Om humor i forelesningssalen: Oftest vil dette løse problemet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En professor fortalte en tyskervits i en forelesning, en student klagde, fakultet unnskyldte så på professorens vegne og ba professoren unngå slike ytringer i fremtiden. Mange har reagert på UiB sin reaksjon og kastet seg frem for å forsvare retten til å fortelle tyskervitser.

Blant annet ber Andersen og Løkke om at norsk akademia tar et tydelig standpunkt rundt grenser hva som er akseptable vitser fra de ansatte, og det er verd å diskutere. Jeg vil si at temaet for vitsene sjelden er problematisk. Derimot bør professorer unngå å la enkeltstudenter være en del av morsomhetene sine. Ingen studenter bør føle at det slås vitser på hans eller hennes bekostning.

• Les også: Tyskervits-professor kalt inn på teppet til ledelsen
• Les også: UiB tar selvkritikk for håndtering av tyskervits-sak

Basert på omtalen i Khrono var det følgende som skjedde: 1) Foreleser forteller noe faglig som er litt komisk knyttet til en bestemt gruppe, 2) en student i salen tilhører samme gruppe og det gjøres et nummer av at vedkommende deler det samme komiske trekket som var det faglige poenget, 3) deretter sier foreleser noe sleivete som var ment humoristisk om samme gruppe. Kommentaren kan lett tolkes som en vits med negative assosiasjoner til samme gruppe.

Diskusjonene i media har handlet om punkt 3 alene, men tyskervitsen i seg selv er ikke nødvendigvis det sentrale punktet. Sammenhengen synes viktig, altså kombinasjonen av disse tre punktene. Hvis en enkelt student blir satt i sentrum av en vits, er det ikke helt urimelig om vedkommende føler seg personlig krenket.

• Les også: Hvor vid skal ytringsfriheten være?
• Les også: Professor gruer seg til høstens forelesninger

Vi må regne med at man noen ganger uforvarende kan komme til å si noe som blir oppfattet på en annen måte enn intendert. Når så skjer vil ofte den beste måten å håndtere det på være å si noe slikt som: «Beklager, jeg mente det ikke på den måten». Det gir så en anledning til å si hva man faktisk mente. Oftest vil det løse problemet.

Det betyr ikke at enhver klage fra studenter krever en beklagelse eller at det skal legges begrensninger på hvilke temaer som tas opp i forelesningene. Heller ikke hvilke temaer det kan vitses om. Men professorer bør være forsiktige med å la enkeltstudenter være en del av vitsene.