Endelig mandag. sofie marhaug

Politikk til salgs

Det synes som at PR-bransjen har gjort sitt inntog ved Universitetet i Oslo når masterprogrammet i medievitenskap endrer navn til medier og kommunikasjon.

Fra høsten 2022 tilbyr Universitetet i Oslo master i «medier og kommunikasjon» i stedet for master i «medievitenskap». Bildet er fra semesterstartsseremonien på Universitetsplassen i Oslo, 2018.
Fra høsten 2022 tilbyr Universitetet i Oslo master i «medier og kommunikasjon» i stedet for master i «medievitenskap». Bildet er fra semesterstartsseremonien på Universitetsplassen i Oslo, 2018.
Spaltist i Endelig Mandag

Stipendiat i litteraturvitenskap ved

Universitetet i Bergen

Det ble nylig kjent at Universitetet i Oslo skal endre navnet på masterprogram i medievitenskap. Studiet skal få den angivelig mer tidsriktige tittelen «medier og kommunikasjon». Etter hvert blir også sideprogrammet i journalistikk lagt ned. Studentene får studere «politisk kommunikasjon» og «medier og kommunikasjon» i stedet.

En slik omlegging er neppe unik. Fagfornyelse er alle og enhver forpliktet til å støtte. Ingen vil være på lag med fortiden; alle vil være på lag med fremtiden. Obliviscere mori!

Nest etter norsk kraft, kan det late til at det er kommunikasjonsrådgivere vi skal eksportere i fremtiden.

Sofie Marhaug, stipendiat i litteraturvitenskap (UiB) og Stortingspolitiker (Rødt)

Samtidig er det vanskelig å se denne omleggingen isolert fra et annet tegn i tiden enn ren og skjær fremtidsoptimisme, nemlig PR-bransjens inntog. Mens de politiske partiene mister aktive medlemmer, er det lite som tyder på at markedet for kjøp og salg av politisk rådgivning har blitt innskrenket. Jeg er sannelig ikke sikker på om kundene får valuta for pengene, men siden de er villige til å betale for kommunikasjonsrådgivning får jeg bare anta det.

Politikeres overgang til PR-bransjen har med rette høstet oppmerksomhet og kritikk: Den famøse svingdøren mellom politikk og PR har vist oss hvordan politikere hyppig har solgt kunnskap og nettverk til høystbydende kommunikasjonsbyrå.

Til tross for at svingdøren illustrerer de sømløse overgangene, lurer jeg noen ganger på om ikke en lukket dør er et mer treffende bilde for hva som foregår. Lenge nektet for eksempel First House å gi pressen innsyn i Sylvi Listhaugs kundelister. Ikke vet jeg – det bildevalget får en student i politisk kommunikasjon vurdere!

For det virker som at utdanningsinstitusjonene vil være like kommunikative som pensjonerte politikere. Politisk kommunikasjon behøver ikke lenger å ha sitt utspring i interesser eller idealisme. Den kan studeres og selges som et eget fag.

Ervin Kohn argumenterte nylig for at kommunikasjon er nettopp det – et fag – etter at han ble ansatt i Geelmuyden Kiese:

«Når det var legitimt å ta betalt for sine retorikk-tjenester for to og et halvt tusen år siden, er det ikke rart at det er stor betalingsvillighet i dagens demokratiske samfunn. Å underkjenne et fag som er to og et halvt tusen år gammelt bidrar ikke til mer demokrati og mindre naivitet. Tvert imot. Det er naivt og udemokratisk.» (VG 23.11.2021)

Kohn har meg bekjent ikke søkt seg inn på det nye studieprogrammet ved UiO, men han slår likevel et høystemt slag for faget. Jeg står heller ikke på søkerlisten, men drister meg til å komme med et helt gratis tips til studenter i «medier og kommunikasjon»: Ikke sammenlign deg selv med Aristoteles når du skal forsvare lønnsslippen din!

Fra spøk til alvor: Jeg er klar over at det er urimelig å gjøre UiO til skyteskive i en diskusjon om PR-bransjens fremvekst, men helt ansvarsløs er heller ikke utdanningsinstitusjonen. Universitetet er bare et elfenbenstårn i karikaturen. Selvfølgelig blir også det påvirket av kommunikasjonsjaget.

I virkeligheten konkurrerer Universitetet i Oslo med for eksempel Høyskolen i Kristiania, som tilbyr bachelorprogram i «PR og strategisk kommunikasjon». Nest etter norsk kraft, kan det late til at det er kommunikasjonsrådgivere vi skal eksportere i fremtiden. Etterspørselen er stor, og ingen vil vel utdanne studenter til arbeidsledighet?

Så behøver jeg ikke å være medieviter for å forstå at masterprogrammet fremdeles består av mer enn studier i PR. Et universitet kan til og med forsvare slike endringer i programtilbudet med at det nettopp er behov for et kritisk blikk på Try eller Footprint Communications.

Jeg klarer likevel ikke å befri meg fra tanken om at en slik omlegging er enda et symptom på at politikk – unnskyld, politisk kommunikasjon! – i stadig større grad gjøres til en salgsvare på bekostning av den demokratiske påvirkningen som de politiske partiene og medlemsorganisasjonene har vært arnested for.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS