knytte lærerprofesjonen og lærerstudiet tettere opp mot resten av det akademiske feltet.
