Debatt ● svein stølen
Politikk versus forvaltningen når mennesker er på flukt
Utdanning er en menneskerett. Kunnskap gir kraft og muligheter. Krig og konflikt rammer også derfor alltid sivilbefolkningen og unge mennesker hardt, enkeltmennesker spesielt, men også samfunnet kollektivt.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kunnskapen og hjernekraften som skal bringe samfunnet og den enkelte videre blir svekket i krigstider. Derfor må vi som universitet gjøre det vi kan for unge mennesker som er rammet av krig og konflikt og som er på flukt. Dette står ikke i vår utviklingsavtale med Regjeringen, men det er en del av vårt større samfunnsansvar.
Universitetet i Oslo (UiO) har derfor tatt initiativ til en internasjonal allianse med mål om å legge til rette for utdanning for flyktninger i og nær områder preget av krig og konflikt. Det er i disse områdene vi kan nå flest.
Samtidig kan vi enkelt gjøre langt mer for flyktninger også i Norge. Det er en politisk forventning at Norge skal hjelpe flyktninger, men vi møter hindre hos myndighetene.
I disse dager har ti legestudenter fra Gaza fått avslag på innreisetilatelse for et utvekslingssemester ved UiO dette høst-semesteret. Utlendingsdirektoratet (UDI) setter ned foten. Begrunnelsen er (sitat): «Situasjonen i Gaza gjør det usannsynleg at du vil returnere til dette området etter oppholdet i Norge». Samtidig sier UDIs retningslinjer i paragraf 2.3: «Samfunnsmessige og politiske hensyn kan også føre til at vi innvilger oppholdstillatelse når returforutsetningene er svake». Så hvorfor får da ikke disse legestudentene lov til å komme til Norge for noen måneders utvekslingsopphold?
Jeg mener høyere utdanning må være et selvstendig hensyn både i integrerings- og flyktningepolitikken. Vi kaster i dag bort ressurser og bidrar langt mindre, både som universitet og som samfunn, enn vi burde og kunne.
Svein Stølen
Også de som får innreise- og oppholdstillatelse, kan oppleve at det er dårlig samsvar mellom politiske ambisjoner og myndighetenes håndtering. Vi argumenterte tidlig for at utdanningsbehov skulle vektlegges ved bosetting av ukrainske flyktninger, men det virker ikke som Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) vektlegger dette i praksis. Dette til tross for at det er et mål at unge mennesker returnerer til Ukraina og bidrar i gjenoppbyggingen.
Tilsvarende ble det etter at Taliban tok makten i Afganistan i 2021 arbeidet for å få fire sterke kvinnelige afganske menneskerettighetsforkjempere, som ble bosatt ulike steder i Norge, flyttet til Oslo. Vi hadde infrastrukturen de trengte ved UiO for at de kunne videreføre sitt arbeid sammen, men IMDi ville ikkke snu. Kvinnene fikk ikke tillatelse til å bo i Oslo. Åsne Seierstad skriver i sin bok «Afganerne» om et av disse, Jamila Afgani.
Invandrings- og flyktningepolitikk er åpenbart kompleks. Men det er svært vanskelig å arbeide med konkrete saker, som vist i eksemplene nevnt over, når det synes å mangle et godt samsvar mellom den politiske ledelsens ambisjoner og myndighetenes forvaltning av sakene. Kanskje er det mest av alt byråkratisk stivbenthet som forhindrer gode og praktiske løsninger? Ulike aktører peker på hverandre og vi kommer ikke videre.
Jeg mener høyere utdanning må være et selvstendig hensyn både i integrerings- og flyktningepolitikken. Vi kaster i dag bort ressurser og bidrar langt mindre, både som universitet og som samfunn, enn vi burde og kunne.
