Langer ut mot «epidemisk» vekst i kommunikasjons­folk på universitetene

Brussel (Khrono): — Vi må stanse denne epidemiske utviklingen ved svenske universiteter.

Ordene tilhører Göran Arnqvist, professor i zooøkologi ved Uppsala universitet. I et debattinnlegg i Svenska Dagbladet, som har vakt debatt blant svenske akademikere, fyrer han løs mot det han beskriver som en «epidemisk» vekst i kommunikasjonsfolk ved universitetene.

Arnqvist har gjort en opptelling og konkluderer med at antallet kommunikasjons- og informasjonsansatte ved svenske universiteter og høgskoler har «nærmest eksplodert», fra 225 i 2010 til 856.

— Denne firedoblingen er den desidert største proporsjonale økningen blant alle typer tjenester ved universitetene, slår han fast og legger til at også stillingsbetegnelsene for kommunikasjons- og informasjonsfolk er blitt mangedoblet.

Utviklingen er «dypt problematisk» og må «umiddelbart brytes», mener han. Professoren vil kutte dramatisk i antallet kommunikasjonsfolk og føre de frigjorte midlene inn i kjernevirksomheten.

— Ekstern kommunikasjon skal formidles av eksperter på områdene. Intern kommunikasjon skal skje mellom de ansatte innen kjernevirksomheten, skriver han.

Er ikke nådig i sin dom

I sin bredside mot veksten i kommunikasjonsfolk peker Arnqvist ut flere grunner til at han mener den er trøblete. Ideen om at kommunikasjonen skal håndteres av kommunikasjonsfolk er «ganske ny» og hviler på en forestilling om at «kommunikasjon er en unik ferdighet og spesifikk aktivitet som helst bør administreres av kommunikasjonsfolk», slår han fast.

Han er ikke nådig i sin dom.

— Om kommunikasjonsfolk uten faktisk sakkunnskap orkestrerer og håndterer samhandlingen med samfunnet rundt oss, risikerer vi at informasjonsflyten endres fra faktabasert informasjon med substans til veloljede haranger uten substans, slår han fast.

En risikerer også en deprofesjonalisering av eksperter og dedgradering av akademisk kunnskap, mener han.

— Kommunikasjonsfolk som portvoktere

Men Arnqvist stanser ikke der. Han mener også at det er «en trussel mot demokratiet» om lærestedene skal «pakke inn og kommunisere utad det som gagner dem selv».

Den svenske professoren frykter dessuten en «tystnadskultur» der «det kommuniserte bildet av lærestedet ('varemerket') blir viktigere enn virksomheten og akademiske verdier, deriblant åpenhet».

— Slik bygges det murer mellom de ansatte og innbyggerne, med kommunikasjonsfolk som portvoktere, skriver han.

Arnqvist stiller også spørsmål ved at kommunikasjonssjefer er en del av universitets- og høgskoleledelsen.

— De mangler som regel kunnskap om og egen erfaring fra forskerhverdagen og universitetetenes utfordringer — de er rekruttert for å ha «erfaring fra kommunikasjonsarbeid». Når slike personer gis ledende funksjoner er det en åpenbar fare for at det skapes en selvreproduserende og oppblåst overbygning av kommunikasjonsfolk ved lærestedene, slår han fast.

Får svar på tiltale

Arnqvist får svar på tiltale. I et svarinnlegg i Svenska Dagbladet anklager Jesper Falkheimer og Mats Heide, som begge er professorer i strategisk kommunikasjon ved Lunds universitet, Arnqvist for å blande epler og pærer i sin opptelling av kommunikasjonsfolk. De vedgår samtidig at det har vært en vekst i antallet kommunikasjonsfolk også på universitetene.

Men de slår tilbake mot Arnqvists bredside.

— Det finnes selvsagt kommunikasjonsfolk som gjør en dårlig jobb. Men det gjelder alle yrkesgrupper — til og med forskere og lærere. Men at antallet kommunikasjonsfolk har økt handler ikke om at organisasjonsledelser vil skape en tystnadskultur eller diktatur, det er snarere tvert om, skriver de.

De mener det er «en merkelig og grunnløs påstand» at kommunikasjonsfolk mangler sakkunnskap.

— Yrkesgruppen består av velutdannede samfunnsvitere og humanister, de fleste kvinner, skriver de og avviser at de erstatter ekspertene i den offentlige samtalen.

Avviser påstander

De avviser også at kommunikasjonsfolkene vil skjule informasjon for offentligheten. De viser til egen forskning og erfaring og skriver at den viser det motsatte, at kommunikasjonsfolk «mer enn andre verner om transparens, åpenhet og dialog».

— De gjør alt de kan for at lærestedene skal åpne seg mer for omverdenen, heter det i innlegget.

Falkheimer og Heide mener dessuten ikke at det er så underlig at antallet har økt, de slår fast at det var få i utgangspunktet og viser til at det totale antallet ansatte ved lærestedene i samme periode har økt med 30 prosent.

— Det finnes et økt og berettiget krav på lærestedene om å kommunisere forskningen til omverdenen, så ekspertkunnskapen blant forskere bidrar til både folkeopplysning, innovasjon, refleksjon og klok debatt, skriver de.

Foreslår lektorkommunikasjonsstilling

Innlegget fra Arnqvist har også vakt debatt i den svenske Facebook-gruppen Högskoleläckan — gruppen för högskoleskvaller.

Blant annet skriver Thomas Söderqvist, professor emeritus ved Københavns universitet, at han etter 15 år som sjef for medisinskhistorisk museum ved universitetet i den danske hovedstaden, har kommet til «stort sett samme konklusjon» som Arnqvist.

Söderqvist mener likevel ikke «den nødvendige kommunikasjonen» blir bedre av «å skjære ned på antallet kommunikasjonsfolk og øke antallet forskere og undervisere».

Problemet er at det er for mange som ikke har nok kunnskap om det de skal formidle, mener Söderqvist.

Han reiser forslag om en ny lektorkommunikasjonsstilling ved universitetene, der folk ansettes på en kombinasjon av forsknings- og kommunikasjonskvalifikasjoner og undervisning erstattes av populariseringsarbeid, som å skrive artikler og drive formidling i sosiale medier.