På tide å sette nye mål for gjennomføring av doktorgrad

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

GJENNOMFØRING| Dagens offisielle mål for gjennomføring på ph.d.-nivå kan gi et skjevt bilde av situasjonen og medfører insentiver som virker mot sin hensikt. Kunnskapsdepartementet, universitetene og høgskolene bør vurdere alternative mål, som andelen som har levert en måned etter at finansieringen har gått ut.

Som ledere for ph.d-programmer har vi erfart at få spørsmål vekker så stort engasjement som hvordan vi bør måle gjennomstrømming på doktorgradsnivå. Mange ser ut til å reagere negativt på dagens offisielle indikator; andelen som har fullført etter seks år. At Olaug Husabø i Khrono bidrar til å løfte debatten opp fra korridorene og kaffemaskinene, er derfor positivt. Hvilke mål som eventuelt skal innføres i stedet bør imidlertid diskuteres. Å måle gjennomføring som andel fullført innen tre år, som Husabø antyder, vil medføre mange av de samme ulempene som dagens indikator.

Som vanlig er det enklere å kritisere nåværende løsninger enn å finne gode alternativer. De senere årene har det offisielle målet for gjennomføring av ph.d. vært andelen som har fullført etter seks år, som viser at 3 av 10 ikke har fullført. I praksis betyr dagens mål at det starter en klokke idet stipendiaten begynner. Hvis disputasen ikke er gjennomført innen utgangen av det sjette året etter oppstartsdato, regnes man som ikke fullført. Klokka går helt uavhengig av planlagt gjennomføringstid og hva som skjer underveis. Det betyr at doktorgradsløp har større sjanse for å ende i kategorien «forsinket» dersom kandidaten har pliktarbeid (f.eks. undervisning), og hvis kandidaten blir sykmeldt eller har permisjon.

les også

Over en tredjedel bruker mer enn seks år på doktorgraden

For en kandidat som har ett års pliktarbeid og to lange fødselspermisjoner, skal det altså ikke mer til enn en uke på overtid før en regnes som «ikke fullført». Det samme gjelder når ph.d.-løpet i utgangspunktet er planlagt å ta seks år. Det er blant annet aktuelt for fast ansatte lektorer som tar doktorgrad kombinert med 50 prosent undervisning, enkelte innenfor offentlig sektor ph.d. som fortsetter i halv stilling hos tidligere arbeidsgiver, og for kandidater i kombinerte stillingene, f.eks. leger eller sosionomer som beholder en klinisk stilling ved siden av doktorgraden.

Dagens offisielle mål gir to insentiver som nok ikke var planlagt da ordningen ble innført. For det første vil det lønne seg å ansette stipendiater som bare holder på med sin egen doktorgrad i et treårig løp. Å tilsette og ta opp kandidater med pliktarbeid eller i kombinerte stillinger øker faren for å få en høy andel som ikke fullfører. Verdien av at stipendiater har flere oppgaver enn å skrive avhandlingen er en pågående diskusjon. Hvis man skal styre alle stipendiater i alle fag vekk fra undervisning, ekstra forskningsoppgaver og kontakt med praksisfeltet, bør man i hvert fall ha bedre begrunnelser enn å oppfylle formelle målindikatorer.

For det andre medfører dagens mål insentiver for å ta opp stipendiater med en viss demografisk profil. Skal man «lykkes» med doktorgradsgjennomføring, bør man ansette menn, fordi de oftere tar korte fødselspermisjoner, og unngå kandidater i den alderen da fruktbarheten er høyest. Et mål som gir insentiver til å unngå å tilsette kvinner og stipendiater i trettiårsalderen, var nok aldri en del av planen. Dette påvirker sammenligningen mellom fag og programmer: De som har mange stipendiater rundt tretti, høy kvinneandel og mange kandidater som er ansatt på lange kontrakter, vil komme dårligere ut på gjennomføringsstatistikken enn fag og programmer hvor det er mange unge menn ansatt på treårige kontrakter.

I de offisielle statistikkene finner vi ytterligere to mål for gjennomføring: Brutto- og nettogjennomføringstid. Begge målene tar utgangspunkt i de som leverer avhandling ett gitt år og beregner hvor lang tid som har gått siden oppstart. Bruttotiden viser den tiden som faktisk har gått, mens nettotiden viser tiden med fratrekk for permisjoner, pliktarbeid og sykmeldinger. For en som leverer fem år etter oppstart, har undervist i ett år og har vært ett år i fødselspermisjon, er altså bruttotiden fem år og nettotiden tre år. Mens den gjennomsnittlige bruttotiden de senere årene har ligget rundt fem år, var nettotiden i underkant av fire år.

Både brutto- og nettotiden gir et skjevt bilde til fordel for program og institusjoner som har startet opp eller ekspandert relativt nylig, fordi de har få kandidater som kan ha lang tid bak seg på programmet når de leverer. Disse målene er også lite egnet til å si noe om andelen som aldri kommer frem til disputas, fordi både bruttotiden og nettotiden beregnes ut fra de som faktisk leverer. Trolig er det mange som aldri kommer til å levere en avhandling: Historiske data tyder på at mange av de som ikke har disputert etter seks år, ikke kommer til å disputere.

