Debatt: Fredrik Andersen og Jon A. Løkke

Hører humor hjemme i akademia?

Fredrik Andersen og Jon Arne Løkke ved Høgskolen i Østfold har noen argumenter som de mener støtter humor i akademia – inkludert vitser som ikke alle liker.

Bildet er tatt under en rungende lattersalve i et auditorium på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus, der faddere gjør seg klare til studiestart.
Bildet er tatt under en rungende lattersalve i et auditorium på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus, der faddere gjør seg klare til studiestart.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Saken om professor Svein Larsen, som har fått munnkurv som følge av en vits om tyske turister i Norge trigget oss umiddelbart på tre måter – for det første: Kunne det vært oss som ble kastet på sjøen av vår egen ledelse med en vits som en (1) student hadde reagert på i et Zoom-innlegg? Vi er tilhengere av humor i akademia, og vi opplever at ledelsen ved våre respektive institusjoner er humorvennlige, men man vet jo aldri.

For det andre: Lederne til professor Larsen forsikrer at ytringsfriheten i akademia står høyt i kurs og de verdsetter en debatt om denne friheten. Men med verdistandpunktet hevet, og uten klare kriterier, så beklager de vitsen til den ene krenkede studenten og truer Larsen med «personalmappa»?

Det er de uklare og til tider ikke-eksisterende kriteriene som er skumlest. Larsen får tilsnakk for å bryte et sett med retningslinjer, men ledelsen kan ikke si hva disse retningslinjene er. Vil det si at man som akademiker kan risikere sanksjoner for å bryte regler som ikke står skrevet noe sted?

Det trengs prinsipielle standpunkt om ytringsfrihet generelt og humor spesielt – vi mener at ledelsen ved utdanningsinstitusjonene burde lede an når det kommer til å debattere ytringsfrihet og humorens grenser i samhandling med studentene.

Jon A.Løkke og Fredrik Andersen, Høgskolen i Østfold

For det tredje: Endelig kom anledningen til å ha en tittel som spiller på Frank Zappas; «Does humor belong in music?»

Vi har noen argumenter som vi mener støtter humor i akademia – inkludert noen vitser som ikke alle liker. Det første argumentet dreier seg om krysningsfeltet retorikk, pedagogikk og estetikk. Det er ganske sikkert at forelesninger blir bedre med pauser, studentaktiviteter, eksempler – og avbrekk i form av humor. Humor hører med i foreleserens arsenal av didaktiske triks.

Humor kan eksemplifisere, men ikke minst ufarliggjøre både temaet og settingen – inkludert foreleseren. Når terskelen er senket, vil flere studenter være bekvemme med å hive seg frempå og være aktive. Humoren kan rive pidestallen vekk under foreleseren slik at en mer produktiv allianse eller fellesskap for akademisk studering kan oppstå. Vitsen har en åpenbar sosial funksjon som isbryter.

Humor kan også bidra til refleksjon – en viktig funksjon ved vitsen er at den tar opp temaer som er tabubelagte eller vanskelige. En av akademias vesentligste funksjoner er å bidra til refleksjon og kritisk tenkning over ulike perspektiver og standpunkter – hovedreglene er å undersøke uenighet og debattere – ikke å anmelde.

Det finnes naturligvis også vitser som hverken virker inkluderende eller ufarliggjørende. Rasistiske «vitser» er nok det tydeligste eksempelet. Også vi mener selvfølgelig at slikt skal unngås av åpenbare grunner. Det er krenkende, ekskluderende og undertrykkende. Det er allikevel ikke rimelig at ledelsen kommer løpende med «personalmappa» hver gang noen føler seg krenket. Humor kjennetegner psykologisk fleksibilitet – både hos taler og tilhører, og noen ganger er det den krenkede som er urimelig.

Institusjonene konkurrerer om studenter for å overleve. Vi forstår at det da blir viktig å være raskt ute for å dempe negativ omtale. Dette er tydelig i saken fra Universitetet i Bergen (UiB), hvor ledelsen har skiftet posisjon etter at kritikerne har meldt seg. Nå tas det selvkritikk fremfor å true med personalmappa.

Dette er åpenbart ikke en holdbar situasjon for den ansatte ettersom det fremstår som om politikken i Bergen er helt tilfeldig. Vi håper derfor at ledere i norsk akademia kan ta et standpunkt rundt grensene for hva de mener er og ikke er akseptable ytringer fra sine ansatte. Så kan studentene velge hvor de vil lære, og vi som underviser vurdere hvor vi skal søke jobber.