Debatt ● Team Øvreås

Ordet fanger: Forskningsfri eller undervisningsfri?

Det snakkes om «undervisnings­belastning», «undervisningsbyrde», «undervisningsregnskap» og «undervisningsplikt». Men det er ingen som snakker om «forskningsbyrden» sin.

Fem personer står i en trapp i en V-formasjon, med rektorkandidaten i spissen
— Det er på tide at vi velger våre ord med omhu, skriver forfatterne. Lise Øvreås (i midten) har med seg Anne Bang (f.v.), Karsten Specht, Endre Tvinnereim og Marit Øilo i rektorvalgkampen ved Universitetet i Bergen.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ordskiftet i universitets- og høgskolesektoren har i senere tid vært sterkt preget av frustrasjon over reduserte bevilgninger og dårligere rammevilkår. Alle innlegg og diskusjoner om dette er med på å definere hva som oppfattes som viktig og hva som er mer verdt enn annet. Ordene vi bruker i denne sammenhengen påvirker hvordan vi vurderer våre ulike oppgaver, men også innsatsen og gleden når vi utfører de ulike oppgavene. 

Som universitet og høgskoler har vi to hovedoppgaver: undervisning og forskning. Ved Universitetet i Bergen vektes disse to oppgavene omtrent like mye (ca. 45 prosent) i forventet arbeidsinnsats. Men basert på ordene som brukes om de ulike oppgavene er det ikke tvil om hva som frontes som viktigst av ledelsene både sentralt ved universitetene og på fakultetene.

Det snakkes om «undervisnings­belastning», «undervisnings­byrde», «undervisningsregnskap» og «undervisningsplikt». Det igangsettes prosjekter som skal sørge for at våre vitenskapelig ansatte skal få «mer tid til sammenhengende forskning». 

Dersom du skulle være så heldig å få napp på litt større forskningsmidler, kan du få «frikjøp» så du skal «slippe å ha undervisning». Har man «forskningsfri» så har man fri fra undervisningen for å forske, men «undervisningsfri» betyr også fri fra undervisningen.

Men det er ingen som snakker om «forskningsbyrden» sin. 

Denne ordbruken er med på å devaluere verdien av undervisningsoppgavene våre.

Team Øvreås

Et forskningsregnskap har vi for så vidt med registrering av artikler i databasen Cristin, men betydningen av dette for den enkelte er blitt redusert i det siste. Det er ikke vanlig å bruke dette til å justere opp andre arbeidsoppgaver, dersom man publiserer mindre enn forventet. 

Det er heller ingen som sier at man skal «slippe å forske» dersom man er ekstra god på å undervise. Ingen løfter behovet for å få sammenhengende tid til undervisning, selv om det kunne være gunstig for både studentene og underviserne selv.

Denne ordbruken er med på å devaluere verdien av undervisningsoppgavene våre. Den er også med på å degradere alle de av oss som faktisk har stor glede av å undervise og er stolte av det vi klarer å oppnå med vår undervisning. Det vil også påvirke oss negativt om alle rundt oss snakker ned betydningen av den jobben vi gjør. Vi kan til og med miste inspirasjonen og arbeidsgleden av det. 

Dersom våre vitenskapelige ansatte bare får anerkjennelse for forskningen, eksternfinansieringen eller antall patenter de har bidratt til, vil de mest sannsynlig legge større innsats her enn i undervisningen. Dette er satt på spissen i bruken av såkalte innstegsstillinger (tenure track). Fast ansettelse gis kun til de som lykkes med relativt strenge publiseringskrav, mens forventningene til undervisning er langt mindre håndfaste. Slikt påvirker naturlig nok prioriteringene.

Det er ikke slik at folk nødvendigvis produserer mer eller bedre forskning om de har færre undervisningsoppgaver. De flinke forskerne er også ofte flinke og engasjerte undervisere. De flinkeste klarer dessuten å inkludere studentene i forskningen sin på en måte som fremmer læring og vitebegjær. 

Meritteringsordningen og Senter for Fremragende Undervisning (SFU) skulle gi større anerkjennelse for undervisningsoppgavene våre. Dette har gitt underviserne og undervisning i Norge et stort løft, men nå er SFU-ordningen lagt på is og det er usikkert i hvor stor grad meritteringsordningen fungerer etter hensikten.

Studenter som får mulighet til å drive med nysgjerrighetsdrevet forskning som del av sitt eget studieløp, viser ofte en bratt læringskurve, høy mestringsfølelse og de leverer ofte langt over forventet. Dette ser vi spesielt på forskerlinjestudentene ved de medisinske fakultetene i Norge. 

Studenter som ikke blir møtt med forventninger eller krav om egeninnsats utover det å pugge til eksamen, vil sjelden strekke seg langt over listen. Umotiverte undervisere som utfører sin «undervisningsplikt», vil ikke kunne vekke nysgjerrigheten og motivasjon hos sine studenter.

«Framsnakking» er et mye brukt ord som skal fremme positivisme om ulike ting. Her hadde mye vært gjort om vi bare sluttet å snakke ned undervisningsoppgavene våre. Det er på tide at vi velger våre ord med omhu.

Powered by Labrador CMS