Debatt ● Marija Slavkovik og Knut Risnes
Ph.d.-ene: Kunnskapens superninjaer
Hvis du ikke vet hvilke ferdigheter fremtiden vil trenge, er det best å utdanne folk til å være selvstendig i stand til å tilegne seg ferdigheter. Ph.d.-studenter har svart belte i dette!
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Du åpner jobbannonsene, du leter, og du finner ingen stillinger med ph.d.-krav der. Aha! — konkluderer du — det finnes ingen jobber for folk med ph.d.! De med doktorgrad må mangle anvendbare ferdigheter!
En metodisk akademiker vil lete videre og merke at det de finnes knapt noen stillinger for direktører heller. Men hvert selskap har jo en direktør. For et mysterium! Selskaper går konkurs hver dag, og likevel ser ikke Finansdepartementet etter måter å omskolere direktører for å sikre at de har ferdighetene til å fungere i arbeidsmarkedet.
Enda større mysterium!
Vi lever i en markedsøkonomi, og vi har en tendens til å sidestille det som er etterspurt med det som er ønskelig. Husker du Ford? «Hvis du spør folk hva de vil ha, vil de si raskere hester?» Det finnes ingen bevis på at Ford noensinne sa det, men det er en god måte å belyse at folk noen ganger ikke vet hva som finnes å ønske seg.
Ph.d.-kandidater utgjør en svært liten andel av det tilgjengelige arbeidsmarkedet. I et debattinnlegg i Khrono påpeker Magnus Gulbrandsen og Silje Tellmann at en av de kritiske forutsetningene for at bedrifter skal kunne ta i bruk forskning er deres absorpsjonskapasitet. Med deres ord: «Organisasjoner som jevnlig bruker forskning, deler ofte visse trekk: mange ansatte med doktorgrad og nettverk til forskningsmiljøer, samt høye forventninger og dedikerte ressurser til forskning.»
Det vi sier her er: Obs! Obs! For mange bedrifter mener de ikke trenger personell med ph.d. Det er fordi de aldri har hatt gleden med å jobbe med en person som har ph.d. Vi risikerer å ha bedrifter som sliter med innovasjon.
Vi fortsetter å tenke på universiteter som steder hvor vi trener folk for arbeidslivet. Men vi trener ikke folk — vi utdanner dem. Vi lærer ikke matematikk til hvert eneste barn i samfunnet vårt fordi de trenger å vite hvordan de skal summere kostnadene for alle varene de kjøper i butikken for å sikre at butikkeieren ikke jukser med dem. Det er numerisk kompetanse, og hvis det var målet ville ett år med matematikk vært nok.
Vi underviser i matematikk fordi det øker hjernens kapasitet til å bruke abstrakte konsepter. Folk som kan bruke abstrakte konsepter kan designe, de definerer problemer, de kan forestille seg løsninger. Det er vanskelig å gjøre moderne jobb uten disse ferdighetene.
Doktorgradsstudenter er egentlig ikke studenter. De er lærlinger hos en forsker eller et forskerteam. De undersøker et problem, lærer hvordan de skal forstå det, bygger på andres kunnskap for å utvide kunnskapen om det.
De bruker mange timer på å lese og forstå kompleks litteratur. De spiser kritikk og avvisning til frokost. De er eksperter på to ting: deres forskningstema og å ikke gi opp.
Men. La oss holde det enkelt. I tilfeldig rekkefølge er det følgende bare de sekundære ferdighetene som enhver ph.d.-lærling går ut med:
- Selvstendig arbeid. Doktorgradskandidater organiserer sin egen timeplan, definerer sine egne oppgaver. Ja, veiledere gir retninger, noen mer detaljerte enn andre, men kandidaten tar disse og bryter dem ned til gjennomførbare oppgaver.
- Offentlig tale og kommunikasjon. En student vil holde mange foredrag, spille inn videoforelesninger, snakke til ulike publikum i løpet av sin PhD. De fleste doktorgradsstudenter blir bedt om å undervise komplekse ideer til folk som ikke aner hva de skal gjøre med dem.
- Teamledelse. Doktorgradskandidater er eksperter i å lede oppover. Hvis du ikke har funnet ut hvordan du skal kontrollere veilederen din, er det usannsynlig at du har fullført avhandlingen. For ikke å nevne at de fleste doktorgradskandidater har et team av veiledere, og de er ikke alltid enige.
- Planlegging av organisasjoner, møter og arrangementer. I et sunt akademisk miljø er det mange av disse fordi du ikke kan få nye ideer ved å alltid snakke med de samme menneskene.
- Flerkulturell integrasjon. Enten du ble i ditt eget land eller flyttet utenlands, når det fungerer riktig er akademia uunngåelig en internasjonal affære. Du jobber med mennesker fra forskjellige kulturer daglig og overvinner alle slags forskjeller og barrierer.
- Standhaftighet. Arbeidet til alle akademikere blir profesjonelt kritisert, evaluert og stilt spørsmål ved. Hele tiden. I lang tid.
Vær ikke bekymret for om ph.d.-ene får jobb, vær bekymret for om jobbene som trenger det får ph.d.-er. Vær bekymret for at vi produserer så få ph.d.-utdannede personer at bedrifter ikke får muligheten til å ansette en. Vær bekymret for at hvis alle selskapene plutselig skulle ta dem opp, har vi ikke nok til å fornye våre akademiske miljøer.
Er vi redd for akademisering? Er vi redd for at vi utdanner folk i stedet for å trene dem? Vi vet ikke hvilke ferdigheter de moderne jobbene om ti år vil trenge. Hvis du ikke vet hvilke ferdigheter fremtiden vil trenge, er det best å utdanne folk til å være selvstendig i stand til å tilegne seg ferdigheter. Ph.d.-studenter er svartbelte-superninjaer i dette!