Nettotiden kan virke som et fornuftig mål, fordi man får tatt hensyn til permisjoner, sykmeldinger og pliktarbeid. Når man i 2017 gikk bort fra dette målet, var det imidlertid fordi det ikke fungerte så godt i praksis. For det første ble målet lite valid; institusjonene som rapporterer inn tallene har lite oversikt over hva kandidatene gjør etter at finansieringsperioden går ut. Om en stipendiat leverer ti år etter oppstart, vil ikke institusjonene vite hvor mye av den siste tiden som har gått med til sykmeldinger og permisjoner. Erfaringene tilsa også at administrasjonen brukte uforholdsmessig mye tid på å prøve å få oversikt over nettotiden. Et system hvor doktorgradsadministrasjonen bruker mer tid på å prøve å måle kandidatene enn å faktisk hjelpe dem, er ikke i noens interesse.

Å bruke brutto- eller nettogjennomføringstid som offisielt mål gir også et ikke-intendert insentiv til institusjonene. For en strategisk institusjon vil det da ikke lønne seg å bruke tid og ressurser på å få gjennom kandidater som ligger an til å bli forsinket. Et system hvor institusjonene konsentrerer seg om de som ligger godt an, og ikke forsøker å redde de mange som får problemer underveis, er uheldig av flere årsaker. Det hindrer fullføring av viktig forskning, det er dårlig bruk av de ressursene som allerede er investert i kandidatene og ikke minst er det et lite stipendiatvennlig system. Å komme i mål til slutt har stor betydning for den enkelte stipendiat, selv om det er på overtid.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

I den nye rapporten om ph.d. gjennomstrømming på OsloMet foreslår vi som sitter i utvalget et nytt mål: At andelen som har levert avhandlingen innen en måned etter at finansieringsperioden har gått ut, altså etter at kontrakten har gått ut og stipendiaten ikke lenger mottar lønn. Denne indikatoren tar hensyn til permisjoner, pliktarbeid og sykmeldinger, hvilket gjør målet mer reelt og gir bedre grunnlag for å sammenligne fag og institusjoner. Det gir institusjonene reelle muligheter til å ha oversikt over gjennomføring hos sine kandidater, en oversikt som vi trenger både i hverdagen og når de strategiske valgene skal tas.

Målet gir ikke uønskede insentiver til f.eks. å kun ansette unge menn, unngå relevant tilleggsarbeid eller veilede ut kandidater som ligger dårlig an. Det er også trolig relativt lett for administrasjonen å rapportere, da dette målet bare fordrer oversikt i den perioden kandidaten er ansatt og rett etterpå. En måneds slingringsmonn er lagt inn fordi denne korte perioden vil ha liten betydning for kandidat og institusjon, og fordi mange trolig leverer avhandlingen rett etter at finansieringen er gått ut.

Også et gjennomføringsmål som viser andelen som har levert en måned etter finansieringsperiodens utløp har problematiske sider. Levert er noe annet enn disputert; en del av de som regnes som levert, vil bli ytterligere forsinket fordi de får gult lys og må levere avhandlingen på nytt (noen få vil også få rødt lys og bli avvist, men dette er en liten andel og vil dermed ha begrenset betydning). Når man bruker et mål som ikke tar hensyn til sykmeldinger, kan man dekke over problemer som også handler om gjennomføring. Lange sykmeldinger mot slutten av avhandlingsperioden er relativt vanlig, og vil i noen tilfeller være relatert til problemer i avhandlingsarbeidet som gir seg utslag i fysiske eller psykiske utfordringer.

Tidsavgrensningen på en måned kan sies å være vilkårlig, og siden det i praksis vil ha begrenset betydning om avhandlingen blir levert en eller tre måneder på overtid, kan man argumentere for at målet bør settes lenger ut i tid. Kanskje er tre måneder etter finansieringens utløp et bedre mål. Hvis man strekker perioden etter finansieringens utløp for lenge, får man imidlertid igjen problemer med at institusjonene mister oversikten, og sykmeldinger eller permisjoner kan slå inn. En løsning kan være å kombinere andel levert en viss tid etter finansieringens utløp med andre mål som dekker en lengre periode, f.eks. bruttotid eller andel som har levert etter seks år.

For universitetene og høyskolene er hvilket mål vi bruker for ph.d. gjennomføring viktig fordi dette er indikatoren de måles etter: En lav gjennomføringsgrad vil gi problemer for institusjonen og kan føre til trusler om nedleggelser av programmer, i enkelte tilfeller også true statusen som universitet. Men kanskje enda viktigere: målet vi bruker har konsekvenser for doktorgradsutdanningen og ikke minst stipendiatene selv. Som vi har sett tar dagens mål ikke hensyn til hva som skjer underveis i avhandlingsperioden og gir insentiver som kan gå utover stipendiatene og den faglige utviklingen.

Vi håper derfor at man fremover vil vurdere alternative mål. Det er en oppfordring til institusjonene og alle som har ansvar for doktorgradsutdanning. Ikke minst er det en oppfordring til Kunnskapsdepartementet, som gjennom de offisielle indikatorene de måler oss på har avgjørende påvirkning på alle oss som er involvert i norsk doktorgradsutdanning: veiledere, administrasjon, ledelse og kandidatene selv.

les også

Paradoksal og forvirrende tale fra Stillingsstruktur­utvalget