Debatt ● Are Bøe Pedersen
Lærerutdanningen trenger verken utopiske fantasier eller forhastede reformer
Vi har nettopp uteksaminert det andre kullet med lærerstudenter som har fulgt det femårige masterprogrammet, skriver lærerutdanner. Kanskje vi skal gi det litt mer tid før vi legger opp til en ny reform?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Alle har sin egen idé om hvordan lærerutdanningen best skal organiseres. Det er selvfølgelig prisverdig at mange lar seg engasjere i et tema som er viktig for fremtiden både i kunnskapssektoren og samfunnet som helhet, men det er heller ingen grunn til å gjennomføre reformer for reformens egen del.
Ola Gunhildsrud Berta foreslår for eksempel å skrote grunnskolelærutdanningen til fordel for et system hvor studentene først tar en lavere grad, og så bygger på med en toårig PPU-modul. Det er en forlokkende tanke for oss hyperspesialiserte akademikere som helst vil undervise i “rene” disiplinfag, mens skoleverket holdes på en trygg armlengdes avstand – men for lærerstudentene er det ikke en spesielt god idé.
Om vi skal holde fast på PPU-tanken, så kan man jo reflektere over hvilke svakheter i modellen med Praktisk-pedagogisk utdanning lektorutdanningene i sin tid ble utviklet for å møte: Den aller viktigste er at mange dårlig håndterte den brå overgangen fra fem år i det akademiske elfenbenstårnet til virkeligheten i et klasserom. Dette er en vedvarende svakhet med den bestående PPU-modellen (som i alle tilfeller har blitt nokså marginalisert av lektorprogrammene på den ene siden og krav om master på den andre). En helt grunnleggende tanke i utformingen av grunnskolelærerutdanningen er derfor at lærerstudentene må møte praksisfeltet tidlig og ofte.
Evalueringer og undersøkelser understreker stadig betydningen av praksis for lærerstudentene. Dette sier også lederen for Pedagogstudentene i klartekst – så her vet vi hva studentene ønsker. De fleste ønsker seg mer, ikke mindre praksis, og en høy grad av kobling mellom fagkunnskap og klasseromspraksis. Å pakke all praksisen sammen på slutten av studieløpet, og frem til dette ikke legge opp til noen kobling mellom disiplinfag og fagdidaktikk, fremstår dermed ikke som et særlig gjennomtenkt forslag for grunnskolelærerutdanningen, men desto mer som en utopisk fantasi på egne vegne.
Sigmund Sunnanås’ skisse til en ny grunnskolelærerutdanning er ikke så mye et forslag til reform som et ønske om tilbakerulling av en eksisterende reform – eller har vi allerede glemt at fireårig lærerutdanning med valgfri mulighet for å skrive en masteroppgave var relativt utbredt før omleggingen til et femårig studium? Deler av innholdet i skissen går i retning endringer som allerede kan være i emning dersom de forskriftsfestede kravene til praksisutforming lempes på. Det finnes gode argumenter for et større fokus på såkalt langsgående praksisperioder, hvor viktigheten av kontinuitet i lærerarbeidet blir synliggjort. Men slike endringer krever ikke i seg selv at en relativt fersk modell skrotes, som synes sentralt i Sunnanås forslag.
Det er verdt å minne om at de fleste institusjoner kun har uteksaminert to grunnskolelærerkull etter den nye modellen, i 2022 og 2023. Er det allerede på tide å erklære modellen for fallert og skrote den? Jeg synes mildt sagt at det virker som en forhastet og til dels panikkartet reaksjon, på usikkert empirisk grunnlag.
Søkertallene har vært synkende også til lektorutdanningene, hvor blant annet Nokuts evaluering (2022) viser at skoen trykker andre steder enn på GLU-programmene. Den generelle tendensen som best fanger opp den lavere søkningen til lærerutdanning i sin alminnelighet, er snarere flere år med negativ medieoppmerksomhet om høyt arbeidspress og dårlig uttelling i arbeidslivsforhandlinger mot et bakteppe av pandemi og streik.
Vi kan – og bør – ha prinsipielle diskusjoner om flere aspekter ved den femårige grunnskolelærerutdanningen: Er utdanningen utformet slik at den i stor nok grad forbereder studentene på å skrive en masteroppgave? Vil en eventuell justering her gå ut over studiets praksis- og profesjonsrelevans? Og ja - til og med det litt kinkige spørsmålet om hvorvidt alle som skal undervise i grunnskolen faktisk trenger en mastergrad. Ingen av disse diskusjonene bør imidlertid følges av forhastet reform-agitasjon, så lenge den forrige reformen reelt sett fremdeles er i etableringsfasen.
Et generelt prinsipp som mange kan ta med seg videre i denne debatten, er at man ikke kan politisk vedta at et yrke skal ha høy status, selv om det unektelig hadde vært veldig praktisk. Dersom yrket i seg selv forbindes med respekt og gode vilkår, så følger statusen etter, likeså med utdanningens relative prestisje og poenggrense. Men det krever politisk vilje og håndverk, ikke en endeløs parade av magiske løsninger – enten de retter seg mot utformingen av studiet eller de formelle kravene til opptak.
